DAGENS NÆRINGSLIV 20.10.2014
Europas asylinnvandringssystem er bankerott.
Europa sliter med å forene sine idealer om humanitet og åpenhet med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot. Dette er et sær-Europeisk problem. Europa utgjør sju prosent av verdens befolkning, tjuefem prosent av verdens verdiskapning og mottar åtti prosent av verdens asylsøknader.
Asylinnvandring fremstilles ofte som noe uunngåelig. Det er det naturligvis ikke. Det er valgt. Det er derfor enkelte land tar imot mange asylsøkere, mens andre land tar imot få. I stedet for å begrense tilgangen til asyl har europeiske land forsøkt å gjøre det vanskeligere å nå stedene hvor asyl kan søkes.
EUs felles asylpolitikk dikterer at asyl må søkes i landet som søkeren først kommer til. Disse landene har gjennomgående streng asylpraksis. Resultatet er en stor økning i ulovlig innvandring. Et sinnrikt nettverk av smuglerruter sluser asylsøkere mot nord, hvor praksisen blir progressivt snillere.
Lengst mot nord ligger Norge og Sverige, som har noen av de mest sjenerøse asylordningene. I 2012 innvilget Portugal null asylsøknader per 100 000 innbyggere. Frankrike innvilget 22 og Danmark 38. De tilsvarende tallene for Norge og Sverige var respektivt 123 og 161.
Åpningen av Schengen-området i 1995 fjernet mye av grensekontrollen innad i Europa. Det var ment å kombineres med streng overvåkning av EUs yttergrenser. Dette skjedde kun delvis. Asylinnvandringen har økt dramatisk. 2014 vil trolig bli et nytt toppår, med anslagvis 150 000 ulovlige ankomster.
Størrelsen på innvandringen til Europa mangler sidestykke. Mens tilhengerne av dagens regime hevder at innvandringen er nødvendig av moralske, demografiske og økonomiske årsaker, hevder motstanderne at de samfunnsmessige kostnadene ved dagens innvandring er i ferd med å bli for store.
Byrdene ved asylinnvandring fordeles ujevnt. Landene i sør blir sittende med mange asylsøkere. Steder som Italia, Bulgaria og Hellas har sterke motiver for å skyve asylsøkere tilbake over yttergrensa, eller å sende dem videre mot nord uten å ta fingeravtrykk.
Landene i nord mottar flere innvandrere enn hva borgerne er villig til å akseptere. Storbritannia vil nå fjerne Den europeiske menneskerettskonvensjonen fra sitt lovverk for å lette utsendelse av kriminelle innvandrere. Da Schengen-landet Sveits, i februar 2014 besluttet å innføre begrensninger på arbeidsinnvandring reagerte EU-kommisjonen med forferdelse.
Fra EUs ståsted handler dette om å forsvare fri flyt av arbeidskraft, samt om å hindre at stater på egenhånd reforhandler avtaleverket. Fra sveitsisk side påpekes det at Schengen-samarbeidet tillater ‘fri flyt’ av mer enn arbeidskraft.
Den sveitsiske folkeavstemningen var en respons på to uforutsette aspekter ved Schengen-samarbeidet. Det ene er såkalt «velferdsturisme» (kåret til det hesligste begrepet i det tyske språk i 2013) hvor folk fra nye EU-medlemmer flytter til andre Schengen-land for å dra nytte av deres velferdsytelser fremfor å jobbe.
Det andre aspektet er at mens ulike land har ulik asylpraksis, vil en asylsøker som er gitt opphold i ett land, i praksis ha tilgang til alle – i teorien bare som turister, men de fem til åtte millioner innvandrerne som, ifølge The Financial Times, lever i Europeiske land uten lovlig opphold forteller en annen historie.
Det er bakteppet når Spania siden 1980-tallet har gitt amnesti til 1,2 millioner ulovlige innvandrere, eller når Sverige tilbyr permanent opphold til enhver flykning fra borgerkrigen i Syria. De vet at mange vil bosette seg annetsteds.
For å nyte godt av Europas liberale asylregler, må søkerne først omgå stadig tøffere grensesperringer. Dette har utviklet seg til en dødelig versjon av barneleken hauk og due. Folk kaster loss i synkeferdige farkoster i håp om å bli reddet av europeisk kystvakt. Minst 23 000 innvandrere har i nyere tid mistet livet i forsøket på nå Europa.
I boka Exodus påpeker Oxford-økonomen Paul Collier det umoralske i at Europa på den ene siden bygger opp grensevern for å holde asylsøkere ute for deretter å dusje dem med rettigheter så snart de setter foten på europeisk jord. Han mener at EUs asylpolitikk oppmuntrer innvandrere til å risikere livet. Det har han rett i.
Innvandringsbølgen vi nå ser er drevet fram av forhold i opprinnelseslandene, snarere enn etterspørsel i mottakerlandet. Derfor har innvandringen tiltatt på tross av at Europe er i økonomisk krise. Collier påpeker at rundt 40 prosent av befolkningen i fattige land sier at de ville emigrere hvis de kunne. Blant asylantene er det et betydelig innslag av økonomiske flykninger som forteller den historien som gir opphold.
Innvandringsskepsisen er økende i Europa. Det skeptiske flertallet har i liten grad fått sine synspunkter omsatt i færre innvandrere. EU-reglene gjør innstramming vanskelig. Resultatet er omkampene som nå ryster Europas innvandringsforvaltning. Norge har inntatt en høyst passiv rolle i disse debattene, på tross at vi er blant de som mottar flest asylsøkere.
