Klassekampen Feb 11, 2015
Amerikanerne vil sende våpen til Ukraina. Det vil være et massivt feilgrep.
Få statsledere har fått et verre ettermæle enn Neville Chamberlain. Han har blitt synonym med svakhet i møte med ondskap. Chamberlains ettergivenhet under press fra Hitler er en parallell som ingen utenrikspolitiker ønsker å få kastet etter seg.
Det hjelper lite at ‘nyere forskning’ har – om ikke renvasket – så i alle fall nyansert bildet av den britiske statsministeren. Historikeren Robert Self skriver at det nå er «bredt anerkjent at han forsøkte å ‘kjøpe tid’ for en opprustning i et økonomisk bærekraftig tempo». Storbritannia var ikke rede til å slåss og kunne ikke godt true med en krig som de ville tape.
Anklagene om ‘appeasement’ er påny i vinden. Nå er det den tyske kansleren som rammes. De liberale haukene mener Merkel ikke er tøff nok mot Putin. Raskt fortalt har Obama (ikke videre opptatt av vår verdensdel) avhendet håndteringen av Ukraina-krisen til tyskerne. Da jeg nylig diskuterte Ukraina med en høytstående amerikansk beslutningstager kastet han hendene i været: «Merkel is driving the train»: Det er Merkel som har styringen.
Frustrert med Europeisk diplomatis manglende framdrift har toneangivende amerikanske skrivebords-generaler tatt til å spørre seg om dette kan komme av at tyskerne ikke er truende nok? Walter Russell Mead skriver: «Putin tror, at når alt kommer til alt, vil de [tyskerne] heller gi opp tusen Donbasser, enn å utkjempe ett eneste felttog». Når han sier ‘Putin’, så mener han seg selv. Bortsett fra det har han trolig rett. Tyskland vil ikke under noen omstendighet gå til krig over Ukraina.
I USA er de som vil væpne Ukraina i ferd med å vinne debatten. En stadig lengre liste av sikkerhetseksperter tar nå åpent til orde for å gi Ukrainerne «dødelige våpen». Ivo Daalder skriver i the Financial Times: «Å bevæpne Ukraina er den eneste veien til fred». Det ligger en kuriøs logikk til grunn her – at det er mangel på våpen som hindrer Kiev i å beseire de russiskstøttede opprørene. Dette overser Moskvas vilje til å eskalere. Hver gang Kiev har økt innsatsen, har de møtt tyngre motstand. OSSEs leder Lamberto Zannier trakk den åpenbare konklusjonen; «våpenhjelp vil bare øke krigens omfang.
Bakgrunnen for debatten er Kiev er i ferd med å tape. De russiske-støttede separatistene har overtaket i den ti-måneder lange konflikten som, ifølge FN, har krevd 5.300 ofre. I respons reiste Angela Merkel og François Hollande denne helgen til Kiev og Moskva for å prøve å overtale lederne om et nytt fredsinitiativ som inkluderer en umiddelbar våpenhvile og mulig utplassering av en FN-styrke. Lite tyder på at dette vil lykkes.
Merkel påstod skoleflinkt at: «det finnes ingen militær løsning på konflikten». Hun tar feil. Det finnes ikke bare en, men to militære løsninger på konflikten. Kiev kan beseire opprørene og opprørene kan beseire den ukrainske hæren. Problemet er at vi gjennom å væpne Kiev gjør den sistnevnte løsningen mer sannsynlig. Det er viktig å huske at haukene i Washington er villig til å forsvare Ukraina til siste ukrainer. Heller ikke USA er rede til å gå til krig over Donbass.
Skulle en raskt eskalerende konflikt spinne ut av kontroll vil Putin stå overfor et NATO som er omtrent like godt rustet som Chamberlains Storbritannia var i 1938. På tross av at Europa bruker mer penger på forsvar enn Russland, er det Europeiske NATO per dags dato ingen match for Moskvas moderniserte armeer.
Naturligvis skal ikke Vesten overgi Ukraina. Det er heller ikke rett å øke tragediens omfang. Våre ledere skylder Ukrainas befolkning å undersøke ethvert fredelig alternativ. I det nye kaldkrigsklimaet synes vi å overse at Russland og Vesten faktisk har en viktig fellesinteresse: ingen ønsker et nytt Syria i Ukraina.
Det er forstemmende å se at toneangivende elementer i Washington er villig til å helle bensin på bålet i en konflikt i Europas bakgård, en konflikt som de ikke er villig til å investere diplomatiske ressurser i. Elementene i en diplomatisk løsning ligger for hånden, dersom Obama er villig til å skitne til hendene med dem.
Det vil ikke være et vakkert, ei heller et ‘verdig’, resultat. Men det er så inderlig lett å velge krig fra lenestolen. Ludvig 14. lot sine kanoner prege med «Ultima ratio regum» – Kongers siste argument. Krig skal være et siste alternativ, fordi krig vanligvis er verre enn nær sagt alle andre løsninger. Den som heller vil dø enn å inngå kompromisser, snakker vanligvis på vegne av noen andre enn seg selv.
Dette er en annen bitter lekse her. Det å stå maktesløse og se en liten lobbygruppe i Washington presse fram en konflikt som går mot våre interesser og våre verdier er et direkte resultat av vår egen svakhet, som er et resultat av tiår med forsvarskutt.
Hendelsene i Ukraina viser et aggressivt og revisjonistisk Russland. Kan hende er Putin den fredsforstyrreren som Amerikanerne mener at han er. I så fall skylder vi oss selv å ikke gå inn i dette væpnet med ord – og lite annet. Selv Chamberlain forstod når det var på tide å ruste opp.
Forsvarsdepartementets uavhengige ekspertgruppe legger i april fram sin rapport om det norske forsvarets evne til å møte en trussel av det slaget som nå reiser seg i øst. Da bør våre folkevalgte lytte nøye.
Asle Toje, utenrikspolitisk forsker og kommentator