Trykket i NORGES FORSVAR 6/09
Mitt forsøk på å besøke Tamilenes hjemland på Sri Lanka i 1995 – endte i varetekt på en militærbase ved fronten. Etter noen timer i varetekt ble jeg invitert til lunsj av en singalesisk oberst med dramatisk barbert hode og duppende mustasje. Han serverte te og ledende spørsmål. Da jeg kom i skade for å repetere hva jeg hadde lært på skolen, nemlig at “det ikke finnes noen militær løsning” – buet øyenbrynene seg i genuin overraskelse. “Glemmer du ikke nå at de fleste kriger finner en militær løsning”, ville han vite.
Den 18 mai, 2009 var det over. Mens regjeringshæren trengte av frigjørings skråstrek terrororganisasjonen LTTE sammen på et stadig mindre område, sirkulerte kjedepostene fra mine tamilske venner med stadig større hyppighet. Som om elektroniske ord skulle kunne stanse kulene. Det var hjerteskjærende. Slik endte LTTEs kamp for sitt Tamil Eelam – soldater og sivile trengt sammen på liten landstripe i et striregn av granater.
Siden 1990-tallet har Norge bygd opp en unik utenrikspolitisk profil. Stikkord engasjementspolitikk, humanitær stormakt. Som en del av denne «merkevarebyggingen» (de kaller det faktisk det) har norske myndigheter søkt en høyprofilert rolle som megler og tilrettelegger i en lang rekke konflikter, hvorav Sri Lanka var én. Den underliggende tanken var hva Johan Galtung kalte «Transcend-metoden». Her oppmuntres partene til å oppdage sine «virkelige» interesser hjulpet av konstruktiv dialog, bistand og norsk meglerekspertise.
Når vi et tiår senere ser tilbake på denne politikken, må det sies at resultatene ikke har stått i forhold til innsatsen. Nyere forskning kan bidra til å forklare hvorfor. Voldelige konflikter og borgerkrig sett under ett viser at inngripen utenfra har vist seg å ha dårligere resultater enn engasjementspolitikkens tilhengere vedkjenner seg. «Humanitære» intervensjoner kan bidra til å forlenge stridighetene. De kan også komplisere situasjonen på bakken fordi timingen er feil.
Mens situasjonen forverret seg på Sri Lanka, satt FN altfor lenge på gjerdet. Da intervensjonene utenfra kom i form av indisk inngripen i 1987, ble flyktningleirene over grensen til Tamil Nadu en kilde til politisk uro både i vertslandet og i Sri Lanka. Dette mellomspillet endte med drapet på statsminister Rajiv Gandi i 1991 av en tamilsk selvmordbomber. I sin studie av borgerkriger etter annen verdenskrig viser Sarah K. Lischer at humanitær hjelp kan gi nye krefter til stridende parter og bidra til at krigshandlingene forlenges. Dette var trolig grunnen til at Sri Lanka avslo Norges velmente krav om en våpenhvile ga krigen gikk inn i sin siste fase.
En annen utfordring er, som Stephen Stedman m.fl. har vist, at jo mer sammensatte de internasjonale intervensjonene er, med humanitære, politiske og militære aspekter, desto større fare er det for å favorisere en av partene og derigjennom ende opp som en aktør i konflikten. Indias fredsintervensjon endte som krigførende part. Det samme er tilfelle med intervensjon med pengemakt, det foretrukne norske virkemiddelet. Singalesiske kilder har gang på gang hevdet at norske penger bidro til å holde liv i LTTE. Uten forskning er det vanskelig å vurdere sannhetsgehalten i dette. Hva vi nå vet er at norske myndigheter valgte å vende det blinde øyet til LTTEs beskatning av det tamilske miljøet i Norge.
I sin milesteinsartikkel «Lite land som humanitær stormakt?» viser Professor Øyvind Østerud til at fredsmekling sjelden er vellykket med mindre en rekke faktorer allerede ligger på plass. Siden krigsutbruddet 23. juli 1983 hadde internasjonale aktører alt stått bak et stort antall resultatløse fredsinitiativer. Da Norge påtok seg en aktiv rolle på Sri Lanka, skjedde dette uten offentlige tilløp til kritisk analyse. Lite har endret seg siden den gang. Vi har fortsatt lite etterprøvbar uavhengig forskning om erfaringene fra og virkningene av det norske fredsdiplomatiet.
Det er altså grunn til å spørre om idealisme virkelig er et fullgodt substitutt for realisme? Mens den norske utenrikspolitiske elite mente å vite at «det finnes ingen militær løsning på konflikten», var det nettopp en militær løsning som fant sted. Roy Licklider understreker at selv om sammenhengene er kompliserte, viser hans studie om konsekvensene av forhandlede fredslutninger i borgerkriger 1945–1993 at varig fred etter borgerkrig oftere oppstår når den ene parten har vunnet krigen enn når meglere får til en avtale. Slike avtaler blir ofte kun et skjørt og lite varig kompromiss, mens mer robuste statsinstitusjoner kan oppstå som et sideresultat av konflikterfaringen.
I en nyere artikkel av Jeremy M. Weinstein blir det beregnet at krigen blusset opp igjen innen ti år i 15 prosent av de tilfellene som hadde endt med militær seier, mot ny krig i halvparten av de tilfellene der krigen var stanset av en forhandlingsløsning. En tilsvarende studie over borgerkriger i Afrika i perioden 1975–2000 bekrefter dette mønsteret. Når det ikke hadde forekommet intervensjon utenfra blusset det ikke opp nye krigshandlinger i under halvparten av krigene, mens tre fjerdedeler av de tilfellene der FN hadde grepet inn, inntraff det nye krigshandlinger innen ti år etter den opprinnelige fredsslutningen.
En varig fredsløsning med stabile institusjonelle rammer vil forbli i det blå så lenge sentrale krigførende parter mener de kan oppnå mer på slagmarken enn ved forhandlingsbordet. La oss ikke glemme at mange kriger kjempes om et knapt gode: land – altså noe som man kan skape mer av slik at alle parter får sine krav oppfylt. Krig bunner ofte i reelle, ikke innbilte interessemotsetninger. Så lenge en av partene fortsatt tror at militær seier er mulig, er sjansene små for at megling vil vinne fram. På den annen side kan motivet for en midlertidig og fremforhandlet våpenhvile være en vitamininnsprøytning, ikke minst siden bistand ofte medfører svak eller ingen giverkontroll.
Dette betyr ikke at «fredsbyggende» intervensjoner alltid er mislykket eller at de ikke kan rettferdiggjøres selv om de langsiktige konsekvensene er usikre. Problemet er at intervensjon utenfra har en, rent faktisk, dårlig vitnemål når det gjelder å skape varig fred. Intervensjon for å redusere vold og overgrep på kort sikt kan ha omkostninger i form av fornyet vold og overgrep på lengre sikt. Derfor er forsøk på «fredsbygging» et dilemma der utfallet kan bli det motsatte av hensikten. Vi ser i dag en trend hvor det er så mange fredsnasjoner at de flyr i veien for hverandre og gjør det mulig for partene kan «prosess-shoppe» det vil si – knytte seg til den prosessen der de tror at de vil oppnå mest.
I ettertid virker mitt eget forsøk på å komme meg til Jaffna som håpløst naivt. Mitt prosjekt var basert på en stilltiende normativ antagelse som var i samklang med mye norsk utenrikspolitikk: At hvis en handling utføres på basis av gode intensjoner, vil resultatet med nødvendighet bli godt. I utenrikspolitikken er denne antagelsen ofte gal, rent empirisk.
Norsk utenrikspolitikk har lenge vært preget av «groupthink» hvor de involverte partene har forsøkt å minimere konflikt og bygge konsensus uten å kritisk analysere, teste eller evaluere sine ideer. Da Jagland som nevnt innledningsvis påpekte det åpenbare faktum at resultatene ikke står i forhold til innsatsen, ble han møtt med harde påstander om illojalitet. Resultatet har vært en utenrikspolitikk som stadig oftere synes å være i utakt med verden utenfor.