For en sommer! Vimpler har vaiet mot lyseblå himmel i fred fordragelighet. De fleste av oss har feriert hjemme på berget og vender tilbake til jobben med minner om hvor ‘godt og vakkert Norge er.’ Som det heter seg i sangen.
Det virker tidvis som om den norske valgkampen handler om et annet land enn Norge: Et sted mettet av panikk og frykt. For norsk valgkamp har et islett av inkvisisjon. De politiske journalistene er hovedperson, de som gir politikerne karakter.
Slik kommer valgets mening ut av fokus. Valgkamp er da ulike partier falbyr sine løsninger for hvordan landet kan styres. Hva kan gjøres annerledes, hva kan gjøres bedre? Dette, hva partier går til valg på, er redusert til bakgrunnsinformasjon for valgomater.
Mediene liker ikke Senterpartiet (Sp), anklager dem for populisme. Ikke la deg lure. Sp kommer til å gjøre et godt valg. Dette vet de fleste, fordi vi har tatt turen utenfor våre meningsfelleskap denne sommeren. Vi har snakket med godtfolk.
Utenfor storbyene er Senterpartiets merkevare god, bedre enn før. Populisme er, som kjent, hva vi kaller populær politikk som vi selv er uenig med. Dessverre, for Sp, har selve valgkampen ikke vært stort å skrive hjem om. I den politiske tombolaen har ikke partiets vinnerlodd kommet opp.
Valgdagen Sentrum og periferi har blitt overskygget av klima og taktikkeri. I gjennomsnittsmålinger ligger Sp på 14 prosent to uker før Siden inngangen til året har partiet slanket hele fem prosentpoeng.
Sp har fremdeles utsikter til å klare et valgresultat på rundt 16 prosent – og med dette bli valgets store vinner. Opp fra 5,5 prosent ved forrige valg. Da fikk Arbeiderpartiet 31 prosents oppslutning. Nå skal de ned mot 25.
Ryktene om Senterpartiets kollaps er således overdrevet. Fordi partiets vekst bunner i en grunnleggende verdimotsetninger i befolkningen. For la oss se litt om hvem den typiske Senterpartivelgerene er. La oss kalle dem Anne og Jan, de vanligste fornavnene i landet vårt.
Ifølge en studie utført av Respons for Aftenposten bor Anne og Jan på landet. La meg for egen regning legge til at de er bra folk, Anne og Jan. De er stolt av stedet der de bor og setter pris på det nære; familie, tradisjoner og tatoveringer. De har stasjonsvogn i garasjen og spiser taco på fredagen.
Uavhengig om Anne og Jan bor i grisgrendte eller i tettbygde utkantstrøk, er de lei av den hvileløse sentraliseringen har blitt Høyres varemerke. De ser at By prioriteres over Land. På Dagsrevyen finner nyheter for det meste sted innenfor Ring 3. Politikken domineres av storbyfolk som Erna og Jonas.
Anne og Jan er de stolte foreldre til har 1,56 barn, de tjener til sammen litt over en million i året og begge jobber for føa. De bruker bilen daglig. I årenes løp har de stemt sosialdemokratisk og borgerlig. Jan kom nær å stemme Frp en gang, men nå får han fullkorns-innvandringspolitikk fra Sp.
For Jan og Anne er kommunen noe mer enn en administrativ enhet, det er noe viktigere enn som så. De vet at lensmannen er en ressursperson i lokalsamfunnet. Politistasjonssjefen er voldsmakt per telefon. Og den lokale butikken er ikke bare et sted hvor man henter varer, det er torget i bygda.
For Anne og Jan er ikke politikk liv og død. De misliker vannmelonpartienes [grønne utenpå, røde inni] stadig voksende liste over næringer de vil legge ned. For lillavelgeresom Anne og Jan er ikke Rv, Sv og MdG noe å spøke med, langt mindre regjere med.
De setter pris på at Senterpartiet snakker med innestemme. De finner det betryggende at partiet ikke hiver seg på ekstreme løsninger inspirert av paniske virkelighetsbeskrivelser. Selv om de kommer fra folk med doktorgrad.
Jan og Anne vet at fornuften er noenlunde likt fordelt i alle samfunnslag. De misliker radikale eksperimenter solgt inn av folk som snakker for fort. Og de misliker venstresidens identitetspolitikk, der det alltid er de som skal omskoleres eller avskaffes. Derfor stemmer de ikke Ap.
Anne og Jan liker velferdsstaten, er til og med stolte av den. De vil at poltikken skal kjenne sin plass. De vet at en stat som er stor nok til å gi alt, er også stor nok til å ta alt. Staten, det offentlige skal gi rammene. De vil at staten skal levere infrastruktur som gjør at folk vil bo på landet.
Solidaritetstanken gjør at de godt forstår hvorfor Senterpartiet velger det rødgrønne, selv om den gamle, nasjonale sosialdemokratiske impulsen knapt er å oppdrive på venstresiden i 2021. De håper at Senterpartiet vil være en sval hånd på fløypartienes opphetede panner.
Problemet for Sp, er at Arbeiderpartiet er så svakt at SV må inn for å få flertall. Kanskje også MdG. Valget ser også ut til å umuliggjøre ambulerende flertall med de borgerlige sentrumspartiene. I en slik konstellasjon vil det bli vanskelig for Senterpartiet å holde på regien. Det avskrekker Jan.
Valgkampens siste faste vil trolig ha flere ‘sjokk’ enn en norsk skrekkfilm. Mange små partier gir mange tenkelige regjeringer. Det bryr ikke Anne og Jan seg stort om. De har nemlig forhåndsstemt, i likhet med en femtedel av velgerne. Valgkampen er mest underholdning, som de sjelden ser på.