Dagens Næringsliv 3 Oct 2017
Polen krever krigsskadeerstatning. Det er ingen god idé.
I Polen har det regjerende Lov og Rettferdighetspartiet (PiS) løftet en vondt sak tilbake på dagsordenen. Partileder, Jaroslaw Kaczynski, hevdet på partiets årsmøte at landets tilkortkommenhet skyldes mangel på kompensasjon for krigsskader fra Tyskland.
Han har senere i mediene hevdet at den polske regjeringen «forbereder en historisk motoffensiv», som involverer «enorme summer». Ifølge det nasjonalistiske ukebladet Sieci Prawdy ‘skylder’ Tyskland Polen 48 tusen milliarder kroner. Som jo er en stor sum for en krig som endte for 72 år siden.
Før var det vanlig å se på historien som noe det ikke nyttet å ta omkamp på. Selv om det var seierherrenes fortelling, besto fakta. Og siden den moderne verdensorden er et resultat av krig og erobring, har nær sagt enhver gruppe både begått og lidd stor urett.
I nyere tid har stadig nye grupper funnet det opportunt å kreve kompensasjon for historisk urett. Hvem er historiens verdige ofre, og hvilke ofre er ikke verdige? Hvorfor skal en polsk familie kompenseres for et hjem ødelagt av tyske okkupasjonsstyrker, men ikke min? Det er nettopp dette som gjør oppreisning så betent.
Krigsskadeerstatning er et gammelt tema i internasjonal politikk. Vanligvis er det straff som påføres den tapende part for uretter utført mot den vinnende part. Skadestand er materiell godtgjørelse for slikt som ikke kan gis tilbake, som tapte menneskeliv. Hva som er nytt, er at historisk urett nå i økende grad gjøres til gjenstand for krav om erstatning.
Vi snakker ofte her om urett som inntraff for meget lenge siden. I bakgrunnen ligger et ønske om å skape «historisk rettferdighet». Selv om både ofre og gjerningsmenn for lengst har vandret heden. En ekspert på emnet, Tyler Cowen, skriver: «Vi søker å gi kompensasjon, gjøre offeret ‘helt igjen’ eller oppnå en eller annen ‘endelig’ moralsk standard.» Han advarer mot store erstatninger. Å gjøre opp for all historiens urett, påpeker Cowen, vil innebære en endeløs runddans.
Polen er et eksempel på dette. Landet har i liten grad gitt kompensasjon til sin tallrike adel som ble ekspropriert av kommunistene etter krigen. Og hvorfor skal polakkene få erstatning, men ikke tyskerne? I 1945 ble Polen flyttet mot vest. Tre millioner tyskere ble fordrevet fra sine hjem i historiens største etniske rensing. Burde ikke de få tilbake sine eiendommer i denne prosessen? Hva med dem som ikke var nazister?
-Kompensasjon til dem som ikke har opplevd uretten fra dem som ikke har begått den. Det er hvordan kritikere ser på historisk krigsskadeerstatning. Andre, som filosofen John Rawls, peker på de lange ettervirkningene av historisk urett. Tap av eiendom og rettigheter kan ha satt etterfølgerne i en urimelig konkurransesituasjon, som bør rettes opp. Kaczynski tenker i samme baner.
Andre ser mindre høyverdige motiver. David Lowenthal, forfatter av boken Fortiden er et fremmed land, hevder at å bruke fortiden til selektivt å oppnå nåtidens målsettinger «deformerer historien som arv til den blir et mål, til et middel for politisering og vinning». Norge ledet an i denne prosessen da Bondevik-regjeringen ga erstatning til jøder for tap de led i regi av den tyske okkupasjonsmakten.
Polen har nektet å følge oss i dette. Landet tapte en sak anlagt av jøden Henryk Pikielny i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, men har nektet å føye seg. Det jødiske nyhetsbyrået (JTA) hevder landet er «verdens verste» på å erstatte jødiske tap under krigen. I Polen er det bare den katolske kirke som har fått noe som minner om erstatning.
Tyskland stiller seg avvisende til de nye kravene. Spørsmålet om krigsskadeerstatning til Polen ble «er blitt bilagt for lenge siden», sa nylig en talskvinne for kansler Angela Merkel. I 1953 avsto det Polske kommunistregimet formelt fra krav om erstatning fra datidens Øst-Tyskland.
Internasjonale domstoler kan idømme krigsskadeerstatning, men gjør det sjelden, siden begge parter må godta slike dommer på forhånd. Siden det ikke finnes ikke noe internasjonalt akseptert lovverk for restitusjon, er det maktpåliggende å vinne aksept for sin status som «verdig offer». Det vil si at offeret ikke bare har lidd urett, men også har krav på oppreisning.
Det er liten, nesten ingen, forståelse for Polens krav utenfor Polen. Men i Polen finner kravet overraskende bred støtte. Jeg har selv opplevd hvordan vanligvis reflekterte kolleger kaster fornuften i veggen. Grunnen er at nazistene (og kommunistene) myrdet fem millioner polakker. Rollen som historiens sanne offer står sentralt i polsk nasjonalisme.
Dette å kreve erstatning man ikke vil få, vil bygge opp under offerrollen, og det er kanskje poenget for Kaczynski? Han prøver å tvinge åpen en dør som for alles beste bør forbli lukket.