Minerva 19. aug. 2019
Sammen med kolleger har jeg simulert Norges verste mareritt. Her er hva vi fant.
Norsk sikkerhetspolitikk bunner i én enkelt antagelse: at våre allierte vil komme oss til unnsetning dersom landet blir angrepet. Stemmer dette? Naturligvis! Roper norske politikere, rørende overbevist om at ord fører til virkelighet og ikke omvendt. Vi vet også at allianser tidvis skuffer.
Først en bekjennelse. Jeg har vært skeptisk til simuleringer. For å vise meg en annen verden, kodet en av nestorene i statsvitenskapen, Jacek Kugler og undertegnede utfallet av Brexit etter folkeavstemningen. Simuleringen pekte mot at ‘en meget hard Brexit’. Treffende.
Jacek Kugler skrev klassikeren The War Ledger og har brukt sin modell-kompetanse til å lage Senturion, en programvareplattform som simulerer komplekse, flerparts-forhandlinger ved å kartlegge beslutningsutfall av menneskelige prosesser. Den er designet for både å forutse og forme.
Simuleringer er ikke destillert virkelighet, men de kan treffe bedre enn løse antagelser. Antagelser er, i bunn og grunn, simuleringer vårt sinn foretar, men uten å være bevisst analysens enkelte bestanddeler, eller hvordan disse vektes. Tidvis forveksler vi forhåpninger med forventninger.
Vi kodet 28-NATO-landenes antatte styrke, basert på åpne kilder SIPRIS Årbok for 2018 og The Military Balance 2018 og deduserte preferanser ut fra ulike NATO-medlemmers handlingsmønstre i forhold til NATO-operasjoner. Vi inkluderte også et dusin andre relevante aktører.
Vi kunne vært abstrakte: Våre allierte arrangerte nylig en øvelse i Ukraina der det ondsinnede ‘Sortland’, en stormakt i øst, nører opp under et opprør i ‘Rødbrunland’, en utbryterprovins i ‘Roseland’. Vi er mer direkte og tar utgangspunkt i at Russland okkuperer Øst-Finnmark til Tana-elva.
Hvorfor Russland? Fordi vi er et lite land med en grense mot en stormakt vi ikke er alliert med. Denne stormakten er den eneste tenkelige trusselen mot norsk territorium. Er dette et sannsynlig scenario? Nei. Et russisk angrep på Norge alene er høyst usannsynlig.
Når dette er sagt vil all forsvarsplanlegging ta utgangspunkt i hva et land frykter, ikke hva det forventer. Hvorfor stanse ved Tana-elva? Fordi det var der Russerne stanset i 1944, uten at vi vet hvorfor. Hva vi vet, er at utvist oppførsel er den beste indikator på fremtidig oppførsel.
Det interessante med simuleringen, er at svarene du får ikke nødvendigvis er de du hadde forventet. Andre mønstre enn som utkrystalliserer seg når supercomputere gjør det mulig å kjøre et høyt antall (nær 10 000) simuleringer av dette ene tilfellet. Dette er hva vi fant:
Vil artikkel 5 iverksettes av NATO-medlemmer under et strategisk overfall på Norge?
Dersom Russland gjennomfører en overraskende militær og territoriell inntrenging i Norge, tyder simuleringene på at alle de allierte stormaktene, inkludert USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland raskt og entydig vil støtte kollektivt forsvar av Norge gjennom NATOs Artikkel 5.
Dette vil sannsynligvis også omfatte bredere Nato-støtte samt diplomatisk støtte fra Finland og Sverige. Enstemmig Nato-godkjenning er imidlertid vrient, ettersom både Tyrkia og Ungarn forventes å motsette seg Artikkel 5.
Hvilken grad av militær støtte kan forventes fra Nato-medlemmer og når kommer den?
USA, Storbritannia, Canada, Nederland, Danmark og Polen forventes å være fullt ut forpliktet til å gi sterk militær støtte. Frankrike og Tyskland ventes også sende militær støtte, men på et nivå under hva som vil påvirke situasjonen på bakken.
Hellas og mindre NATO-stater vil sannsynligvis bare gi symbolske militære bidrag, om de i det hele tatt bidrar militært. Uten en strategisk endring i tilnærming, er det lite sannsynlig at både Finland og Sverige vil tilby materiell hjelp.
Nato-medlemmer med lav kapasitet for arktisk krigføring vil sannsynligvis utsette mobilisering. Imidlertid forventes de viktigste toneangivende NATO-medlemmene, med unntak av Frankrike, å mobilisere støtte raskt, gitt deres respektive logistikkbegrensninger, innen 12 uker.
Gitt denne forventede militære mobiliseringen, vil Russland sannsynligvis trekke seg tilbake i møte med et enhetlig og bestemt NATO. Utfordringen for Norge vil være å eskalere fra bilateral til multilateral konflikt og på samme tid gjøre det mulig for Russland å trekke seg tilbake.
Hvilke strategier og handlingsløp kan motivere til økt norsk politisk støtte?
Hva med strategier som kan øke militærstøtte eller fremskynde mobiliseringstimingen for det kollektive forsvaret av Norge? Vi ser at egne Norske tap i noen grad fører til en sterkere oppslutning om landets sak, det hjelper å kjempe.
Når det er sagt vil det å påføre Russland spektakulære tap, la oss kalle det ‘Admiral Belgrano-scenariet,’ gjøre Russland mindre villig til å trekke seg ut.
Det er diplomatiske muligheter for Norge sammen med USA til å overtale motvillige NATO-medlemmer til å godkjenne og oppnå enstemmig enighet om Artikkel 5. Disse inkluderer direkte press overfor land som Ungarn og Tyrkia, men indirekte påvirkning er trolig mer effektivt.
For å øke tilsiget av militære menn og materiell støtte, er Tyskland avgjørende for å overtale både Sverige og Finland til å bli med i den defensive koalisjonen med tilgang til sine territorier, som deretter hjelper til med å sementere NATOs militære levering og forpliktelser.
Tyskland er, med andre ord, viktig for forsvaret av Norge, men mer i sikkerhetspolitisk enn militær-kinetisk forstand. Under disse forholdene er det dessuten mer sannsynlig at Russland vil trekke seg tilbake i møte med en overmektig mot-koalisjon.
Imidlertid vil ethvert press for å fremskynde tidspunktet for allerede engasjerte NATO-militære styrker for Norges kollektive forsvar være mot sin hensikt. Kanskje dette kan kalles ‘General Ruge-tabben’ etter den norske generalen som overøste britene med henstillinger under kampene i 1940.
Hva skjer hvis et russisk inngrep er mindre åpenlyst, for eksempel vanskelig-å-tilskrive cyberangrep, målrettetere medieinnflytelsesoperasjoner eller lavintensitetskonflikt i arktiske strøk utenfor Norge?
Vi utforsket flere andre hypotetiske konfliktscenarier. Under disse mer skjulte, mindre intense innfallene er politisk støtte blant NATO for et kollektivt forsvar som utløser Artikkel 5, lite sannsynlig. Mangelen på en klar krenkelse av suverenitet vil svekke NATOs-medlemmers engasjement.
Så hva har vi lært? Den store innsikten, er at Artikkel 5 holder. Norsk forsvarsplanlegging står på fast grunn. Den andre innsikten, er at Norge bør investere oppmerksomhet i stater som Ungarn og Tyrkia for å unngå at forutsigbar usikkerhet omkring hva som faktisk har skjedd fører til Artikkel 5-skepsis.
Videre er Sverige og Finland viktige for å skape bred internasjonal støtte for Norges sak og Tyskland er en viktig partner for å skape slikt gehør. I tillegg bør norske forsvarsplanleggere unngå å begå generaltabber (Belgrano og Ruge).
Mye er gjort i mediene av at Norske tap er nødvendige for at NATO skal komme Norge til unnsetning. Hva simuleringen viser er at suverenitetskrenkelsen er det sentrale. Når det er sagt kan norsk kampvilje bidra til at Artikkel 5 kommer i spill som intendert og ikke ad hoc, som jo er viktig.