Dagens Næringsliv 18. jul side 3
Kan Europas tungnemme eliter stake ut en ny kurs for unionen?
Den britiske folkeavstemningen 24. juni var et tungt slag for de som drømmer om et Europas Forente Stater, med flere innbyggere og større økonomi enn selveste USA. Det var en påminnelse, en purring om du vil. Europas eliter fikk samme budskap i september 2005 da nederlenderne senket grunnlovstraktaten; i juni 2008 da irene avviste lisboa-traktaten og i mai 2014 da Europaparlamentsvalgene endte i populist-fest.
Europeerne ønsker ganske enkelt ikke en politisk union, og de er ikke dummere enn at de ser når den blir forsøkt sneket inn bakveien. Som under migrantkrisen da Europakommisjonen syntes mer opptatt av å ta kontroll over medlemmenes asylpolitikk enn de var med å få kontroll med yttergrensene.
Unionen går vanskelige tider i møte. Med mindre elitene gjør en bakroms-deal, vil et stort og respektert land forlate EU. Det vil med sikkerhet oppildne Nei-siden i andre land. Uheldigvis for EU er opposisjonen nå størst blant de betalingsdyktige landene i nordvest, vi som betaler unionens fellesutgifter.
Storbritannias ledere er ikke den eneste europeiske eliten som er blitt sjokket av raseriet nedenfra. Også sentrumspolitikere faller nå for fristelsen å bruke Brussel som lynavleder: meningsmålingene viser at EU-skepsis er comme-il-faut i 2016.
Likevel kan ingen som fulgte Brexit-debattene unnlate å se at raseriet ikke vender seg mot europeisk integrasjon per se, men mot hvorledes Europas politiske eliter forvalter unionen. EUs lederskap er et politisk B-lag. Jeg fikk nylig sjansen til å se deres utenriksmogul, Federica Mogherini, tale til et norsk publikum om utenrikspolitiske utfordringene i dagens Europa.
Talen var (foruten pinlig smisking for Norge) en oppvisning i eurosvada. Hun nevnte ikke krigen i Syria, eller i Ukraina, ikke migrasjonskrisen eller den økonomiske krisen. Jeg vet det er grenser for hvor skarp hun kan være, men hun sa ingen ting om temaet hun selv hadde valgt å snakke om. EU snakker til sine borgere som barn som trenger trøst – ikke som voksne som trenger å overbevises.
Europas ledere bør trekke to lærdommer fra den britiske folkeavstemningen: Storbritannias varslede utmeldelse signaliserer at drømmen om dypere politisk integrasjon, målbåret i Romatraktatens fra 1957s bud om en «stadig tettere union», er passé. EU har ikke lengre råd til å gi jobbene som EUs ansikter utad til de siste dagers hellige som fortsatt tror på føderasjon. Jean Claude Junckers stjerne har nesestupt etter Brexit. Det spekuleres nå åpent om han vil følge sin forgjenger og landsmann Jacques Santer og tvinges til å gå av.
Mens Kommisjonen har søkt tilflukt i den fortrøstningsfulle myten om at raseriet mot EU bunner i et kommunikasjonsproblem, innser medlemsstatenes representanter i Rådet at ord ikke er noe substitutt for handling. EU trenger reform. Det hviskes om å formalisere ordningen med «variabel geometri» hvor det er blir lettere å avstå eller slutte seg til ulike deler av EU-samarbeidet. Brexit er i så måte en gylden mulighet til å bygge et EU som oppleves som godartet – også utenfor elitene.
Den andre lærdommen er at det haster med å tilbakeføre makt til medlemslandene. EU må gjøre det såkalte «nærhetsprinsippet» (hvor beslutninger skal tas på det laveste fornuftige beslutningsnivå) til politisk praksis. Det er sant at EUs motstandere har motstridende ønsker. Mens enkelte ønsker mer liberalisme og friere markeder, vil andre ha mer sosialisme og beskyttelse og de nasjonalkonservative har stor oppslutning for sitt ønske om å bevare nasjonen og staten: nasjonalstaten.
Den eneste måten å møte et slikt mangfold er å gi medlemmene økt handlingsrom. Hvis Storbritannia, si, ønsker å sette et tak på arbeidsinnvandringen, bør det være lov å gjøre det; hvis Tyskland foretrekker fri innvandring, bør de stå fritt til å gjøre det.
Innvandring er spørsmålet som må løses; det nytter ikke å lyve mer. «Eksperter» vil rykke ut og påstå at EUs «fire friheter» som omhandler fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft er uløselig sammenknyttet. Dette er tull. Det er fullt ut mulig å praktisere frihandel og ha kontroll med grensene. Det er hva resten av verden gjør. Et pennestrøk er nok. Den gjeldende lisboa-traktaten er en multilateral avtale, ikke en selvmordspakt.
Utfordringen vil være å hindre at slik ‘variabel geometri’ degenererer til selvplukk. Også EU-skeptikere erkjenner at det indre marked er et gode som kommer med forpliktelser. I Tyskland er det nå sterke stemmer som mener at å fremme frihandel vil være en passende, mer defensiv, oppgave for EU-domstolen som i senere år har påtatt seg rollen som integrasjonens lokomotiv.
Vil de djerve tankene som nå tenkes i Brussel bære frukter? Problemet ved den ventede bakroms-deal som nuller ut den britiske folkeavstemningen, er at det vil etterlate et berettiget inntrykk av at EU er en antidemokratisk versjon av Hotel California. Et sted ser du kan sjekke inn, men aldri ut.
En del EU-tilhengere mener at i stedet for å tilby britene en ny avtale, bør det statueres et eksempel: presse Storbritannia til å godta en husmannskontrakt som EØS-avtalen, eller å legge landets økonomi i grus. De overvurderer trolig EU og undervurderer britene. EU klarer ikke for tiden å enes omstort og britisk diplomati er førsteklasses.
Og selv om dette skulle lykkes, kan det knapt tenkes noe mindre løfterik begrunnelse for å være EU-medlem enn frykten for hevnen EU tar over desertører.