Dagens Næringsliv 23.01-2020
Demokratenes nominasjonsprosess på vei mot et nedslående klimaks.
Vil Donald Trump vinne? Dette spørsmålet har i fire år fått akademikere og journalister til å minne om en pinsevennkongress som har fått samme spørsmål om Belsebub. Nå har pipa fått en annen lyd. Riktig mange tror at, ja, Trump vil vinne presidentvalget 3. november.
Saken er at alle spådommer er tull, før den eneste brikken som betyr noe har kommet på plass: Mot hvem? Hvem vil være demokratenes kandidat? Vi er nå nær et svar på dette spørsmålet.
Elisabeth Warren som i oktober 2019 ledet racet og lå hele tolv prosentpoeng over Bernie Sanders, har tapt oppslutning. Hun vaker nå på tredjeplass med lusne 16 prosent, ifølge RealClearPolitics.
Primærvalgene som startet med hele 29 kandidater ser nå ut til å ende i en tvekamp mellom Joe Biden og Bernie Sanders. Meningsmålinger tyder på at Warren vil komme på 3. og 4. plass i de første fire delstatsvalgene, som finner sted i februar. I så fall er hun ferdig.
Men noe kan skje, tenker du kanskje. Noe uventet. Sjansen for det synes lavere i 2020 enn på lenge. Dersom noen av de fem ledende kandidatene besitter populistisk velgertekke, har de klart å skjule det.
Før i tiden var ikke det nødvendig, på grunn av media. Amerikanske mediers makt til å bygge opp eller rive ned en kandidat er legendarisk. Tidvis har det vært fortjent, som da Bob Dole falt av scenen i 1996. Han var for gammel, men yngre enn Joe og Bernie.
Andre ganger er det ikke helt åpenbart hvorfor mediene vender seg mot en kandidat. Bare spør Howard Dean. Foran valget i 2004 så han lenge ut til å bli mannen som skulle utfordre George W. Bush. Etter en pengedopet spurt vant partietablissementets kandidat, John Kerry, i Iowa.
Samme kveld holdt Dean sin «I have a scream»-tale. Talen, som vel var ment å oppildne valgmedarbeiderne, ble unisont latterliggjort i nasjonale medier og Deans kandidatur klappet sammen. I ettertid er det vanskelig å se at den massive kritikken var rimelig.
Kanskje er slike hendelser et resultat av at amerikanske medier jakter i flokk og tiltrekkes av lukten av blod, selv fra et skrubbsår. På den annen side er det bare demokrater som tror at mediene er uavhengige. Metoo-anklagene mot Bill Clinton skapte aldri samme fordømmelse som Deans peptalk.
Amerikanske presidentvalgkamper er svært skitne. Boken Shattered, skrevet av to New York Times-journalister, viser hvordan Hillary Clinton brukte partiorganisasjonen mot Bernie Sanders, underdogen som, mot alle odds hang, med etter de fire første delstatsvalgene.
Det kom urovekkende påstander am at Clinton-leiren ad omveier spilte rasekortet; påminnet sorte velgere om Sanders jødiske opphav og ateisme. Media dekket det med samme manglende interesse som de gjør hvem som er arrestert for den senere tids angrep på jøder i New York.
Da Hillary gikk opp mot Donald Trump hadde han nesten alle landets aviser og tv-stasjoner mot seg. På tross av dette tapte hun. Velgerne mistror journalister. Det kommer dels av den utbredte misforståelsen at «seks selskaper kontrollerer 90 prosent av amerikanske medier».
Mange antar at alle er like partiske som Fox News. De har et poeng. CNN er ikke til å kjenne igjen og minner mer og mer om venstresidens Fox, mer interessert i nyhetsfortolkning enn nyhetsformidling.
Mistro til media gis vinger av to adskilte men forsterkende trender. Identitetspolitikk dikterer at enhver ytring tillegges troverdighet ut ifra avsenders identitet. Mistro spiser uavhengig nyhetsformidling til frokost, viser det seg.
Den andre trenden er de midtstrøms-mediene opplever samme svikt som de brede folkepartiene i Europa. Det er ikke lengre godt nok å være god på mange ting, når du ikke er best på noe. Nisjemedier og nisjepartier blomstrer i det nye stammeveldet.
Tilbake til Elisabeth Warren. På mange måter var hun demokratenes beste håp. Sanders og Biden er 78 og 77 år for gamle. Syttiåringen Warren er i det minste yngre enn Trump og hun syntes å ha de mest klartenkte valgløftene.
Men etter at Warren gikk ut og lovet et helsevesen for alle, for så å løpe fra sitt eget forslag da det ble klart at det må betales med å øke skattebyrden for den pressede middelklassen ytterligere, har Warren kollapset i meningsmålingene.
I en av de siste TV-debattene før valget forsøkte Warren å finne ny oppdrift gjennom å anklage Bernie Sanders for sexisme. Saken virket suspekt, et inntrykk som ikke ble bedre av at CNN, som arrangerte debatten, syntes å konspirere med Warren.
Om det forelå en plan om å ta Sanders på samme måte som Dean, lyktes den ikke. Demokratenes mest troverdige kandidat er trolig ute av dansen. Nå er de bare et seniorøyeblikk, et hjerteinfarkt, et tafs fra Biden til å gå til felts mot Trump, ledet av gammel-sosialisten Bernie. Da taper de.