Ved å vanskjøtte sine forvar har Europa redusert prisen på aggresjon.
Verdens Gang 02.12.2021
«Vi har ingen klar oppfatning av Russlands intensjon. Men det vi vet, er at det står en uvanlig konsentrasjon av militære styrker nær Ukrainas grense, og inne i Ukraina», sier NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg.
Russland gjennomfører roterende militærøvelser årlig. De øver i en skala NATO ikke har gjort siden Den kalde krigen. I september var det Militærdistrikt Vest som mobiliserte. Zapad-2021 øvde på et NATO-angrep i Hviterussland.
Russland har utplassert 92 000 mann langs Ukrainas østgrense. Styrken er for liten til invasjon. Det er uklart hva Moskva vil. De hevder å ville avskrekke USA fra å utplassere atomvåpen i Polen. Kanskje de vil se om de kan slippe unna med ny ekspansjon, slik de tok Krim i 2014 og Sør-Ossetia i 2008.
Det russiske panserdiplomatiet vil ikke få Europas NATO-allierte til å investere i forsvar. EU snakker om ‘strategisk autonomi’ basert på en miniatyr-styrke. Sytti år med fred har skapt en generasjon Europeiske politikere som i praksis planlegger å forsvare seg til ‘siste amerikaner’.
Med Haakon Bruun-Hanssen som forsvarssjef, ble det slutt på 20 år med fortielser i forsvarspolitikken. Det ble åpent erkjent, også i stortingsdokumentene, at mens utenlandsoperasjonene er godt ivaretatt, er evnen til å forsvare Norge nær null.
Langtidsplanen for perioden 2017-2020 tok sikte på å bygge opp et «nødvendig minimumsforsvar» på grunnlag av de investeringene som alt er gjort. Da Bruun-Hanssen i 2019 talte Oslo Militære samfunn, konkluderte han at dette ikke lengre er nok.
Krigsfaren har vokst raskere enn forutsett. Ifølge fredsforskningsinstituttet SIPRI anslås verdens militærutgifter å være på det høyeste nivå siden 1988. NATO-landene økte investeringene med rundt 4 prosent 2019-20, uten at det er åpenbart at forsvarsevnen økte.
Europeerne sliter med at de har avviklet nasjonale forsvar uten å investere tilstrekkelig i den slags kollektive løsninger som kan kompensere for dette. Mye av pengene går til å betale for oppblåste administrasjoner som betjener stadig færre kamptropper. Det øves for lite.
Bruun-Hanssen konkluderte «Med dagens struktur og utholdenhet vil vi verken klare å tilfredsstille økte nasjonale behov eller innfri økte krav fra NATO.» Og her ligger problemet. Alliansen er i dag prisgitt rask og helhjertet amerikansk inngripen.
Men USA er ikke opptatt av Europa. Deres oppmerksomhet er rettet mot den andre siden av kloden. Hvis vi ser bort fra forskjeller i stil, er det betydelig samsvar mellom Biden og Trumps grunntanke: Europeerne har penger, institusjoner og motivasjon til å forsvare seg selv.
Stortinget er ikke opptatt av et sterkt forsvar. I boken Balansegang (2015) kan viser Magnus Håkenstad og Olav Bogen hvordan forsvaret i tre tiår har vedtatt en forsvarsstruktur de ikke har vært villige til å drifte.
På tross av tilgjengelige midler, har vi latt være å investere i væpnede droner, selv om vi vet at slike våpen vil rive våre forsvarsplaner i filler. På tross av at droner beviselig er særs effektive mot det materiellet vi står overfor.
Men dette er jo en akademisk debatt, er det ikke? Krig er jo noe som skjer i historiebøkene? De fleste sikkerhetseksperter enes om at vi trolig er nærmere en væpnet konflikt med naboen i øst enn vi har vært på noe tidspunkt siden Den kalde krigen.
Andrei Kelin, Russlands ambassadør i Storbritannia, har advart om at det er «en ganske alvorlig risiko» for krig mellom landene. Hvorfor skal vi lytte? Vel, når stormakter mobiliserer og truer med krig er det ofte klokt å ta det på alvor.
Resonnement er, noe forenklet, dette: Konflikten i Ukraina er en strid som regimet i Moskva ikke vil eller kan tape. Vesten synes usikre på hva vi vil gjøre, dersom Russland bryter freden. Dersom skyting starter, vil Russland trolig eskalere.
President Putin advarte i sin tale til nasjonen i september om «røde linjer» i Russlands sikkerhet som, hvis de krysses, ville besvares kraftig og «asymmetrisk». Han truet altså med førstebruk av atomvåpen. Dette er ment å endre kalkylen for inngripen i Washington.
Dette er bakteppet for at Norge forlot den såkalte ‘basepolitikken’ da vi i april annonserte at USA skal bygge anlegg ved tre norske flyplasser og en marinebase. Amerikansk nærvær er ment å være en ‘snubletråd’ som garanterer inngripen i tilfelle krig.
Problemet er at dette øker spenningene i nord, fordi det nører opp under Russlands paranoide forestillinger om et forestående NATO-angrep. Det ville være å foretrekke om dette er en mellomløsning i påvente av økt norsk forsvarsevne.
Langtidsplan for forsvarssektoren, Prop. 62 S (2019-2020) har som mål å innhente «etterslepene» og bringe den vedtatte forsvarsstrukturen til kampklar stand. Problemet er at det ikke lagt frem noen kriterier for kampkraftens utholdenhet og tilgjengelighet.
Svakhet er ingen investering i fred. Tvert imot kan det senke terskelen for aggresjon mot svake stater. Den raskeste måten å avslutte en krig på er, som kjent, å tape den.