Minerva 11. sep. 2020
Roten til problemet er mangfoldig og avhengig av hvem du spør. Kanskje er den beste forklaringen at den som prøver å gjøre alle til lags, finner få velgere.
Nitten prosent. Selv etter år med stabilt lave meningsmålinger var Opinions måling utført for Dagsavisen en kalddusj. Etter seks år i opposisjon er Arbeiderpartiet svakere enn det har vært på noe tidspunkt siden mellomkrigstiden. Hva i all verden har hendt?
Vi har åpenbart å gjøre med en bredere trend. Sentrum-venstre svekkes i mye av Europa. Ulike forklaringer trekkes ofte frem for å forklare hvorfor partier som før hadde førti prosent nå har tjue:
Maktbakrusen fra 1990-tallet; svekkelsen av arbeiderklassen; sjampanjesosialistenes inntog; vanskene med å bygge en «minoritetenes majoritet»; tabben å ta globalistenes side og vanskene med å være sosialdemokrat i en liberal tid.
Hvorfor sliter sosialdemokratene?
The Economist mener noe av svaret ligger i at høyresiden har tatt eierskap til populære deler av det sosialdemokratiske prosjektet. Sheri Berman peker på svekkelsen av den nasjonale solidariteten som understøttet høye skatter, sjenerøs velferd og aktivistiske regjeringer.
Det er flere andre teorier, mange. Hvilken du finner overbevisende, sier gjerne mest om dine egne fordommer. Som i alle gode forklaringer, har trolig flere faktorer sammensverget seg mot sosialdemokratene.
Lenge så de skandinaviske arbeiderpartiene ut til å være unntaket i den generelle svekkelseshistorien. Slik er det fremdeles i Sverige og Danmark hvor de regjerende sosialdemokratene klokker inn på 28 og 32 prosent, i poll of polls-målinger.
Kanskje er problemet at Arbeiderpartiet er et bredspektret parti? Slike som er gode på mye, men ikke best på noe. Partiet blør velgere til venstresidens boutique-partier; moteriktige velgere kan ikle seg vintage (R), new age (MDG) eller emo (SV).
Innad i partiet mener mange at problemet er Jonas Gahr Støre. Det var et strategisk feilgrep å gå til valg på økte skatter i 2018. Lederens manglende evne til «å skyte når noen må dø» gjorde at Trond Giske fikk skade Arbeiderpartiet, trolig mer enn noen annen i partiets historie.
Jeg er ikke overbevist om at Støre er problemet. Han er hode og skuldre over andre kongsemner i partiet. Men det er ikke til å komme rundt at partidisiplinen har gått i filler på hans vakt. Borgerlige politikere forteller med vantro om hvor illojale Arbeiderpartistene er.
Noe av Arbeiderpartiets problem er trolig organisatorisk. Partilederen trenger en pisk, som kan skjære remmer av huden på oppviglere uten at blodspruten treffer lederen. Ap har ikke lenger noen Wetland eller Schjøtt-Pedersen, slike som konspiratører er genuint redde for.
Rådgiverne er et annet problem. Støre omgir seg med slike som seg selv, cerebrale østlendinger. Det hever nok samtalen rundt lunsjbordet, men fører til fadeser som da Støre tygde tang i Lofoten og sa «det smaker trøffel». Ekte sosialdemokrater spiser ikke trøffel.
Koalisjonen sprekker
Jeg tror ikke det ville hjelpe Arbeiderpartiet å dytte Støre ned en metaforisk heissjakt. En ny leder vil stå overfor det samme grunnleggende problemet, som er at koalisjonen som understøttet Arbeiderpartiet har glidd fra hverandre.
På toppen har en ny overklasse vokst frem; steinrike, lite skattevillige og (uheldig nok) venner av Arbeiderpartiets ledelse. De ferierer sammen i Davos. Under har middelklassen brutt i to, i «de rotløse» og «de rotfestede», for å oversette David Goodharts begrepspar.
De to fløyene i Ap er rykende uenig om en lang rekke spørsmål, i alt fra identitetspolitikk til vern og innvandring. Tendensen til å beskrive politikk som utslag av verdier, ikke interesser, inviterer evige omkamper. For moralister er kompromiss et annet ord for nederlag.
Arbeiderklassens parti
Men Arbeiderpartiets største utfordring ligger i arbeiderklassen. Den har splittet seg i tre; i en innfødt arbeiderklasse (dels trygdet, dels organisert); fremmedarbeidere (ofte avskåret fra godene i det organiserte arbeidsmarkedet) og et voksende prekariat av frilansere og vikarer (som ofte tror de er middelklasse, selv om selvangivelsen sier noe annet).
Denne klassen var Arbeiderpartiets grunnfjell, men ikke lenger. Resultatet av Aps gavmildhet overfor den fagorganiserte arbeiderklassen er et arbeidsmarked som minner mer om en Ayn Rand-fantasi enn sosialdemokrati.
Problemet for Arbeiderpartiet, er at de kjemper om små velgergrupper med mange parti-alternativer, mens store velgergrupper med færre valgmuligheter glemmes. Velgerflukten er også et resultat av at småpartiene til venstre får spise Aps lunsj, uten å betale noen pris.
Vi trenger Arbeiderpartiet
Et svakt Arbeiderparti er ingenting å juble over. I løpet av etterkrigsårene var det sosialdemokratene som fant en tredje vei mellom arbeid og kapital; velferd og vekst. Behovet for å dempe markedets samfunnsskadelige effekter er tydeligere i dag enn på lenge.
Demokratier trenger en styringsdyktig opposisjon. SV, Rødt og MDG har alle en tendens til å se statsbudsjettet som en konfirmasjonsgave. Det er mer gøy med de politiske versjonene av ankeltatovering og ferietur til Lesbos enn skole, helse, forsvar og budsjettdisiplin.
Det hele munner ut i det gamle bolsjevikiske spørsmål: Hva må gjøres? Ap trenger en ny partisekretær, gjerne Voldemort. Partiet bør dyrke opposisjonsrollen og se til at ethvert initiativ fra regjeringen blir en kompetansetest. Er dette realistisk? Er det kostnadseffektivt?
Det passer Støres professorale fremtoning og dekke over splittelsene i Aps velgergrunnlag. Det må bli slutt på forsøkene på å endre partilederens image med å kle ham opp som en aldrende tømmerhugger eller svett duskedame. Til himmels eller helvete, er det best å reise som seg selv.
For Arbeiderpartiets svekkelse handler ikke om image, det handler om at Stein Rokkans bruddlinjer i norsk politikk har åpnet seg til store svelg; mellom sentrum og periferi; mellom ulike kulturer. I dette lendet vil den som prøver å gjøre alle til lags, finne få velgere.