Utfallet av krigen i Ukraina var forutsigbart. Synd ingen lyttet.
Publisert i E24 den 28. april 2025
Første forsøk på fred i Ukraina førte ikke fram. Ingen meningsfull våpenhvile og partene står langt fra
hverandre. USAs lederskap lutret Zelenskyj for hva de mente var manglende forhandlingsvilje, men
mangler evne og / eller vilje til å presse Russland. Mye tyder på at krigen vil fortsette enda en tid.
Ingen vet hva resultatet av fredsforhandlingene vil bli, men de vil helt sikkert ikke sammenfalle med
Ukrainas ‘seiersplan’ om å frigjøre Ukrainas territorium, fremtvinge krigsskadeerstatning fra Russland
og å fremskynde krigsforbryterprosesser rettet mot det militære og politiske lederskapet i Russland.
Trolig vil forsøk på en fredsslutning ta utgangspunkt i Russlands ‘røde linjer’ som umuliggjør
medlemskap i NATO, samt betydelige landavståelser. Det er ille at tre år med krig, ofre og heroisk
motstand mot okkupanten skulle lede til en dårligere resultat enn de, kanskje, kunne fått i 2022.
Trumpadministrasjonen mener Vesten oppsøkte denne krigen. Washington mener at tiden ikke er på
Ukrainas side. USA er lei av endeløse kriger. Europeerne håper krigslykken vil snu, bare vi holder det
gående. Problemet er at Europa ikke kan holde det gående, ikke uten USA.
Vi står nå i en strid mellom Europas internasjonalister og Amerikas realister. Du ville kanskje tro at
Europas sikkerhetskonsumenter ville gjøre alt for at NATO ikke ender i potten – men nei. Europa er
låst i en dyp ideologisk strid med et USA som våre ledere er dypt uenige med, men trenger å påvirke.
Naturligvis er det mye å kritisere Trump for, men vi synes å ha glemt at vi er prisgitt USA. Hva vi
mener om Washington-regimet er mindre viktig enn hva de mener om oss. Fordi de samme folkene
som leder oss nå avrustet Norge forrige gang de trodde de visste hva fremtiden ville bringe.
«Ingen elsker en politisk realist» lyder tittelen på en fagartikkel fra 1996. Forfatteren fant grunnen i at
realismen sier ting vi skulle ønske ikke var sanne. Under krigen i Ukraina har mye raseri vært rettet
mot den eldste av de teoretiske skolene for analyse av internasjonal politikk.
I ukene før invasjonen advarte realister som Stephen Walt, Stephen Wertheim, John Mearsheimer og [i
mindre grad] undertegnede, om at det ville være uklokt å aktivere den slumrende NATO-
medlemskapsprosessen for Ukraina, da dette med sannsynlighet ville lede til krig med Russland.
Siden den gang har vi blitt fortalt at Russland ville gå tom for våpen, rives i filler av indre opposisjon
eller kveles av sanksjoner. Deretter kom rapporter om krigsvinnende mirakelvåpen – fra Himars-
missiler via Abrams-tanks til jagerflyet F-16. Men den store effekten uteble.
Samtidig ble det utkjempet en strid i ordskiftet der aktivistiske akademikere påsto at å advare mot
atomkrig var å løpe Putins ærend. Fordi de hevdet at Russland ikke seriøst vurderer å bruke
atomvåpen. De av oss som kjenner russisk atomdoktrine fikk rett.
I den nye boken, ‘War’ (2024), rapporterer Bob Woodward, at amerikansk etterretning anså at
Russland kom nær å bruke atomvåpen for å unngå store tap under evakueringen av Kherson. Men
mistenkeliggjøring funket i den forstand at det norske utenrikspolitiske ordskiftet nå mangler realisme.
Mange forstår ikke skillet mellom ‘å forstå’ og ‘å ha forståelse for.’ Selv om dette er grunnlag for all
samfunnsvitenskap.
Harvard-professoren Stephen Walt avart mot «tåpelig utagering rettet mot de eksperter som forutså
hvor vestlig politikk ville føre. Forsøkene på å omskrive historien er typisk for en utenrikspolitisk elite
som ikke vil erkjenne feil, eller holde seg selv ansvarlige».
Denne er spesielt sterk i den internasjonale liberalismen, som har universelle pretensjoner. E. H. Carr
(1939) oppsummerer dette skillet: «Utopisten gjør politisk teori til en norm som politisk praksis burde
bekrefte. Realisten ser på politisk teori som en slags kodifisering av politisk praksis.»
Realister er varsomme, fordi vi vet at normer er en tynn hinne over en brutal naturtilstand. Mangelen
på overordnet autoritet gjør urett tenkelig, mulig og tidvis sannsynlig. Fra dette ståstedet er blandingen
av stedfortrederkrig mot en stormakt og kulturkamp mot allianseleder verre enn uklokt, det er farlig.
Realister mener interesser motiverer menneskers handlinger mer enn idealer. Hans Morgenthau
(1948) peker på makthunger som stormaktenes fellesnevner. Stormakter er, ifølge Rudolf Kjellén
(1910) «ekspansive legemer» som alle «opptrer med et større eller mindre interessesfærer».
Det er ikke bare Russland som knegår sine naboer i håp om å etablere interessesfære. USA breier seg
mot Mexico, Canada og Grønland; India kaster lange skygger i Bangladesh, Bhutan og Myanmar; slik
Kina presser Taiwan, Filippinene og Vietnam.
I Ukraina kolliderer realistenes betoning av stormakters trang til interessesfærer med liberalernes tro
på at deres ideologi er å anse som universelle sannheter. Problemet for liberale internasjonalister, er at
deres teori vanskelig kan forklare hvorfor Russland gikk til ulovlig krig – og hvorfor de ikke taper.
Gjensidig økonomisk avhengighet stagget ikke Russland, heller ikke i møte med de mest omfattende
sanksjoner som noensinne er rettet mot noen større økonomi. Internasjonale normer for når bruk av
våpenmakt er legitimt, var ikke nok til å få Russland til å trekke seg tilbake med halen mellom beina.
Krigen har også bekreftet en realistisk antagelse om allianser: De holdes best sammen av en felles
trussel. Putin har klart hva ingen amerikansk president har maktet: En rask økning i europeiske
forsvarsbudsjetter. Frykten for å bli forlatt synes å motivere mer enn respektfull dialog.
Selv fredelige Tyskland ruster nå opp. Alt før den nye regjeringen kom på plass annonserte
påtroppende Kansler Mertz at ekstraordinært fond på 500 mrd til å styrke forsvaret. Onde tunger
påpeker at Tyskland alt har brukt store penger uten å skape nevneverdig kampkraft.
Liberale internasjonalister har sin egen forklaring på det hele: Putin er irrasjonell. Trump er gal. Orban
er ond. Kenneth Waltz (1953) kvitterte: «Å si at visse ting skjer fordi menn er dumme eller onde er en
hypotese som aksepteres eller forkastes alt etter skribentens sinnsstemning.»
EUs hyppige krisemøter, deklarasjonsdiplomati og moralisering er ikke et tegn på styrke. Dagens
stormakter oppfører seg omtrent slik Europeerne gjorde, da de selv var stormakter. Det er en logikk i
Russlands krav overfor Ukraina, selv om den er uakseptabel.
Ukraina-krisen har også blitt en transatlantisk krise der NATO nå går en usikker fremtid i møte. De
allierte på begge sider av Atlanteren er skuffet over hverandre. Trump er skuffet over at Europeerne
ikke slutter opp om hans regime, som EU trolig ville avstraffet– om det var i Europa.
Trump mener at så lenge det er USA som skuldrer mesteparten av byrdene med alliansen, har de rett
til å lede den. Europeerne er -med rette- sjokkert over at USA kunne finne på å presse Ukraina til en
ufordelaktig fred, uten å tilby troverdige sikkerhetsgarantier mot fornyet russisk aggresjon.
Hovedårsaken til at USA nekter å garantere for rest-Ukrainas territorielle integritet, er dels fordi dette
vil bli økonomisk svært kostbart – men bak lukkede dører er beskjeden at de frykter at en slik garanti
kan ende opp med å trekke utstederne inn i en fortsettelseskrig.
Maktbalansen i verden er i endring. Uavhengig om Ukrainerne får den europeiske fremtiden de så
rikelig fortjener, er ikke dette slutten – det er begynnelsen på en æra preget av stormaktspolitikk.
Norge er dårligere rustet til å møte en slik tid enn mange er klar over.
Vår utenrikspolitiske elite er smal, innavlet og selvgratulerende. Kanskje fordi vår utenrikspolitikk
begunstiger operatørene som rutinemessig søker jobber i organisasjoner de bevilget penger til. Derfor
brukes mye tid, energi og penger på å avsverge en virkelighet de finner usmakelig.
Våre utenriksministre synes å tro at vi bare må holde pusten i fire år, så vil verden vende tilbake til
normalen. De innser ikke at Trump er mer et symptom enn en årsak. Årsaken til ubalansen er at verden
er blitt multipolar. USA er ikke lengre enerådende -og Europa er ikke blant stormaktene.