Publisert i E24 13. august
Det er overraskende kort vei fra sunn skepsis til å tro på hva som helst. Ta norske Trump-supportere, for eksempel. Trump er åpenbart skjør. Han gnåler fremdeles om at han «vant» et valg han tapte med klar margin. Bevis på omfattende valgjuks glimrer med sitt fravær.
Det kommer ikke noe godt ut av å se det gode i en fyr som ikke er god. Trump nektet å anerkjenne valgnederlaget og øste opp supporterne, som stormet kongressbygningen. Presidenten gjorde ikke noe for å gripe inn. Dette er fakta, og de er diskvalifiserende.
Enkelte lar seg lure av feilinfo som Dinesh D’Souzas nye dokumentar «2000 Mules» der det hevdes at valget ble stjålet gjennom hundrevis av stemmesankere som hver dumpet mengder av poststemmer i dusinvis av valgurner i vippevalgkretser.
Men er det ikke rart at D’Souza ikke viser ett eneste eksempel på at en person leverer stemmer mer enn et sted, når han terper på at det er hva han har avdekket? Han er en provokatør som er ute etter å tjene penger på godfjotter.
Geriatriske pamper
De som har fulgt meg vet at jeg har et noe annet syn på status i amerikansk politikk enn andre norske kommentatorer. Jeg mener ikke at demokratene er «de snille» og at republikanerne er «de slemme» (gisp!). Jeg vet at begge partiene er gjennområtne.
Begge har solgt seg til oligarkene som gjør det mulig å vinne de stadig mer kostbare valgkampene. Begge partiene styres av geriatriske pamper som er langt rikere enn lønningene de har mottatt som folkets representanter skulle tilsi.
Dette er svaret på spørsmålet som vi alle stiller oss: Hvordan kan det ha seg at et land som flommer over av talenter, ikke gir velgerne bedre alternativer til posten som verdens mektigste leder? Hvorfor synes valget alltid å være mellom en blek arving til et politisk dynasti, eller en demagog?
I november vil republikanerne vinne tilbake flertallet i kongressen i mellomvalgene – huset og kanskje også Senatet. Biden blir da ei blind høne, i politisk forstand. Hva skjer så? Dette er viktig for Norge. Vi har satset gården på en stormakt som ikke lengre velger dugelige ledere.
Mange hadde håpet på at den uforutsigbare Trump ville avløses av en forutsigbar Biden. Dessverre er Biden svekket av alderdom. Presidenten synes ukentlig å være i tvil om hvilket embete han innehar. Han sier mye rart. Dette er et problem når det er full storm ute og hjemme.
Folkelig tekke
Biden hevder at han ønsker å stille til gjenvalg. Mye kan sies om dette, blant annet at det ikke vil skje. Selv partiske medier som The New York Times har innsett det. Visepresidenter Kamala Harris er heller ikke noe alternativ. Hennes upopularitet skyldes inkompetanse.
På den andre siden har partiske medier som Fox News begynt å distansere seg fra Donald Trump. Da Trump nylig holdt en tale i Washington som åpenbart var ment å være en slags relansering av ham selv som rikspolitiker, sendte ikke TV-stasjonen talen.
Problemet er at Trump fremdeles har folkelig tekke. Han vil ha gode forutsetninger for å vinne presidentvalget om to år, om han stiller. Et hjertesukk: Hovedstrømsmediene må bære sin del av skylden for at så mange amerikanere kan tenkes å stemme på Trump igjen.
Hånetrang er en forståelig følelse, men det overbeviser ikke meningsmotstandere. Hadde komiteen som skulle granske kongress-stormingen ikke vært så åpenbart partisk, hadde mediene latt være å la disse følelsene skvalpe over i dekningen av hele høyresiden…
Men et gjorde de jo ikke. Mange republikanske velgere sitter igjen med følelsen av at mediene alltid vil dekke over demokratenes feil og alltid gi republikanerne foraktfull, unyansert dekning. Slikt skaper harme og hevntrang. Kanskje det er så enkelt. Trump er en hevner, det skal han ha.
Men Trump er også gammel. Om to år er han 78 år gammel. Han gjennomførte talen i Washington i et smiskende toneleie der han blandet god konservativ politikk med spinnville forslag, som at han vil få kontroll med narkotikaplagen ved summariske henrettelser av dopselgere.
Kongemaker
Det er betydelige hindre for at Trump kan stille om to år, ikke minst juridisk. FBIs ransaking av hans hjem indikerer at rettssystemet vil gripe inn. Han vil i så fall innta rollen som kongemaker. To navn peker seg ut; Floridas guvernør Ron DeSantis og USAs mest populære TV-anker, Tucker Carlson.
Sistnevnte har riktig nok ikke sagt at han vil stille, men det samles inn penger i det stille. Tucker vil kunne danke ut DeSantis. Han jobber jo alt for Fox News. Men Trump vil trolig velge sin arving. Republikanske kandidater som får ekspresidentens støtte vinner stort sett.
De to har begge åpenbare styrker, og begge er polariserende. Det samme gjelder de to navnene som demokratene snakker mest om. Transportminister Pete Buttigieg har alt startet valgkampen, han er ofte på TV og snakker lite om transport og mye om identitetspolitikk, som han er for.
Den andre er en tungvekter, Californias guvernør Gavin Newsom. Newsom kan kanskje kalles demokratenes DeSantis, eller omvendt. Guvernørene er sikkert greie, om man sammenligner dem med Biden og Trump. Buttigieg og Carlsson flyr med lånte fjær.
Ikke stort vi kan gjøre
Så fort mellomvalgene er over, vil presidentvalgkampen begynne. Vi kan se frem til to år med forferdede medieoppslag. For Norge er det ikke stort vi kan gjøre.