Morgenbladet Jul 24, 2020
Om jeg skulle komme med en liten innvending, er det at leseren nok ikke kom noe nærmere å forstå hva nasjonalkonservatisme er. Dette fikk kollega Ronny Kjelsberg (NTNU) til å ta til tastaturet for å advare mot ‘blåvasking’ av Sverigedemokratene.
Mattias Karlsson, som startet Oikos, har en fortid i partiet. Det er mye å si om dette, eller lite. Det lille er at dette ikke er Sds tenketank, men et møtested for konservative fra ulike leire og land. Enkelte mener Sveriges nest største parti bør delegitimeres.
Slik gjør vi det ikke i Norge og jeg tror at viljen til å definere meningsmotstandere som spedalske, skaper et dysfunksjonelt ordskifte. Jeg traff Karlsson på et arrangement i regi av Aftenposten og hadde interesse av å diskutere med ham.
Det er få intellektuelle i Skandinavisk politikk og Karlsson er et hederlig unntak. Selv om alle merker at det politiske landskapet er i endring, er det færre som tenker prinsipielt om framveksten av nye politiske skillelinjer og effekten dette vil ha på partisystemene i de europeiske landene.
Så hva er nasjonalkonservatisme og hvorfor har det fått vind i seilene? Bakteppet er så dramatisk at det bør beskrives i skisseform. I løpet av noen korte tiår har Stein Rokkans økonomiske, kulturelle og geografiske bruddlinjer brutt åpne og nye er kommet til.
En ny økonomisk pyramide har reist seg. Arbeiderklassen har delt seg i tre: et innvandret tjenesteproletariat som gnisser mot innfødt arbeiderklasse og det deklasserte frilanser-prekariatet. Middelklassen har brutt i to, i rotløse verdensborgere og det rotfestede borgerskapet.
Kultur og identitet er forbruksvarer for kosmopolittene, det har blitt essensielt for nasjonalistene og meningsløst for den splittede underklassen. Og på toppen av pyramiden sitter et nytt plutokrati, som nyter ufattelig rikdom og lever avsondret fra resten.
En ny grad av økonomisk knapphet har inntruffet fordi økonomien ikke trenger halve arbeidstokken og fordi veksten har bremset opp. Europas økonomier hadde to tiår med stagnasjon bak seg, før koronakrisen. Knapphet gjør velgerne fryktsomme og uforutsigbare.
Vi ser hvordan moderne samfunn sliter med å tåle knapphet og motgang i bølger av protester rettet mot eliter og mot velgerne; mot rasisme og mot innvandring; mot sentrum og mot periferi.
Moderniteten splintrer samfunnet og fratar mange livets mening, manifestert i spasmene av identitetspolitikk som flerrer universelle idealer og reduserer ordskiftet til krass kamp om offerstatus og definisjonsmakt.
Demokratiene er blitt uforutsigbare, dels fordi politikerne ikke lengre vet hvor velgerne er og velgerne er usikre på hvem partiene representerer. Over hele Europa forekommer et opprør. Et stemmeseddelsopprør mot etterkrigstidens politiske orden.
Etablissementet kaller det ‘populisme’, venstresiden kaller det fascisme, men det jeg ser er hvordan de endrede forutsetningene ryster hele institusjoner og partier som er skrudd for å reflektere en politisk virkelighet som ikke lengre finnes.
Dette har gitt ny relevans til nasjonalkonservatismen. Ifølge Dictionary of public administration er dette en «en variant av konservatisme som konsentrerer mer om nasjonale interesser og mer opptatt av å bevare kulturell eller etnisk identitet enn andre konservative.»
Mens den liberale internasjonalisme som har farget all politikk siden Den kalde krigen ser på nasjonalstaten som et beklagelig faktum, ser nasjonalkonservative nasjonalstaten som umistelig.
Enkelte tror at vi kan bevare nasjonalstatens frukter; folkestyret, selvråderetten, rettstaten og det regulerte markedet, også uten nasjonen. Dette på tross av at manglende samhold i alle tilfeller og til alle tider har vært en oppskrift på det motsatte.
Kan nasjonalstaten fortsette å skape den grad av tillit som forpliktende samfunnskontrakter fordrer, uten samhold? Konservative mener at felles kultur gir samfunnet ‘bly i kjølen’ og at vi bør fremme det som binder oss sammen mer enn hva som skiller oss fra hverandre.
Vi er alle nasjonalister i den forstand at vi lever i nasjonalstater som ordner våre liv og former vår identitet. Stein Rokkan viser i sin forskning at visst finnes det overgripende trender i europeisk politikk, men hvert land har sine viktige særtrekk som kommer av historien.
Theresa May hadde i så måte rett da hun sa at «de som hevder seg å være ‘verdensborgere’ er borgere av ingensteds». For borgerskap kommer med rettigheter og plikter. Det var gitt at internasjonalistenes dominans ville møte motbør, all den tid de ikke har flertallet med seg.
Det finnes minst tre ulike konservative tradisjoner i Norge. Verdikonservative har vært knyttet til kristenfolket og Krf. De kulturkonservative har hatt sine bastioner på landet og Sp. Tradisjonell konservatisme er i Norge et byfenomen som betoner institusjoner som tradisjonens voktere i Høyre.
Ingen av disse har motstått bølgen av liberal internasjonalisme som Terje Tvedt beskriver i boken Det internasjonale gjennombruddet (2017). Det spennende med nasjonalkonservatisme, er at den skjærer på tvers av partiene og tradisjonene.
Det gjør den også vanskeligere å marginalisere, slik de konservative er blitt husmenn i sitt eget parti, Høyre. Nasjonalkonservatisme synes å være det naturlige alternativ for de som mener at det samfunnet vi har bygget opp, er verdt å bevare.
En politisk trend som siden 1970-tallet systematisk har produsert det som skiller oss fra hverandre (det distinkte), fremfor en sosial logikk som fremmet det generelle, enhet er i ferd med å snu. Og i denne utviklingen har de nasjonalkonservative trolig en rolle å spille.