Trykket i Aftenposten 27.06-2008
Ole Bull grunnla en koloni i Nord-Amerika. Jeg ser han på en blyantskisse fra 1920-tallet, bestemt, visjonær – norsk. Og mange reiste. Selv om kolonien Oleana i Pennsylvania ikke ble noe suksess, dro anslagsvis 800 000 nordmenn over havet og gjorde amerikanere av seg.
Siden den gang har Norge slitt med å vinne tilbake initiativet. Mens amerikansk populærkultur, økonomi og verdier har fungert som støpeskje for det moderne Norge, har ikke norsk innflytelse i den andre veien vært like merkbar.
Enkelte vil si at dette er både rimelig og ventelig, det relative styrkeforholdet mellom de to landene tatt i betraktning. Andre mener at dette er uttrykk for lavt ambisjonsnivå og at norske perspektiver med hell kan gjøres mer gjeldende hos supermakten i vest.
I dag er forholdet mellom Norge og USA dårligere enn på lenge. Den gjensidige tilliten er svekket. Mangelen på sympati for hverandres valg er slående. Norge kan ikke regne med spesialbehandling i Washington, like lite som Amerikas representanter kan vente å finne en stol ved ethvert bord i Norge.
Det er ikke tilfeldig at Norges statsminister ikke har blitt invitert til å møte den amerikanske presidenten i Washington. Norge har inntatt en dissidentrolle som tidligere var forbeholdt Frankrike. Prisen har vært tap av plassen i Amerikas engeste krets av venner – uten at dette ser ut til å uroe den norske offentlighet nevnelig.
Siden Irak-krisen kommer milesteinene på nedturen mellom Oslo og Washington tett. Fra forslag om boikott av Israel, til den unilaterale anerkjennelsen av Hamas og forsøk på å stikke kjepper i hjulene på NATOs missilskjold og uvilje mot sette in styrker sør i Afghanistan. Lista forsetter. Norge og USA har gang på gang funnet seg i forskjellige leire.
Siden 2003, har Nordmenn og Amerikanere funnet hverandre forskjellige og skuffende på uventede måter. Fra et Amerikansk synspunkt smerter det å se at en så stor og så langsiktig investering i Norges sikkerhet har skapt så lite godvilje. Man lar seg overraske av den rutinemessige antiamerikanismen som preger norske medier og de folkevalgtes manglende vilje til å forklare og forsvare Amerika for et norsk publikum.
Fra et norsk perspektiv er det sjokkerende å se USA handle på måter som går på tvers med det vi oppfatter som våre fellesverdier. Mange mener at USA bør ta en mer nyansert linje i Midtøsten, at de burde skrive under på Kyotoavtalen; at de burde støtte FN mer effektivt. Og de burde latt være å innvadere Irak. Kort sagt burde USA være litt mer som Norge.
De svekkede forbindelsene er ikke, slik mange tror, bare fordi Norge har våget å snakke Roma midt imot. Det er heller ikke et resultat av klumsete norsk diplomati og dobbeltkommunikasjon (over Irak-krigen og Israel- boikott), ei eller mangelen på fokus som har preget norsk utenrikspolitikk de senere årene. Slikt har riktignok ikke hjulpet, men svaret ligger annetsteds.
Saken er den at den privilegerte stillingen Norge har vendt seg til vis-à-vis Washington var tett knyttet til vår sentrale geopolitiske plassering under Den kalde krigen. Når USAs fokus rettes til andre deler av verden kan ikke Norge lengre vente å forfordeles foran andre småstater. I dag er det land på de nye delelinjene som har Washingtons øre, land som Georgia og Estland.
Det finnes to ”hovedmåter” for allierte å forholde seg til USA; den britiske og den franske. Den første innebærer at et land innser at det er umulig å forme verden alene og at innflytelse hos verdens mektigste land avhenger av å «spille på lag». Den andre aksepterer ikke slike føringer og velger heller alenegang. Interessant nok kan Norge i forholdet til USA kan i dag sies å være mer «fransk» enn Frankrike, mens Danmark er mer «britisk» enn britene.
Enkelte ønsker nå at vi bør bryte ut av alliansen med USA. Noen av de som som bekjenner seg til ideen om Norge som «humanitær stormakt» mener at allianse med USA sverter dette imaget og at alliansen derfor må sies opp. Andre mener vi simpelthen vil være bedre tjent med andre løsninger. De tre hovedalternativene som har kommet fram er å stable på beina et nordisk alternativ til NATO, å bli med i EU – eller å vende tilbake til nøytralitetspolitikk.
Til slikt vil jeg si at det ikke finnes noe alternativ til USA all den tid ingen andre kan tilby tilsvarende beskyttelse. Du sier ikke opp innboforsikringen bare fordi det har vært færre innbrudd i gata den siste tiden. Sverige vil nok gjerne selge jagerfly, men er nok ikke er villig til å gå inn i en stormaktskonflikt for Norges skyld – nå som før. EU har ingen ambisjoner om å kopiere NATOs sikkerhetsgarantier. Da er alternativet å stå alene. Men for et land som har underfinansiert forsvaret i en slik grad Norge har gjort, er heller ikke det tilrådelig.
Det kan med andre ord virke som, for å omformulere Churchill, at allianse med USA er den værst tenkelige ordning for Norge – helt til man ser nærmere på alternativene. Det er sunt folkevett. Antiamerikanisme var alltid bedre representert i media enn i valgurnene her til lands. Folk flest er forsatt innstilt på allianse med USA. På samme måte som at Amerika ikke vil revurdere sine forpliktelser overfor Norge.
Det er lett å glemme at Norge og USA på mange måter er forbausende like. Vi deler misjonsiveren og ser på oss selv som legemlig-gjøring av universelle verdier. Vi mener at verden ville være bedre hvis de andre bare var mer som oss. Det er kanskje på grunn av denne gjenkjennelsen at landet i vest forsetter å ha en helt spesiell plass i den norske folkesjela. Som Karmøybuen Palle Naley sa til sin kone ’Når en av oss dør, da reiser jeg til Amerika.’