Et moderne sivilisasjonsforfall ligger kanskje til grunn for at så mange menn tilsynelatende har Romerriket i tankene. Nordmenn bør se lengre frem og fortape seg i sagaene.
En svensk influenser skal ha spurt sin kjæreste «Hvor ofte tenker du på Romerriket?» Svaret var «Hver bidige dag». Dette førte til en farsott der TikTok-brukere spør kjærestene, fedre eller andre menn hvor ofte de tenker på det forgangne imperiet. Overraskende ofte viser det seg.
Så hvorfor går menn og grunner over Romas bleknede knokler? Svaret vil komme an på mannens interesser. Enkelte vil høre «romerske kavalerikor», andre arkitektur og veiene som alle «ledet til Rom» og andre igjen vil se gladiatoren brøle Roma Victor! for sitt indre øye.
Men hva vet vi egentlig om romerne? Et trekk jeg finner interessant når jeg diskuterer Romerriket med mine venner, er hvor lite «moderne» historieskrivning – den være seg marxistisk, postmoderne eller liberal – har lyktes i å vrenge på forståelse av Romerriket.
Jeg vil påstå at mye av denne forståelse bunner i to verk: Theodor Mommsens trebindsverk Römische Geschichte (1854-56) og – viktigere i vår kontekst- Edward Gibbons The Decline and Fall of the Roman Empire.
Første bind kom ut i 1776 og følger historien frem til Konstantins omvendelse (332 e.Kr.) og avsluttes med to berømte kapitler om kristendommens fremvekst. I 1781 gikk bind to og tre, der Romerrikets historie følges frem til Romulus Augustus’ fall i 476.
Deretter følger kapitler om merovingerne i Gallia, vestgoterne i Spania og anglosakserne i Britannia før det hele avsluttes med det berømte essayet «Generelle betraktninger om det vestromerske imperiets fall».
De siste tre bind, fra 1788, tas sjelden med i samleutgaver og handler mest om det østromerske Bysants. Naturligvis har få faktisk lest originalen, som er forbløffende vittig. Flere har lest tributter som Carl Grimberg – eller drukket dypt av populærkulturen som springer ut av Gibbons analyse.
Jeg skal ikke fortelle menn hvorfor dere tenker på Romerriket. Noe skal jo en stakkar tenke på. Men hva om fenomenet kan det være hva Carl Jung [1916] kaller «det kollektivt underbevisste»? Vår egen sivilisasjon er i forfall, men å erkjenne dette er sosialt uklokt.
Å påpeke at kardinalsyndene er blitt vårt samfunns dyder kan stenge dører, ikke minst til de ettertraktede jobbene i offentlig sektor. Når du innser at vilje til å hykle er kvalifiserende, forstår du også hvorfor så mange av samfunnets kommandohøyder befolkes av lite imponerende individer.
Hva jeg prøver å si, er at Det romerske imperiet, som nådde slike sivilisatoriske høyder at det ville ta etterfølgerne 1000 år å tangere dem, er interessant, det er relevant – og det er ufarlig. Edward Gibbon viste frem bildet av et verdensrike som synker sammen under sin egen vekt.
Han mener romerne glemte verdiene som hadde gjort at nettopp de, og ikke andre, dominerte: Dekadanse ledet til forfall, og forfall til kollaps. Fallet var å anse som et resultat av moralsk råte, ikke barbarenes styrke.
Gibbon starter med å si at spørsmålet om «hvorfor Roma falt» er mindre interessant enn hvorfor det holdt det gående så lenge. Jeg er uenig. Spørsmålet om Romas fall er i høyeste grad interessant, ikke minst siden Roma ikke avhendet stafettpinnen, det var et sammenbrudd.
Historikeren bruker mye tid på å beskrive at romerne var selvopptatt uvitende om den kommende faren og hvor tallrike deres fiender hadde blitt. Han skriver: «Kulde, fattigdom og et liv i fare og utmattelse styrker barbarenes styrke og mot.»
Men tilbød ikke Roma sivilisasjonens frukter til germanerne? Filosofen Johann G. Fichte svarer i en av sine berømte: «Taler til den tyske nasjon» (1807): «Alle de velsignelser romerne tilbød innebar slaveri for dem, fordi de ville måtte bli halvt romere.»
Gibbon er mer opptatt av kulturutvekslingens negative effekt på romerne. I fjerne regioner la legionene til seg fremmede kulturers individuelle og politiske laster. Generaler ble keisere og keisere ble generaler. De makeløse legionene ble brukt mot eget folk.
Keiserne, som fryktet for sin personlige sikkerhet og den offentlige fred, fant det formålstjenlig å svekke hæren og undergrave disiplinen som gjorde dem farlige for sine makthavere – og for de stridige folkeslagene som gnagde på Romas yttergrenser.
Romerne ble med tiden mindre interessert i å leve harde liv i kasernen, til å dø for imperiet i fjerne himmelstrøk. Den militære kulturen ble avslappet, og etter hvert outsourcet til leiesoldater. Til sist ble den romerske verden overveldet av germanere på vandring.
Gibbon var opptatt av den gamle religionens svekkelse og at den nye religionen ikke dyrket styrke. Dyrkingen av forfedrene og av de gamle gudene – det som skapte ærefrykt og offervilje – ble tomme ritualer.
«[K]ristendommens fremgang og etablering kan betraktes som en viktig del av Romerrikets historie. Mens den store kroppen ble invadert av naken vold, eller undergravd av sakte forfall, innyndet en ren og ydmyk religion seg forsiktig inn i menneskenes sinn …» (s. 121)
Kristendommen «åpnet himmelens porter» for barbarene ved å undergrave romernes moralske og politiske styrke og samhold. Hvorfor kjempe for dominans og maskuline dyder når livet er en jammerdal og du vil få betale for dine ofre i helvete?
Gibbon skrev at fremveksten av Roma var en by som «svulmet til et imperium» og at imperiets svekkelse var uunngåelig følge av «storhet uten måtehold». Han legger til at «velstand modnet forfallet» og at «distraksjonene ble multiplisert av omfanget av erobringer».
I en nå berømt bemerkning observerte Gibbon at «av de første femten keiserne var Claudius den eneste hvis smak i kjærlighet var helt korrekt» [les: heteroseksuell]. Hvis Gibbon hadde rett, ble Romerriket i sin nedgang styrt i nesten 200 år på rad av homoseksuelle menn.
Gibbon beskriver romerske kvinner som nytelsessyke og selvopptatte: Det er høyst usikkert om han har rett når han hevder at da germanere inntok Roma var det slik at «[T]he want of youth, or beauty, or chastity, protected the greatest part of the Roman women from the danger of a rape.»
Og før jeg får historikerne på nakken: Til tross for at det er et monumentalt verk med mange referanser, bør det ikke brukes som historiografisk kilde. I dag er det enkelt å finne oversettelser av primærkildene, og det finnes et utall faglig sterkere sekundærkilder.
Gibbons nedvurdering av kristendommen, kvinners og homofiles effekt på politikken – eller hans forbløffende positive syn på slaveriet er naturligvis upassende og kritikkverdig. Den appell slikt måtte ha, er nok mest fordi det fremstår forfriskende i selvsensurens tid.
For min egen del vil jeg si til dere landsmenn: Glem Roma! Romerriket hendte ikke oss, det var snarere omvendt. Vandalene som inntok verdensbyen i år 455 hadde trolig folk fra Norges sydlige deler blant dem.
For dersom det er slik at vår sivilisasjon er i nedgang kan det være vel så interessant å lese kildene fra en verden etter sivilisasjon. Så drikk i stedet fra våre egne kilder, les sagaene. La sjelen forfriskes og sinnet hvile dine egne forfedres verden, uten frykt for sensuren. Ha en saga liggende på nattbordet.