Det er ikke i Norges interesse å være med i et kappløp mot den moralske avgrunnen.
Det går en historie om den beryktede general «Bomber Harris», han som var ansvarlig for bombingen av tyske byer under krigen. Harris skal ha blitt stanset for råkjøring i et mørklagt London. Politimannen sa «Hvis du ikke er forsiktig, kan du komme til å drepe noen». Da freste Bomber Harris tilbake «Unge mann, jeg dreper tusener hver kveld»!
Verden har gått framover siden den gang. Norske jagerfly dreper ingen. De utfører «skarpe oppdrag» mot «regimets infrastruktur». Av og til innebærer det å bombe private hjem. Men bare fordi det var en kommandosentral i kjelleren. Slue typer disse libyerne.
Meldingene fra forsvarsdepartementet minner om slikt vi vanligvis hører fra Israel. Vi gjør ikke hva det ser ut som at vi gjør. Det ser ut som om vi forsøker å myrde Muhamar Gaddafi. Forsvarsminister Faremo vil ha oss til å tro at Muhamar hadde en tanks i garasjen og at vi bomma og traff stua. To ganger.
Norske fly utførte det første angrepet på Gaddafis residens den 25. april. Våre allierte er ikke så store hemmelighetskremmere som det vi er. De pekte på Norge. Hvem som utførte det andre angrepet hvor Gaddafis yngste sønn og tre barn ble drept, vites ikke. Faremo kunne fortelle at det «ikke nødvendigvis var norske fly med på operasjonen». Hva nå det måtte bety.
Mange vil, før de får tenkt seg om, si: «hva så?» Hvorfor ikke kappe hodet av slangen? Hvorfor ikke myrde Gaddafi? Det synes en grei snarvei: Vi blir kvitt en tidligere terrorsponsende, menneskerettbrytende leder som har vært en ulykke for sitt folk. Et hodeløst regime vil være lett match for opprørerne, og snipp snapp snute. Det er i alle fall tanken.
Vi vet hva «man» håper fordi andre NATO ledere har vært mindre sovjetiske enn Norge i sine kommunikasjonsstrategier. David Cameron har åpent innrømmet at «Ja, vi forsøker å drepe Gaddafi.»
Disse får støtte fra den neokonservative venstresiden. Christopher Hitchens hevder i siste nummer av Slate Magazine at «Hvis vi ikke gjør noe, kan situasjonen i Libya bare bli verre». Ifølge Hitchens er det å drepe Gaddafi en grei måte for NATO å komme ut av hva som lett kan bli et nytt Irak, et nytt Afghanistan.
Saken er den at etter to uker med bombetokt – over 4000 så langt – så er NATO i ferd med å slippe opp for bombemål. Luftkampanjen har ikke gitt opprørerne vind i seilene. Snarere tvert imot. Gaddafis styrker har tatt tilbake kontrollen over grensen mot Tunis. Opprørerne synes ute av stand til å omsette luftherredømmet i framgang på bakken. Oddsene er store for at landet deles, eller at Gaddafi seirer.
Trist som det høres ut, så bryr de allierte seg tilstrekkelig om Libya til å drepe, men ikke tilstrekkelig til å dø for det. Ingen ønsker å sette støvler på bakken. Det er tross alt vanskelig å rettferdiggjøre tap av egne soldater i en unødvendig krig.
Derfor mener enkelte at svaret ligger i å myrde Gaddafi. Det beste er at dette er en løsning som kan utføres fra luften. Jeg er motstander av dette. Ikke fordi det er en grov overforenkling å tro at et regime vil kollapse fordi en leder dør, hvilket det er. Eller fordi Gaddafi – som er overraskende populær i Afrika og Midtøsten- vil bli gjort til martyr, noe han trolig vi bli.
Grunnen til at jeg er imot å myrde Gaddafi, er at det er ulovlig. Det er så ulovlig at Haag-konvensjonen fra har en egen paragraf – 23B- som forbyr det. Ikke så å forstå at det ikke har forekommet overtramp. USA forsøkte å myrde en rekke ledere under den kalde krigen. Det ble satt en stopper for dette i 1981 med President Reagans «Executive Order» nr. 12333 som forbyr slike snikmord. Det er kanskje derfor de outsourser jobben til uerfarne allierte som Norge?
For de som er interesserte i den lange versjonen av det som følger foreslår jeg Ward Thomas’ artikkel i International Security med tittelen «Norms and Security: The Case of International Assassination». Kort fortalt er fordelene med å drepe fiendtlige ledere åpenbare – det er billigere enn å nedkjempe en hær. En annen grunn er at vår side i lang tid har drevet ’målrettede likvideringer’ av terrorister. Exit Osama. Tanken er her en gjensidighet – siden terrorister går etter statsledere, er det greit å la dem smake sin egen medisin.
Hva som skiller Gaddafi fra Osama er at Gaddafi er en statsleder, en statsleder som har kuttet alle bånd til terror og som har gitt opp sitt masseødeleggelsesvåpenprogram. Hvis vi myrder Gaddafi vil det ikke bare å drepe en statsleder, det kunne inntrykk av at vesten flytter målstengene. At vi ikke er ordholdne.
Nürnberg-dommene (1945-46) og opprettelsen av en internasjonal krigsforbryterdomstol i Haag kan også ses som tegn på en endret moralsk og juridisk forståelse av internasjonal politikk, hvor titler ikke lenger beskytter nasjonale ledere mot straffeforfølgelse. Og hvis enkelte ledere er sett på som personlig ansvarlig, da er det lettere å hevde at de er legitime mål i krig.
På tross av dette har vi hatt en 400 år gammel sedvanerett om at stater ikke myrder andre staters ledere. Grunnene er lettfattelige. Å drepe ledere kan også svake stater makte, mens krig favoriserer de mektige – det vil si Vesten. Det er ikke i Norges interesse å være med i et kappløp mot den moralske avgrunnen.
For hva hvis andre land svarer med samme mynt? Hva om en Libysk dødsskvadron myrder Norges statsminister? Vi ville oppfatte et slikt attentat som en forbrytelse. Den følelsen du får bare ved å tenke tanken, er den viktigste grunnen til at vi ikke dreper andre lands ledere. Vi gjør det ikke, fordi vi ikke er den slags folk. Libya har blitt bombet i flere uker, men det var attentatsforsøkene mot Gaddafi som utløste folkemassenes angrep på vestlige ambassader og FN-hovedkvarteret.
En tredje grunn er at selv målrettede attentater har en tendens til å ramme uskyldige. Som de tre små barna som NATO drepte da de bombet hjemmet til 29 år gamle Saif Al-Arab, trolig i håp om å ramme hans far. Slike drap på uskyldige undergraver den moralske autoriteten som en humanitær intervensjon er tuftet på.
En annen grunn som er like relevant i dag som på 1600-tallet, er at stater ikke ønsker å legitimere attentater for ikke-statlige aktører. Vi ønsker ikke å gi Al-Qaeda den slags oppmuntring. Vi ønsker ikke å leve i en verden hvor generalen er anklager dommer og skarpretter, hvor vi hopper over rettsaken i Haag og går rett på henrettelsen.
Dette er grunnen til at Storbritannias militære leder, general David Richards, nektet å etterkomme Statsminister Camerons ønske om å behandle Gaddafi som et «legitimt mål». Det er ikke den britiske måten å drive krig. Storbritannia myrder ikke andre lands ledere.
Norge har – som kjent – valgt en annen strategi. Vi vedkjenner oss ikke at vi prøver å drepe Gaddafi. Selv om det er vanskelig å tolke residensbombingen som forsøk på noe annet. Vi har i to tiår stått i fremste rekke for å bygge opp en internasjonal rettsorden. Nå er vi i en krig hvor etter alt å dømme aktivt bryter et av de eldste, og klokeste, prinsippene i internasjonal rett for å komme oss ut av en krig som vi aldri burde ha startet.
Trykket i Dagsavisen 03 mai, 2011