Trykket i ErlikOslo
Årsaken er å finne i piratcd-en og pokerlaget.
«Lexusen og oliventreet» er boka som framfor noen oppsummerer tidsånden fra 90-tallet. Thomas L. Friedman hevder at verden er preget av to hovedkonfliktlinjer: kampen for velstand og utvikling, symbolisert ved luksusbilmerket Lexus, og behovet for å holde fast ved identitet og tradisjoner, representert ved oliventreet.
Nye spørsmål. Denne agendaen, som ble definert av en vestlig elite på 90-tallet, fikk stort gjennomslag. I dag er andre spørsmål i ferd med å tvinge seg til toppen av den internasjonale agendaen. Spenningen mellom kultur og økonomi overskygges av nye stormakter og overflyttingen av produksjon bort fra det transatlantiske området.
Vi ser en ny grad av jevnbyrdighet mellom Vesten og Resten. For å holde oss i Friedmans billedspråk kan bildet «piratcd-en» og «pokerlaget» være passende. Verden av i dag formes av to trender: «av-vestifiseringen» av globaliseringen, representert ved piratcd-en, og framveksten av en konkurransepreget multipolar verdensorden, symbolisert ved pokerlaget.
La meg forklare. Cd-en viser til utflyttingen av produksjon. Mye av den industrien som tidligere var å finne i den transatlantiske regionen har utvandret. De nye stormaktene har sterkere industriell ryggrad enn de gamle. Stadig mer av de varene vi konsumerer er produsert andre steder enn i Europa og Nord-Amerika.
Globalisering styres ikke lengre fra Vesten. I globaliseringsentusiasmen på 90-tallet tok man det for gitt at det var våre verdier som med nødvendighet ville kopieres av andre. I dag ser vi at vår sekularisme, liberaldemokrati, menneskerettigheter og individualisme ikke har samme tiltrekningskraft som våre frie markeder.
Et annet viktig poeng er at de nye stormaktene er ujevne i vernet av intellektuelle opphavsrettigheter. Kunnskapsøkonomiene i vest avhenger av at slike rettigheter respekteres. Konfliktpotensialet er stort. Historien om den piratkopierte cd-en med musikk, spill eller software gjentar seg fra legemidler via industridesign til nanoteknologi.
De nye stormaktene skifter ham – de er vekselvis stormakter og utviklingsland etter behov. Det ene øyeblikket krever de å behandles som stormakter, det neste at de er for fattige til å respektere opphavsretter, eller at de trenger særbehandling i frihandelsavtaler.
Under Den kalde krigen var verden bipolar (to stormakter). Det var to hovedaktører i det internasjonale systemet. I de to tiårene etter Sovjetunionens kollaps rådde Amerika alene. Unipolaritet (én stormakt) fikk enkelte til å tro at det var en historisk nødvendighet at liberaldemokrati, menneskeretter og markedsøkonomi ville globaliseres.
I dag er nye maktsentre på opptur. Kina og India leder an med et koppel av aspiranter i hælene. I dette pokerlaget spiller alle mot alle. Makt i større grad basert på ressurser enn på idealer. Kortene på hånden bestemmer utfallet, ikke hvorvidt noen fortjener å vinne. De nye stormaktene ser verden i utpregede realpolitiske termer. Den enes gevinst er den andres tap. Som i poker.
Den overlegne teknologien og produksjonen som var grunnlaget for vestlig dominans er jevnere fordelt enn tidligere. Som Fareed Zakaria påpeker i The post-American world ligger ikke lenger verdens høyeste hus, verdens største selskap, verdens største raffineri i USA. I disse og et antall andre kategorier har USA mistet ledelsen de siste ti årene.
Den nye tidsånden satt i veggene under sluttforhandlingene om en ny verdensavtale for handel i Genève. Det som i utgangspunktet var ment å krone syv års arbeid for å få i stand en ny WTO-avtale, ble i stedet utstillingsvindu for de endrende maktforholdene i verden. Etter ni dagers forhandlinger måtte lederne innse at ikke fantes nok enighet til å nå et kompromiss.
Mens de fleste norske kommentatorer behandlet WTO-forhandlingene som et underbruk av det norske landbruksoppgjøret, fortjener utenriksministeren honnør for å se hendelsene i et større perspektiv. I en kronikk i Aftenposten 30. juli konkluderte han med store ord: «Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden.»
Det er mange grunner til bruddet i Genève. Det vil nok bli spilt mye svarteper om hvem som skal ta skylden. Bak detaljspørsmålene kan vi skimte noe større. Nemlig at den handelspolitiske agendaen har mistet sin mobiliserende kraft.
I klartekst betyr det at Vesten ikke lenger har den samme agendamakten som da forhandlingene tok til. Fokuset på den tredje verden oppleves ikke som like relevant for de nye stormaktene. De lar sin politikk styres av nasjonale interesser, ikke globale fellesskapsverdier definert av en vestlig elite på 90-tallet.
Utenriksminister Støre skriver at «nye stater med voksende økonomi og med politiske ambisjoner vet å gjøre seg gjeldende.» I Genève var India og Kina hovedaktører. De nye stormaktene deler ikke nødvendigvis europeernes ønske om å redusere spillerommet for maktpolitikk. Tvert om synes de å se verden i utpregede realpolitiske termer.
I snart to tiår har vi snakket om vår egen tidsalder som et etterspill, «etter den kalde krigen». Enkelte trodde vi var på vei mot et verdenssamfunn basert på idealer, forvaltet gjennom overstatlige organisasjoner. En verden hvor myk makt og internasjonalt sinnelag ville bli viktigere enn nasjonale interesser og maktressurser.
I dag ser det ut til at utviklingen går i motsatt retning. NATO-toppmøtet i Bucuresti i april var spekket med vanskelige og viktige spørsmål fra Afghanistan via nye søkerland til rakettskjold og behovet for større militær slagkraft. Selv om møtet fant sted uten åpen konfrontasjon, var det slående hvor lite de allierte lederne klarte å enes om.
Også den europeiske integrasjonsprosessen viser tegn til å ha kjørt seg fast. Da de irske velgere avviste Lisboatraktaten den 12. juni, svarte bladet The Economist med å be EU begrave grunnlovstraktaten en gang for alle. Det er ganske enkelt ikke mye vilje blant medlemsstatene til å sette i gang nye store integrasjonsprosjekter.
USA konstaterer, etter snart åtte år under George W. Bush, at landet er i ferd med å svekkes vis-à-vis andre stormakter. Landets evne til å opprettholde den internasjonale ordenen er på nedtur. Hvis Amerika svekkes i sine internasjonale forpliktelser er dette dårlig nytt. I det øyeblikket USA ikke lenger er villig til å håndheve internasjonale regler vil det være som å fjerne en bærebjelke i en bygning.
I den rutinemessige anti-amerikanismen som preger norske medier, er det lett å glemme at USA er det landet som framfor noen opprettholder den verdensordenen vi som lite land avhenger av. Uten USA ville det vært lite til å hindre stormakter i å ta for seg av småstater. Slik Saddam prøvde med Kuwait.
Thomas Friedman hevder han kom på bildet av bilen og treet mens han spiste en sushi-matpakke på et japansk lyntog og leste en artikkel om konflikten i Midtøsten. For utenriksminister Jonas Gahr Støre kom visjonen om «sammenbruddet av en verdensorden» til ham ved forhandlingsbordet i Genève. Tiden vil vise hvorvidt han har rett. Det som synes sikkert er at tiden som kommer vil være mer ustabil, mindre oversiktlig – og farligere enn det milde 90-tallet.