Morgenbladet 2. september 2016
Da Martin Johnsrud Sundby ble utestengt ble vi stille. For vi er ikke dummere enn at vi forstår hvorfor norske skiløpere marineres i astmamedisin. Det er i alle fall hva vi alle antar i fravær av en mer overbevisende forklaring.
Vi er ikke naive. Vi forstår utmerket godt forskjellen på utilsiktede og tilsiktede konsekvenser. Når en avgifts-orgie for å subsidiere de høytlønnedes Tesla med 700 000 kr per kjerre presser de lavtlønnede ut av bil og fly, er dette en utilsiktet konsekvens. Når to tredjedeler av OL-medaljevinnerne i ski medisineres for en sykdom mange av dem ikke har, derimot …
For vi skriver 2016 og ironigenerasjonen har blitt voksne. Togene går aldri i tide og alle er allergiske. Forsvaret advarer om at 9. april har gått fra «aldri mer» til et håpefullt scenario mens våre folkevalgte spilte Pokémon. Staten er blitt en stat i staten. EU holder nok et krisemøte men de eneste som vil gå i krigen for Europa, er tyskerne. Hitler er observert på Grønland men Fugelli og Storhaug krangler om han lever utenfor eller inni moskeen.
12 åringer utsettes for ‘voldtekts-samtalen’ av mødre som ikke kunne vente til guttungen var kjønnsmoden før hun fikk seg på TV. Gallup melder at 164 millioner afrikanere ønsker å migrere til Europa og Krf vil hjelpe dem alle. Alt handler om verdier, unntatt penger som handler om prioriteringer. Ingebrigt Steen-Jensen gjør sin far en siste vanære og boligboblen eser selv om stadig færre liker Oslo.
Men vi kunne takle alt dette så lenge det var Sundby. En Oslogutt som kom hamrende ut av skogen, gjennom snøføyka og alltid seiret. Han minnet oss om Norge fra i forgårs. Vi husker hvordan det skulle være: brunost på skiva, skitur i marka, eplenikkers med knekk i hofta, kokte poteter til middag og låne en kopp sukker av naboen. Han fikk Kong Harald til å smile som Kong Olav.
Det var derfor nyheten om astma-landslaget traff oss i mellomgulvet. Skigutta og skijentene var et Norge som vant fordi vi er best. VM og OL ble til norske kretsmesterskap nettopp fordi vi ikke er så dekadente som en lørdagskveld på TV2 kan tyde på. Det var andre land som drev med smutthull og skruppelløse leger. Derfor stod vi rede til å tro på enhver troverdig forklaring, men skiforbundet hadde ingen. De så forbannet skyldige ut.
Det er når du ser sportsnyhetene at du lurer seg på om det norske snek seg ut mens du sov og du kommer til å våkne med armen rundt noe uendelig mindre attraktivt enn det det du gikk til sengs med. I en tid da de positive opplevelsene som binder oss sammen blir færre, er dette tungt å bære. Skal vi virkelig bli like stinne av selvforakt som svenskene?
Dette spørsmålet er spesielt påtrengende når du ser ut på et Europa hvor liberalernes årelating av nasjonale felleskap har nådd et punkt hvor svenskene føler ubehag ved synet av sitt eget flagg. I Frankrike piper de til sin egen nasjonalsang og i Tyskland drømmer åndseliten om å avskaffe Tyskland. Men Norge består. Brystet svulmet når våre beste stod på startstreken i rødt hvitt og blått. Styrke, teknikk og vinnervilje – det var oss.
Av og til er vi verdensborgere. Som når Håkon eller Jasmin har fått kjæreste fra Syria og inviterer på middag og vi spiser lammerett og hører på sprukne jalla-kassetter og drikker vin. Eller når Obama taler og når det er jordskjelv i Italia. Men ikke når rumenske tiggere stikker hånda i lommen din på T-banen eller når aggressive innvandrergutter har skoene på setet. Da er vi nordmenn. Vi veksler nemlig blikk.
Men med Sundby var man ikke sur på noen og man følte seg norsk allikevel. Derfor gledet selv Jokke seg til den kalde fine tida. Med skilandslaget var den norske identiteten fin og myk. Som hos bestemor der du alltid vil være barnebarn selv om du er voksen og ikke har lyst på en vaffel til. Eller på skitur når frasparkene plutselig sitter og du raser frem som en annen Northug med hylende sportskommentatorer for ditt indre øre.
Nå skal også dette tas fra oss. Åtseldyrene i pressen vil rive dem i filler. Vi kan takke oss selv. Var det ikke i sommer vi i et anfall av moralsk hysteri ivret for kollektiv avstraffelse av alle russiske sportsmenn – skyldige som uskyldige? Selv om dette koker bort i kålen vil eimen bli hengende. For det finnes ingen mer deprimerende fotnote til en gullmedalje enn «medikamentbruken var ikke ulovlig, formelt sett».
Så lenge vi var best på ski, var det i alle fall noe som lå fast. En norsk identitet som ingen antropolog-jævel kunne plukke fra hverandre. Det er jammen ikke lett å vite hva man skal si når du midtveis i en falafel får høre at det norske skieventyret var medisinert. I slike øyeblikk sier visst tyskeren: Ich kann nicht so viel essen, wie ich kotzen möchte.