Morgenbladet Oct 23, 2018
Asle Toje skriver om Krf og Kongo-koalisjonen.
Det var ikke overraskende at Knut Arild Hareide etter mye håndsvridning endelig annonserte at han vil ta Kristelig Folkeparti ut av borgerlig leir. (B)romansen med Jonas Gahr Støre og dyrkingen av uvennskapet med Frp var ville jo ellers ha vært rent bortkastet.
Mer uventet er det at Krf har fått en skokk nye medlemmer, 2068 per 15. oktober. Under halvparten har betalt kontingent, ifølge VG. Trolig er en del opportunister, påvirkningsagenter som vil bidra til at ‘rett side’ vinner på landsmøtet 2. november.
Dette er en populær taktikk for tiden. Det var slik at den venstreradikale bevegelsen «Momentum» førte Jeremy Corbyn til makten i britiske Labour. For det ligger makt i å velge delegater til landsmøtet. Og det er lettere å ta over et etablert parti enn å bygge opp et nytt.
I Høyre var de trygge på at Hareide ville feige ut. De trodde at skilsmissen kunne unngås ved å gi Krf alt de kunne ønske seg i statsbudsjettet. Nå har en mumlende uro bredt om seg i regjeringsapparatet. Hareide kan ha tallene på sin side når han legger ledervervet i potten.
På høyresiden mener mange at et kristensosialistisk Krf vil være en katastrofe – for da blir blokkfordelingen seks partier mot tre. Det betyr minst to stortingsvalg uten borgerlig flertall, tenker de. Også på venstresiden er det enighet om at Gahr Støres religiøsitet er storartet.
Men er det slik? Trolig vil en Kongo-koalisjon (rød-grønn-gul, som Kongos flagg) ha størst effekt i livene til regjeringsmedlemmene. Velgerne vil trolig ikke merke stort. For også Kongo-koalisjonen vil være en mindretallsregjering.
For folkestyret er det en god idé at Krf går til de røde. Lenge har blokkene i norsk politikk vært så jevnt fordelte at vi enten har fått svake mindretallsregjeringer eller splittede flertallregjeringer. Velgerne stemmer på ulik politikk, men får mer av det samme.
Sett fra Høyres ståsted, er Hareides gjerdesprang fornuftstridig. Krf har jo alt fått kontantstøtte, bistand og mer penger til de statsfinansierte ikke-statlige organisasjonene? Høyre tar ikke KrFs problem på alvor.
Dette problemet består i at deres nåværende profil forbanner dem til et liv på sperregrensen i en lavintensitetsbrytekamp mellom kristenkonservative og liberale krefter. Venstresiden i Krf er overbevist om at de må rendyrke en moderne verdiprofil, bære eller briste.
Dette er vanskelig å gjøre i borgerlig leir fordi innvandring er den metaforiske røde sokken i hvitvasken, den som farger alt annet. Spørsmålet har i de fleste vestlige land erstattet den gamle høyre-venstreaksens spenning mellom arbeid og kapital. Og på innvandring er Frp og Krf motpoler.
Naturligvis kompliseres dette av at Aps innvandringsutvalg har konkludert at partiet bør gå til valg på en betydelig strammere innvandringspolitikk enn den som Solberg-regjeringen faktisk fører. Mon tro hva Krf vil kreve i medgift for la seg smi i Kongo-koalisjonens lenker?
For borgerlig side kan Krfs sidebytte vise seg å være saliggjørende. Statsbudsjettet som ble lagt frem i høst viste, om noe, at regjeringen har enten gått tom for ideer eller politisk handlingsrom. En pakke politisk valium og en regionsreform som få forstår og færre ha. Jippi.
Dersom denne pregløse regjeringen felles uten skjellig grunn, vil det være rom for å mobilisere frem mot stortingsvalget om tre år. Sylvi vil starte på energinivå ti og være på femten før Fredrik Solvang har kommet til spørsmål 2.
På venstresiden kan Krf, SV og MDG ende opp med å kives om de samme velgerne. Det er ingen naturlov som nekter Høyre, Frp og Venstre flertall, ikke om de står i kontrast til identitetspolitisk batikk. Å plyndre Krfs hjertesaker kan dessuten fri opp penger til ny politikk.
Det er et dramatisk valg Krf er i ferd med å gjøre. Sideskiftet er upopulært på Sør-Vestlandet hvor partiets styrkebrønn har vært å finne. Høyre, Frp og Partiet de Kristne står rede til å feie opp skårene. Men Hareide tror han kan finne nye velgere til å erstatte de gamle. Det er djervt.
Kristelig Folkeparti ble dannet da Nils Lavik ikke ble nominert på Hordaland Venstres valgliste til Stortingsvalget i 1933. Krf har siden levd i motsetningen mellom kristenliberalerne på Østlandet og de kristenkonservative på Sør-Vestlandet, skillet Gabriel Øidne beskrev i sin berømte artikkel fra 1957.
Hareides forslag bryter denne pakten. Et Krf på venstresiden vil slite med å holde fast på de lavkirkelige. Det nye Krf vil minne om Kirkepartiet (1907-20), østlandstungt og forankret i ‘folkekirken’ – ved siden av alt annet kan gjøres til et moralsk spørsmål.
Mange, spesielt i Fremskrittspartiet, håper på at Krf vil desertere. Krf koster Frp troverdighet. ‘Frepperne’ har holdt tann for tunge da Hareide fremstilte dem som ‘deplorables’ og statsbudsjettet ble skuret rent for FrP-profil. Mer bistand, bompenger, enda flere flykninger.
Med Krf på venstresiden vil de borgerlige kunne levere mer av politikken de går til valg på, venstresiden vil kunne rendyrke sin verdiprofil og velgerne vil få sammenheng mellom valg-retorikk og politisk praksis. Derfor sier jeg med Oliver Cromwell: «I Guds navn, gå!»