Dagens Næringsliv 25 Jul 2020
Konverteringen av Hagia Sofia kan få uante konsekvenser.
Tyrkias leder, Recep Tayyip Erdoğan har, med domstolenes hjelp, fjernet stengslene for å konvertere Hagia Sofia-katedralen til moske. Det er en politisk handling, ment å ta fokus bort fra landets mange vansker. Landet er inne i sin tredje økonomiske krise på et tiår.
Inntil nylig var Erdoğan motstander av å gjøre om bygningen som siden 1938 har vært et museum til på ny å bli et muslimsk gudshus. Da tilhengere i fjor krevde Hagia Sofia for Islam svarte han bitende at de burde fylle opp Den blå moskeen før de krever mer plass. Mange moskeer står tomme i bønnetiden.
Dette er kontroversielt, på en måte som er vanskelig å forstå i Norge hvor kirken har sunket hen i relativisme. Det er annerledes med de ortodokse. Den ortodokse tro er fremmed for protestanter, med sin mystiske liturgi og røkelsesmettede tussmørke.
De ortodokse hadde et vondt 1900-tall. Først falt deres høye beskytter, tsaren, deretter kom forfølgelsene under kommunismen og, nylig, et inntog av evangeliske konkurrenter. Den ukrainske kirkes brudd med Moskva viste splittelsen mellom den maktesløse patriark Bartholomeos i Istanbul og den mektige Kirill i Moskva.
På tross av hundreår med religionsvitenskap forstår vi fremdeles lite om hva som gir religioner vitalitet. På 1900-tallet virket Islam å være en utdatert levning, dømt til å dø hen med sine aldrende tilbedere. Men med ett flammet islam opp igjen og ble på ny en viktig kilde til mening og identitet for mange.
I løpet av det siste århundret har den ortodokse verdensmenigheten mer enn doblet seg og utgjør nå nesten 260 millioner. I Russland er det i dag mer enn 100 millioner troende, en kraftig gjenoppblomstring etter Sovjetunionens fall, selv om bare seks prosent går i kirken ukentlig.
Den ortodokse kirke synes i våre dager å ha funnet ny livskraft. Selv om det er vanskelig å finne et mål som treffsikkert måler slikt, virker det som om de ortodokse har en vitalitet som synes å mangle i vestkirkene. Presteskapet synes å tiltrekkes seg folk av et annet kaliber enn vestkirkene.
Jeg opplevde dette selv da jeg fikk muligheten til å besøke den ortodokse kirkes styrkebrønn, Athosfjellet. På denne greske halvøya er de 20 klostrene mer eller mindre slik de var da de første ble grunnlagt, på 300-tallet. De 2500 munkene vokter over tradisjonen og kirkens eldgamle tekster.
Lenge var Athos en anakronisme, en levning av det førmoderne i en verden hvor globaliseringen spredte internett og forbrukerkultur til den fjerneste landsby. Antallet munker falt, og klostre ble overlatt til forfallet. I senere år har dette endret seg med et innsig av russiske penger og pilegrimer.
Det russiske klostret, Russikon, har gjennomgått store renovasjoner og skimrer i dag som Minas Tirith.
President Putin, som selv er troende, har gjentatte ganger besøkt klostret. Signalet er at Russland på ny påtar seg rollen som det ortodokse og bysantinskes høye forsvarer.
I vesten er det vanlig å kimse av dette. Antagelsen er at Putin bruker religion til å lure godfjottene som enda ikke har innsett at Gud er død. Problemet med ateister, er at de ikke forstår religion. Mye tyder på at den russiske presidenten er dypt troende og ser Russland som kristenhetens siste skanse.
I alle klostrene jeg besøkte fant jeg bilder av Hagia Sofia på hedersplassen, slik bilder av Kabaen i Mekka pryder moskeer verden over. Tapet av østkirkens hovedstad er ikke glemt. På et sted som er ute av verden, svalt uinteressert i imperiers vekst og fall, minnes Konstantinopels fall som om det var i går.
Stephan Zweig skrev om den siste gudstjenesten i Hagia Sofia i 1453: «Så begynner den siste scenen, en av de mest gripende i Europas historie, en uforglemmelig undergangens ekstase. De døds-merkede samler seg i Hagia Sofia, som fortsatt er den herligste katedral i verden … Det er Bysants sjel som her ber til Gud.
Patriarkens stemme runger malmfullt gjennom det veldige rommet, syngende svarer korene. Enda en gang toner Vesterlandenes hellige, evige stemme – musikken – i denne kirken. Helt opp til hvelvet bæres bønnen. Den siste messen, det østromerske rikets dødsmesse, har begynt. For siste gang lever den kristne tro i Justinians katedral.»
På Athos imøteser de dagens da Hagia Sofia på ny blir kirke. Skulle den gjøres om til moske, ville det være svært smertelig og samlende for den ortodokse kirke. President Putin var raskt ute og fikk garantier for katedralens kristne utsmykning ikke vil ødelegges og at kristne vil tillates å tilbe i Hagia Sofia.
Russland og Tyrkia står for tiden på vennskapelig fot. Tyrkia har mot sine NATO-alliertes protester kjøpt våpensystemer fra Russland og de to har delt overherredømme i Syria. Putin har derfor inntatt en tilgivende holdning til Erdoğans religiøse populisme.
I Putins Russland støtter staten kirken og kirken staten. Men skulle Hagia Sofia gjøres om til moske, vil det bli vanskelig for Russland å være uanfektet. Det kan komme et uforsonlig svar fra folkedypet som gjør samarbeid umulig. For Hagia Sofia er ikke bare et Tyrkisk anliggende, det er også den ortodokse kirkes fremste symbol.