Bergens Tidende 13. sep 2016
Marine Le Pen er en formidabel politiker. Det er hennes tilhengere og kritikere enige om. Hun fremstår i disse dager som en politiker hvis tid har kommet. Hun definerer dagsorden. Mens Kjell Magne Bondeviks opptreden på BBC Hard Talk i sin tid ble beskrevet som å se en sau i møte med en gjeterhund, ble Le Pens retoriske molling av en fiendtlig innstilt CNN-reporter en farsott på L’internet. Hun er en sterk kandidat i de franske presidentvalgene kommende vår.
Le Pen bærer bud om et Europa hvor politikken i økende grad preges av identitetspolitikk. Opposisjonen mot den liberale orden har tradisjonelt kommet fra venstre, men i dag har de fleste sosialdemokratene lagt sosialismen på hylla og blitt sosialliberale. De slutter seg til tre sannheter som forener Europas politiske etablissement; at Europas mange kriser ikke er tegn på noe dypere problem; at de selv er unikt kompetente til å forvalte systemet de representerer; og at det ikke finnes noe alternativ.
Europas makthavere nærer fortsatt en nær religiøs tro til Bill Clintons globaliseringsentusiasme fra tidlig på 1990-tallet hvor den amerikanske presidenten forhåndskonkluderte at alle ville vinne på de åpne grensers politikk. Problemet var bare at dette stemmer, ikke for alle i det minste. I et Europa preget av økonomisk stillstand, masseinnvandring og raskt voksende ulikhet, har globaliseringens tapere blitt flere og sintere.
Enhver sosial og økonomisk orden vil dømmes etter hvor mange vinnere og hvor mange tapere den skaper. Etter denne målestokken lever vi i en human tid. Også de som ikke finner en plass i den globaliserte økonomien har også tatt del i velstandsøkningen. Vi lever lenger og vi lever bedre. Men i en kontekst av økonomisk krise og terror har knapphet og trygghet igjen viktig. De to setter, i praksis, et «vi» opp mot «dem».
Ansvarlige politikere ville lenge ikke ta i dette. De foretrakk politikk som en administrasjon. I et møte med en liberalisme hvor ‘alt handler om verdier, unntatt penger som er destillert virkelighet’ har utfordrere tatt form av identitetspolitikk hvor politisk mobilisering finner sted på bakgrunn av historie, språk, kultur, etnisitet og religion. Når Marine Le sier «vi» Pen snakker hun ikke om sitt parti eller menneskeheten. Hun snakker om den franske nasjonen. Og når hun sier «dem» sikter hun ofte til mangelfullt integrerte minoriteter.
Europa var lenge globaliseringens vinnere. Fordelene var åpenbart større enn ulempene. Folk tjente europeiske lønninger og betalte asiatiske priser for amerikansk teknologi. Slik er det ikke lenger. Middelklassen er under press. Under disse omstendighetene vender stadig flere tilbake til tanken om nasjonalt fellesskap som redningen fra en globalisert verden som virker truende.
Framveksten av identitetspolitikk har overrumplet oss samfunnsvitere. Politisk mobilisering på grunnlag av gruppetilhørighet strider mot klassisk moderniseringsteori. Globalisering, massekommunikasjon, migrasjon og markedsøkonomi var ventet å løsne båndene til tradisjonelle identifikasjonsenheter som religion, familie, lokalsamfunn og nasjon. Kollektivet var ventet å fortrenges av individet, borgeren av konsumenten og identitet av verdier.
Mens den avdankede høyre-venstre-aksen fortsatt forvrenger politisk analyse, kan den amerikanske forskeren Thomas Sowells begrepspar være mer passende for vår tids politikk. Han skiller mellom «uinnskrenkede» og «restriktive» politiske sinnelag. Mens de ubegrensede tror på den gode menneskenaturen og på muligheten for å styre samfunnsutviklingen, er begrenselsens politikk preget av sval mistro til ‘vi kan hvis vi vil’ og kald motvilje mot eliteidealisme. Stadig oftere står idealer står mot identitet.
Historikeren Eric Hobsbawm skrev i teksten Identity Politics and the Left at fremveksten av identitetspolitikk er: «en konsekvens av usedvanlig raske og dyptgripende omveltninger og transformasjoner av menneskelige samfunn i tredje kvartal av [1900-tallet].» Den raske svekkelsen av den gamle orden skapte en motreaksjon, lengten etter sammenheng og felleskap.
Hobsbawm peker ut fire hovedtrekk ved slike kollektive identiteter. Den første er at de er definert negativt; det vil si mot andre. «Vi gjenkjenner oss selv som ‘oss’ fordi vi er forskjellige fra ‘dem’.» Han mener identiteter er som klær, de er utskiftbare eller kan bæres i kombinasjon. Det tredje momentet følger av dette er at identiteter er ikke fasttømrede. De kan endres, om nødvendig mer enn én gang. Det siste elementet er at «identitet avhenger av kontekst, som kan endre seg».
Som eksempel viser han til tyskere som ikke var klar over sitt jødiske opphav ble påtvunget denne identiteten av nazistene på 1930- tallet. Dette er en merkelig definisjon. En karikert lesning ville være at du kan tro deg å være portugisisk adelskvinne i dag og våkne opp som tysk taklegger i morgen. Identiteter er åpenbart mer bestandige og mer stabile enn marxisten Hobsbawm syntes å tro.
Det vil ikke si at den nye høyresidens identitetsmystikk hvor de føler forfedrenes heroiske blod bruse i egne årer, er mer treffsikkert. Identitet er et fugleperspektiv som forklarer endringer i et samfunn, og et froskeperspektiv knyttet til enkeltmenneskets selvforståelse og selvrespekt. Mens fugleperspektivet preger forskningen, domineres identitetspolitikk av froskeperspektivet.
Problemet er at demokratiene i Europa er lite egnet for å kanalisere identitetspolitikk. Derfor har Front National og sammenlignbare størrelser endt opp på innsiden av parlamentet, men utenfor politisk innflytelse. Det etablerte begrunner sin berøringsangst med liberale normer, regler og institusjonelle rammeverk som fungerer som et politisk jernkorsett – det gir god holdning, men også lite rom for endring. Dette kan utløse en kulturkamp i Europeisk skala. Brexit viste identitetspolitikkens kraft. Trolig ikke for siste gang.