Ikke vår krig

DAGENS NÆRINGSLIV 04.01.2016 Side 4

Hvorfor Norge bør si nei til å bombe i den syriske borgerkrigen.
Så var vi her igjen. USA har bedt Norge om å delta i enda en militær intervensjon i Midtøsten. Hvordan våpenmakt vil gjøre situasjonen bedre i Syria, er uklart. FNs sikkerhetsråds vedtak av 18. desember er heller vagt. Resolusjon 2254 etterspør våpenhvile og en politisk løsning, men om kombinasjonen av bombing og krav om våpenhvile hadde ført til fred, ville vel freden alt ha inntruffet?

Våre allierte har bedt Norge om å bidra i kampen mot Den islamske staten (IS) i Syria. Henvendelsen fra amerikanerne gjelder luftmakt, spesialstyrker eller logistikkstøtte, i den rekkefølgen. I luftvåpenet er man klar til å gå for gull. De ivrer etter å sende våre F16 i en gjenoppføring av libya-kampanjen. Det er flere gode grunner til å si nei til dette.

Den mest åpenbare er at det ikke skorter på luftmakt: En rekke land bomber nå i Syria: Tyrkia, Irak, Jordan, Russland, USA, Storbritannia og Frankrike. Problemet er mangelen på bekreftede mål. Dette er grunnen til at nesten 75 prosent av amerikanske bombetokt mot IS returnerte til basen uten å avfyre våpen i de fire første månedene i 2015.

Norsk luftmakt vil være prisgitt andre lands etterretning i Syria. Vi mangler evne til å etterprøve hva som skjuler seg bak koordinatene vi bes om å bombe. Dette er et akutt handikapp i en situasjon der bombekapasiteten overstiger antallet gode mål. Erfaringene fra libya-kampanjen i 2011 er blandet: Norge var med på å utvide kampsonen til Tripoli og president Gaddafis gemakker, noe som tøyet FN-mandatet til bristepunktet.

Da Norge bombet libya hadde vi et klart kapittel VII-mandat fra Sikkerhetsrådet. Det fratok libyske myndigheter retten til å påberope seg selvforsvar, og påla alle FNs medlemsland å ikke motarbeide operasjonen. Resolusjonen ga intervensjonen mål og mening. Det foreligger ikke noe tilsvarende mandat for Syria, med mindre vi ønsker å la oss invitere inn av president Assad.

Et annet moment er at Norge vondt kan unnvære våre F16. Jagerflyene trengs til å håndheve vår egen suverenitet. I Syria vil Norge være i et luftrom hvor russerne flyr opptil flere hundre tokt i døgnet. Det foreligger rapporteringsrutiner mellom Vesten og Russland, men disse fungerer bare delvis, noe Tyrkias nedskyting av et russisk Su-24 viste. Utplasseringen av russiske S-300 bakke-til-luft missiler øker risikoen.

luftmakt er politisk bekvemt. Flyene sendes ut og de kommer hjem, uten årelange oppdrag av den typen vi nettopp har avsluttet i Afghanistan. Norsk luftmakt er etterspurt fordi den er effektiv. Kornete bilder av geometri som går over i soppform skaper lite offentlig debatt. Bilder av døde og skadede er mangelvare, fordi det er få journalister i Syria. Og om bilder kom ut vil det alltid være vanskelig å knytte dem til noe spesifikt bombetokt.

FNs Resolusjon 2254 krever at en syrisk overgangsregjering dannes innen et halvt år, men avtalen er uklar om hvem som skal får være med. I så måte har den militære prosessen forbikjørt den politiske prosessen.

Det skorter ikke på luftkapasitet blant koalisjonspartnerne, det skorter på definerte politiske mål som militærmakten skal oppnå. Derfor må norske beslutningstagere vurdere om oppdraget er viktig nok til å vurdere andre former for innsats.

Norske styrker er på plass i Bagdad og Erbil, hvor de er instruktører for lokale styrker i kampen mot IS. De norske spesialstyrkene er trent i målutvelgelse og infiltrasjon. De er derfor et tenkelig alternativ til luftmakt, dersom Norge ønsker å bidra militært. Problemet med dette er at støvler på bakken øker risikoen for egne tap. Opinionen er ikke forberedt på dette.

Fra 2003 til 2011 hadde USA opp mot 180.000 koalisjonsstyrker i Irak uten at de lykkes i å stabilisere landet. Et minimumskrav må være at vestlige ledere forklarer sine egne borgere hvordan økt militær innsats vil bidra til å gjøre situasjonen bedre i Syria.

Jeg nevner dette fordi den nye intervensjonsiveren er drevet frem av Frankrike. Frankrikes inntog i Syria har et betydelig innslag av hevn for angrepene i Paris den 13. november. Det minner om et av de sterkeste bildene fra Josef Conrads bok «Mørkets hjerte» hvor et fransk krigsskip beskyter Afrika.

«Angivelig utkjempet franskmennene en slags krig der. Skipet var en liten prikk som beskjøt et kontinent. Det var meningsløst og umulig å forstå».

Å bombe et kontinent kan sikkert ha terapeutisk virkning, men det er ikke forenlig med norske verdier. Derfor bør vi vurdere å sende våre spesialstyrker – eller (enda bedre) la være.