Amerikas myke makt smuldrer i møte med publikums endrede preferanser.
Asle Toje i E24 den 14. juli, 2023
Hollywood, underholdningsindustriens episenter. Stedet har siden 1945 vært synonym med USAs ‘myke makt’. I motsetning til amerikanske biler eller amerikansk fotbal, har amerikansk underholdningsindustri vært en eksportvare med ekstrem gjennomtrengningskraft.
Jeg var ung engang. I 1995 i Myanmar, over grensen – uten visum i følge med en østerriksk antropolog: Ris, malaria og opiumsvalmuer. Macheter til å hugge sti. Vi snublet til slutt inn i en isolert stammelandsby. Guttungen som skrek alarm hadde på seg ei Rambo-trøye.
«Den beste propaganda er ikke propaganda». Joseph Nye, mannen som myntet begrepet ‘soft power’ sa det godt. Det er skrevet mye om hvordan, for å låne fra en fagartikkel, Hollywood «eksemplifiserer amerikanske idealer: individualisme, demokrati, frihet, likhet og patriotisme».
Forfatteren fortsetter «Fra den åpenlyse fremvisningen av amerikanske kulturer til amerikanske verdier til den kunstneriske etterligningen av amerikansk politikk, [fremviser] de medrivende historier der helter skapes, ofres og skades i forsvaret av menneskeheten».
Hollywood har også gitt amerikanerne sitt skamløse selvbilde, oppsummert av komikeren P.J. O’Rourke: «We’re the baddest-assed sons of bitches that ever jogged in Reeboks. […]. We’re the big boys, Jack, the original, giant, economy-sized, new and improved butt kickers of all time.»
Og ingen filmhelt kombinerer viljen til å verne verden med vitenskap og evnen til å utøve vold på en sjarmerende måte som vinner over den pene jenta som…. ok, når jeg sier det på den måten kan det være mange. Men jeg mener Indiana Jones, den gode amerikaneren.
Da Steven Spielberg og George Lucas slapp den første Indiana Jones-filmen i 1981 var det en begivenhet i Norge. Vi beljet kjenningsfanfaren der vi beinet hjem fra skolen. Vi hadde Indy-plakater på veggen og tok tur på å vise hverandre hvordan han skjøt ned sverdkjemperen.
I senere år har publikum mistet interessen for Lucas Films viktigste merkevare, Star Wars. Da de så seg om etter en garantert publikumssuksess vendte de tilbake til Indiana Jones.
Riktig nok hadde Harrison Ford rukket å bli 80 år gammel, men heldigvis var han fremdeles motivert av penger. Dessuten hadde Indy fått en sønn i siste film, Shia LaBeouf. Så her var det duket for far-sønn-eventyr. Eller kanskje ikke? Men LaBeouf har blitt skjeggete og perifer.
Jeg hørte først at en ny Indiana Jones var på trappene fra nettverket av høyreavvikende filmanmeldere på YouTube. De var avklart negative, fordi en britisk skuespiller Phoebe Waller-Bridge var knyttet til produksjonen.
Den britiske skuespilleren kom fra komi-suksessen Flea Bag. De kalte henne ‘interseksjonell feminist’ – det aller styggeste skjellsordet. Jeg tror ikke det stemmer, men harme hater nyanser.
Kort fortalt fryktet kjellerstudiomenneskene at Kathleen Kennedy, som tok over Lucas Film etter George Lucas, ville nedsause filmen i krass identitetspolitikk. At en jentesjåvinist nå ville ydmyke, latterliggjøre og erstatte Indianerjonas. Slik Rey ‘Skywalker’ gjorde med Luke Skywalker.
Her må jeg hoppe inn og nevne at de løst forbunnede nettverkene av frilans-filmanmeldere har fått troverdighet, dels fordi de har vært rede til å slakte middelmådige filmer – noe de betalte filmanmelderne sjelden gjør, ikke når kalkunen serveres av matmor i Hollywood.
Det er vanlig, på grensen til obligatorisk, å bytte ut hvite rollefigurer med sorte, menn med kvinner og heterofile med LHBTQIA2S+. Enkelte filmer henga seg også til identitetspolitisk misjonsvirksomhet.
Var det klokt? Ikke om de ville ha kunden til å betale for produktet, ser det ut til. For mange publikummere går nå til Youtube for å sjekke hva apeberget sier før de betaler for å se en film eller serie.
Og denne gjengen av unge konservative anmeldere hadde nå vendt solbrente og seiersrike tilbake fra felttoget mot tidenes dyreste TV-serie: Amazons Rings of Power.Serien kollapset så grundig at flertallet av de som så første episode hoppet av før siste episode.
Maktens ringer ble endeløst og nådeløst kritisert for å misbruke JRR Tolkien, for dårlig historiefortelling og overdreven bruk av CGI – men aller mest for Galadriel, den usympatiske heltinnen.
Til Lucas Films forsvar, forstod de at Youtube kunne bli et problem for Indy. Og de prøvde virkelig å komme kritikerne i møte. Den første halvtimen er det jeg mistenker kritikerne egentlig vil ha: Selvplagiat. Indiana Jones anno 1981, med en CGI-forynget Ford og gamle vitser om igjen.
Filmen skal ha kostet hele $ 295 millioner dollar, dels fordi de filmet mye av den på nytt. Plot-lekkasjer og negativ respons synes å ha gitt filmskaperne høye skuldre. Waller-Bridges nebbete side ble tonet ned. Filmen ble skrubbet for identitetspolitikk. Indiana fikk ikke dø og ingen fikk ta hatten.
Til ingen nytte. På Rotten Tomatoes, har Indiana Jones og Dial of Destiny bare 69 prosent Tomatometer-poengsum fra anmelderne i skrivende stund. 88 prosent av menige seere oppgir å like filmen, men uten at de overbeviser andre om å gå på kino.
Ifølge bransjenettstedet Screenrant må filmen «tjene in 750 millioner dollar på kino, bare for å gå i null», og over 1 milliard dollar for å leve opp til forventningene. Filmen anslås å ha tjent inn 140 millioner under åpningsweekenden verden over. Problemet er at kinobesøk siden har falt som en stein.
Grunnene til dette er sikkert mange, men hovedårsaken, slik jeg ser det, er at filmen simpelthen ikke er særlig underholdende. Den er for lang og for heseblesende. Tidsreisingen er forvirrende og Indy er for gammel til å være actionhelt og Waller-Bridge er for vadefuglaktig til å være troverdig som femme fatale.
Dette handler ikke bare om Indiana Jones, eller Lucas Film. Noe er i ferd med å skje. Publikum vender Hollywood ryggen. Film etter film går i minus. Oscars kravliste for kvotert mangfold, synes å frastøte publikum. Som også endelig synes å ha gått lei av superheltsjangeren.
Filmindustrien har opplevd lignende før, som, da folk gikk lei av cowboyfilmene på 1960-tallet. Den gang ble redningen mørke, dogme-aktige filmer som Chinatown, The Graduate og Taxi Driver. Statsviter Jonathan Kirschner har kalt dette for den amerikanske filmindustriens siste ‘gullalder’.
Denne gangen er California så verdimessig distansert resten av USA og verden at det er usikkert om de kan levere bedre. Deres fortellinger har ikke lengre resonans. Moraliserende hedonisme selger ikke lengre. 2024 vil vise om Hollywood er mer motivert av å tjene penger eller om verdier veier tyngre.
Kulturell makt er en viktig del av USAs maktgrunnlag. Joseph Nye definerte myk makt som «kraften til å få den andre vil ønske det samme som deg selv ved å være rollemodell eller et eksempel». En ting er sikkert: Dersom USA ikke vil lage god underholdning for et globalt publikum, vil andre gjøre det.