Inflasjon fortærer verdier, etser middelklassen og minsker statens gjeld.
Publisert i E24 den 6 februar 2023
Visste du at skjørtelengden stiger og daler med markedene? Økonomen George Taylor formulerte teorien om at skjørtene blir kortere under høykonjunkturer som på 1920 og 1960-tallet og tekkeligere i krisegangstider på 1930 og 1970-tallet.
Mange har glemt 1970-tallets inflasjon. Flere minnes moten. Et umælende ønske om mer tøy per plagg ga oss slengbukser, skal vi tro Taylor. Inflasjonsraten steg fra to – tre prosent på 1960-tallet til 13 prosent i 1974 og forble plagsomt høy ut på 1980-tallet.
Vendepunktet kom oktober 1979. Paul Volcker – daværende styreleder i Amerikas Federal Reserve – tok grep. I en tale som minnes som ‘lørdagsmassakren’ kunngjorde han en kraftig innstramming av pengepolitikken for å få bukt med inflasjonen.
Siden den gang har inflasjonen holdt seg lav i Vesten, under fem prosent i året. Det ga forutsigbarhet for bedrifter og husholdninger. Den virkeligheten er nå i bakspeilet. Inflasjon skaper uro i markedene. Alle prøver å skyve økte utgifter over på neste ledd i kjeden som ender i forbrukeren.
Eurosonen hadde samlet inflasjon på 11 prosent i 2022. Tallet lå på rundt 6 prosent i Norge og USA. Problemet er at inflasjonen er høyest på slikt alle trenger. Prisen på matvarer steg med over 10 prosent i USA i fjor. De med lav disponibel inntekt rammes hardest.
Konsumenter har vendt seg til å kunne kjøpe amerikansk teknologi til asiatiske priser for Europeiske lønninger. Slik fikk folk flest økt kjøpekraft på tross av lav lønnsvekst. Det og lån, naturligvis.
Vesten er dobbelt forgjeldet, både stater og borgere har levd på lånte penger. USAs statsgjeld var i januar på 941.000 kroner pr. innbygger. Fallende eiendomspriser i Europa vil gjøre at mange snart vil ha mer i lån enn den belånte eiendommen er verdt.
Verdensbanken utstedte før jul en dyster prognose for av tilstanden i geoøkonomien. Rapporten Global Economic Prospect anslår at verdensøkonomien vil vokse med lusne 1,7 prosent i 2023. For et halvt år siden var det samme anslaget tre prosent.
De nær halverte vekstutsiktene kommer av høy inflasjon, høyere renter, reduserte investeringer, etterdønninger etter Covid-nedstengningene og Ukraina-sanksjonene. Veksten i vestlige økonomier er ventet å falle til 0,5 prosent i 2023.
Gjennom århundrene har inflasjon beveget seg opp og ned, men inflasjon har nesten alltid vært forårsaket av overdreven trykking av penger, ofte forbundet med kriger eller kriser i statsfinansene. Det er derfor urovekkende at penge- og finanspolitikken forblir løssluppen.
Finansministrene preker måtehold, mens de trykker penger. I G7-økonomiene er det gjennomsnittlige budsjettunderskuddet som andel av BNP på sitt høyeste på 50 år. Å slanke for dyre velferdsstater er politisk selvmord. Sentralbanker presses til å velge mellom politisk stabilitet og lav inflasjon.
Forsiktig pengepolitikk styrt av uavhengige sentralbanker hadde mye av æren at inflasjonen har vært lav. De fikk hjelp av globalisering og mer konkurranse, som har bidratt til å holde prisene nede. Men vil sentralbankene forbli uavhengige når innstramminger vil ramme makthavernes oppslutning?
Robert J. Samuelson kaller i boka The Great Inflation and Its Aftermath (2010) inflasjon for kulturell råte som kles opp som et økonomisk problem. Han mener at en av grunnene til at inflasjonen forble høy på 1970-tallet var en politisk kultur som belønte økonomisk uansvarlighet.
2023 kan bli året da Europeiske politikere presser sentralbankene til å la inflasjonen etse samfunnet, fordi dette vil redusere kostnadene ved landenes høye statsgjeld. Salderingsposten, skulle dette skje, vil være middelklassens kjøpekraft.
Vestens seier i Den kalde krigen ble tatt som tegn på de frie markeders overlegenhet. Neoliberalismen erstattet ett syn på forholdet mellom markeder og demokrati med et annet. Det var et brudd med den eldre lærdommen, fra mellomkrigstiden, om at markedet må tøyles av demokratiske institusjoner.
Inflasjon utfordrer tanken om at frie markeder er et gode som skaper større verdier enn ulike former for dirigisme. Økonomen Milton Friedman sa: «Inflasjon er alltid et monetært fenomen, som oppstår ved at pengemengden øker raskere enn produksjonen». Han kalte for det en snik-skatt.
John Maynard Keynes påpekte at statens interesser og borgernes interesser ikke går ut på ett: «Ved en kontinuerlig inflasjonsprosess kan regjeringen konfiskere, hemmelig og ubemerket, en betydelig del av sine borgeres velstand.»
Dette kan illustreres i en overskrift fra nyhetsbyrået AFP i januar: «Arbeidsledigheten i Storbritannia er jevn, men lønningene har sunket ytterligere, viste offisielle data tirsdag, da skyhøy inflasjon utløser en levekostnadskrise og økende [streikefare].»
Økonomisk ortodoksi tilsier at første prioritet er å få inflasjonen under kontroll gjennom rentehevninger. Problemet er at dette gå gjøres aggressivt for å ikke bli innhentet av økte lønnskrav og politiske gavepakker som skaper fornyet inflasjon.
Utfordringen er å få has på inflasjonen uten å utløse en resesjon. Finansdepartementene i vestlige land er klar over at denne faren. Prisen på inflasjonsdempende tiltak er tapt vekst og høy arbeidsledighet på kort sikt. Den gunstige løsningen er en myk landing.
USAs finansminister Janet Yellen, som ledet Amerikas Federal Reserve frem til 2018, hevder at inflasjonen er under kontroll. Selv om inflasjonen er høyere enn ventet i USA og Europa, sa hun i et intervju før jul at «jeg tror inflasjonen vil bli lavere» [i 2023] .
Yellen får støtte av IMF-sjef Kristalina Georgieva som forventer at oppbremsingen bunner ut i år, og at verdensøkonomien vil bedres i 2024. Hun må si slike ting, siden dystre prognoser kan sette støkk i nervøse markeder. Det beste indikator på inflasjon er uansett hva som skjer med råvareprisene.
The Economists forskningsenhet påpeker at spådommer om råvarepriser i 2023 er knyttet til betydelig politisk usikkerhet. Og på tross av dette er ‘alle’ enige om at inflasjonen er i ferd med å dempe seg. Mens seddelpressene går for fullt.
I en verden der økonomene sliter med å prise politisk risiko og sentralbanksjefene er programforpliktet til å se lysstrimer i bekmørket, kan George Taylors modell gjøre comeback. Så følg med på motebladene: Om lange skjørt er på vei inn, er det grunn til uro.