Dagens Næringsliv 30. aug 2017
Ett år før valget kaster Moderaterna partilederen. Problemet er at partiet har ingen plan for veien videre.
Svenske Moderaternas partileder Anna Kinberg Batra gikk fredag av etter lengre tids spekulasjoner om at hun hadde mistet tillit innad i partiet. Dette kommer etter en serie svake meningsmålinger. Ifølge de siste målingene har partiet rundt 16 prosents oppslutning, ned fra de 23,3 prosent partiet fikk i riksdagsvalget i 2014.
Det resultatet var så svakt at statsminister Fredrik Reinfeldt måtte gå av. En tilsynelatende lettet Batra hevdet i avskjedstalen at hun trer til side fordi hun ønsket å unngå selvskading i partiet. Et lønnlig håp. For uten åpenbare arvtagere og uten enighet om veien fremover, er Moderaterna på vei mot hva politisk kommentator Torbjörn Nilsson kaller «en borgerkrig».
Moderaternas liberale og konservative fløyer står i spagat. Uheldigvis er de spesielt langt fra hverandre i spørsmålet som har pint de liberalkonservative i Norge og Danmark: Hva om det ikke finnes noe borgerlig flertall uten om med støtte fra partiet til høyre for høyre? Skal man etablere et nytt sentrum eller en ny høyreside?
I Danmark og Norge har Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet blitt regjerings-nødvendige. I Sverige har man valgt en utfrysingsstrategi. Som historiker Henrik Berggren siteres i boken The almost nearly perfect people: «Jeg tror at vi i Sverige har sett hva som skjedde i Danmark. Vi har sett at inkludering ikke fungerer og vi har besluttet å ikke gjøre dette».
Berggren sikter her til den harde tonen i innvandringsdebatten i Danmark. Dersom det svenske etablissementet har brukt alle midler i kampen mot det store ondet som de mener Sverigedemokraterna (SD) representerer, må dette sies å ha mislyktes. SD er landets største parti, ifølge en YouGov-måling offentliggjort i mai. Til neste år er det valg.
Batra tilhørte den konservative fløyen hvor vi også finner partiets yngre garde. En insider fortalte meg følgende historie: Tenketanken Timbro hadde en soaré der den forhenværende statsminister var hedersgjest. I stedet for å være omsvermet, ble Reinfeldt sittende sfinx alene.
De unge unngikk ham som en pinlig slektning; slike som inviteres, men som man håper ikke vil komme.
De liberale har altså svekket merkevare, men Batra klarte heller ikke å gi partiet en klar konservativ profil. Hun annonserte i vår at en Moderat-mindretallsregjering kan kunne støtte seg på SD, men ikke formelt. I Danmark har Dansk Folkeparti hatt en slik støtterolle, men for Moderaternas liberale fløy, er dette som å tygge sølvpapir, ikke minst nå som SD er storebror.
Bakteppet for Moderaternas svekkelse er den såkalte «desember-overenskomsten» hvor det ble knesatt at den regjeringskandidaten som samler støtte for en konstellasjon som er større enn andre, skal kunne regjere. Med Sverigedemokraterna på vippen innebar dette at de borgerlige måtte støtte sosialdemokratenes statsbudsjett.
Batra gikk med på denne merkelige ordningen som del i en «svensk dugnad» der målet var å nekte de 800.000 velgerne som hadde stemt SD innflytelse i Riksdagen. Resultatet var en slags versjon av den tyske storkoalisjonen, men uten Moderaterna i regjering. Dette fratok Moderaterna rollen som leder av opposisjonen, den tilfalt SD.
Opprøret mot Batra minner om kuppforsøket mot Erna Solberg innad i Høyre for noen år siden. Men Solberg klarte å isolere opprørerne og bevare oppslutningen i fylkeslagene. Batra ble over sommeren et vandrende lik i det zombieshow som svensk politikk er blitt. Det er riktig mange skikkelser som burde ha funnet hvile, men som i stedet stomler ustøtt rundt i manesjen.
Det skorter på lederskikkelser. I mellomtiden peker journalist Torbjörn Nilsson på Carl Bildt som potensiell redningsmann, selv om det ville være like sprøtt som å hente Carl I. Hagen tilbake. Jeg minnes 1992 da Bildt dannet hva han kalte «Sveriges mest kompetente regjering», med mål om å «løfte politikken fra rutinepreget forvaltning til den skapende statsmannskunsts nivå».
Sverige kunne vitterlig trenge en smule statsmannskunst, men Bildt er politisk pensjonist. Mest av alt trenger Sverige en fungerende opposisjon. Og for at opposisjonen skal kunne fungere, må den ha retning. Moderaterna har enda ikke åpent tatt et oppgjør med arven etter Reinfeld, ikke minst den liberale innvandringspolitikken. Men de står heller ikke inne for den.
I svenske medier sirkulerer navnene på ikke mindre en seks mulige erstattere for Batra. Det er kjente fjes med ministererfaring som Ulf Kristersson, Elisabeth Svantesson og Michael Odenberg – samt yngre krefter som Niklas Wykman, Maria Rankka og Johan Forsell. Ingen av disse er kan sies å være formidable.
I likhet med øvrige konservative partier i Europa opplever Moderaterna at den sentrale bruddlinjen i politikken nå går mellom konservative og liberale – tvers gjennom partiet. Problemet er at ingen synes å ha noen klar plan for hvordan denne konflikten kan bilegges. Batra har gått, men det er uklart om Moderaterna kan finne noen bedre.