Publisert på Minervanett 16. oktober 2024
Du kan ikke forstå Indias fremvoksende strategiske kultur uten å forstå Kautilya.
Asle Toje
Hvor går India? Dette spørsmålet vokser i viktighet nå som det er gode sjanser for at India kan bli arvtageren til USA, den nye verdensmakten. Mange diplomater og akademikere finner fremdeles India frustrerende gåtefullt.
Landet er på vei bort fra de såkalte ‘Gandhi-prinsippene’ (arven etter Mahatma & Indira) med sin alliansefrihet, fredelig sameksistens, selvberging, ikkevold, antikolonialisme og respekt for andres suverenitet.
No more Mr Nice Gandhi
Under Den kalde krigen var India en pådriver i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, land som ikke ville bli trukket inn i en enten-eller-verden, der alternativene var vestblokk eller østblokk. Det at et mektigere India nå endrer kurs bør ikke overraske noen som kjenner India.
«Det indiske eksperimentet er både inspirerende og mangelfullt. Men som sivilisasjon har India vist bemerkelsesverdig robusthet, taklet utfordringer som ulikhet og undertrykkelse og blitt et foregangsland», skriver John Zubrzycki i boka The shortest history of India (2022).
Han fortsetter: «Visjonære ledere og tenkere vil dukke opp som kan forene landets mangfold og sikre at fruktene av sosial og økonomisk fremgang fordeles rettferdig og bærekraftig. India har produsert slike individer tidligere, fra Gandhi til Ashoka i, fra Tagore til Kautilya.»
Kautilya var den første realist. Den første som tenkte på internasjonal politikk som sitt eget domene. Avhandlingen Arthashastra står som en forløperne til statsvitenskap, dens tanker tangerer Thukydid, Machiavelli, Hobbes og Sun Tsu.
2300 år gammel og frisk
Arthashastra er et 2300 år gammelt samleverk, ført i pennen av diplomaten Kautilya og gjenoppdaget av britene i 1905. Den inneholder 15 bøker og 380 sluttnoter. Verket ble skrevet i en svært turbulent tid, da Alexander den Stores hærtog kullkastet Indias statssystem.
«Moral bør aldri tillates påvirke statskunst», sier Kautilya. Det finnes ingen verdier som er viktigere enn interesser og allianser er derfor transaksjonspregede. Da Max Weber leste boken, skal han ha sagt at Kautilya får Machiavellis «Prinsen» til å fremstå harmløs.
Dette realpolitiske anslaget blir mer populært jo mektigere India blir. Ikke minst i forholdet mellom de styrende og de styrte: «En hersker bør vinne over sitt folk ved å forføre». Modis suksess bygger på denne ene innsikten. Ungkaren Modi forfører India.
Indias første statsminister, Jawaharlal Nehru, hadde studert Kautilya og gir ham bred omtale i sin kanon: Discovery of India. David Malone, en ekspert på ny indisk utenrikspolitikk, hevder Nehrus betoning av Sør-Asia som Indias eksklusive innflytelsessfære, er hentet fra Kautilya.
Arthashastra er, først og fremst, en håndbok i statsmannskunst, med presise handlingsregler, tuftet på erfaring og nedarvet kunnskap. Det er også en normativ tekst, en realpolitisk oppskrift på hvordan styrke din stat i møte med andre mektige stater.
Indisk hegemoni?
En nasjon er født stoisk, og dør epikurisk», skrev historikeren William Durant i The Story of Civilization. «Hvis krig blir glemt i sikkerhet og fred … så blir slit og trøst erstattet av nytelse og letthet; Vitenskapen svekker selve troen mens den begrunner svekket virilitet og mot.”
«Det indiske vis, hevdet utenriksminister Jaishankar under et møte i Moskva, “[medfører at] Geopolitikk og maktbalanse er grunnlaget for internasjonale relasjoner. India selv har en tradisjon for Kautilya-politikk som setter dette i høysetet.»
For å forstå konflikt, skriver Kautilya om såkalt matsya nyaya; tanken om at en sterk stat vil dominere svakere stater. For dagens India handler denne innflytelsessfæren om Pakistan, Nepal, Bangladesh, Sri Lanka, Maldivene og Myanmar.
Det indiske hav er Indias geopolitiske hjemmebane. USAs Monore-doktrine anser fremmede makters inngripen i de politiske anliggender på det Amerikanske kontinentet som en fiendtlig handling mot USA. Ikke bli overrasket om India låner denne tanken.
Modi har brutt med forgjengernes passivitet i møte med Kinas ekspansjon i Afrika. Den indiske marine flyr mer i det indiske hav, og det indiske militæret bygger infrastruktur i Oman, Madagaskar og Seychellene. Tidligere i år innviet Modi en ny flystripe på Mauritius.
Det store spillet
Kautilya-teorien om utenrikspolitikk, i den grad den kan kortfattes, er at statens må stå rede til å forsvare sine interesser med alt fra smiger til missiler. Et ofte kritisert aspekt ved Kautilyas lære, er hans syn på snikmord som et kostnadseffektivt alternativ til krig.
Også i dette har Kautilya disipler i Delhi. India anklages for å ha tatt livet av Sikh-separatister i USA og Canada. Dette er enten nytt, eller svært gammelt. For Kautilya er naboer potensielle fiender, men enhver stat på den andre siden av en nabostat betraktes som en alliert.
Det kan forklare hvorfor India har sine beste venner bortenfor nabostatene, land som Emiratene, Tanzania og Russland. Fornyet interesse for Kautilya kan ha å gjøre med at forholdet til nabolandene nå er mindre harmoniske – og stabile- enn før.
For kaster India stadig lengre skygger i nærområdene. Kina har gjort inntog i randstatene – og forpurrer Indias krav på overhøyhet. Dette har avfødt en ny versjon av «Det store spillet», mellom det britiske imperiet og det russiske imperiet på 1800-tallet over innflytelse i Asia.
Fare, ditt navn er Kina
Sett fra Indias perspektiv, bruker Kina det at de er rikere og mektigere til presse på Indias Himalaya-grenser og å la penger og kontrakter risle ned over herskerne i Indias naboland, spesielt Maldivene, Pakistan og Sri Lanka.
I Kautilyas verden gjør denne typen motsetninger konflikt uunngåelig. Han anbefaler å skape usikkerhet gjennom mangel på kommunikasjon: «Den som har vokst i styrke som følge av å ha forholdt seg stille etter å ha valgt konflikt, skal deretter angripe sin hjelpeløse fiende.»
Det er en viktig forskjell mellom Russland, India og Kina på den ene siden – og Vesten på den andre. Førstnevnte ønsker å være omgitt av svake stater som er helt avhengig av stormakten. Vesten, derimot, mener den beste form for sikkerhet er i form av sterke stater som sine naboer.
Et India-seminar om Kautilyas relevans ved Carnegie-stiftelsen konkluderte nylig: India bør, som den svakere part, føre politikk som vil gjøre det mulig å overleve i møte med økende kinesisk press. Deltakerne var enige om at India må forberede seg militært overfor Kina.
Stedfortrederkrig i Myanmar?
I Kautilya ‘sekspunkts-plan for en konge som vil utvide sin makt’ bør krig mot sterke stater unngås og i stedet bør fokus rettes mot å svekke fiendens kilder til makt. Det er nærliggende å se Indias diplomatiske offensiv i nabolandene som et forsøk på å demme opp for Kina.
Og India unngår å militarisere konflikter, men Kinas inntog i borgerkrigen i Myanmar langs Indias myke østgrense kan endre dette. Kort fortalt støttet Beijing både juntaen og opprørerne mens de bygger en rørledning fra Yunnan til en ny Kinesisk havn i Kyaukphyu i Benganbukta.
India mistenker nok at Kina vil redusere Myanmar til et lydrike etter at borgerkrigen har uttømt dem. India er nå militærregimets beste venn. Statseide indiske selskaper mistenkes å levere våpen, rådgivere og forsyninger til juntaen. Det minner om stedfortrederkrig.
Den enhetlige, suverene og hierarkiske stat som statsvitenskapen forholder seg til er lettfattelig, men reflekterer ikke virkeligheten. Kautilyas uoversiktlige, multipolare systemer; preget av kaleidoskopisk diplomati og iboende konfliktpotensial er nærmere verden av i dag.