Dagens Næringsliv Publisert: 26.03.22
Krisen i Ukraina er ikke en ‘sort svane.’ Det er den nye normalen.
Asle Toje
«Ingen elsker en politisk realist» lyder tittelen på en fagartikkel fra 1996. Forfatteren fant noe av svaret i at realismen forteller oss ting vi skulle ønske ikke var sanne. I forbindelse med krigen i Ukraina har raserier nok en gang blitt rettet mot den eldste av de teoretiske skolene for analyse av internasjonal politikk.
Harvard-professoren Stephen Walt kaller kravene om utfrysing av realister for «tåpelig utagering rettet mot de eksperter som forutså hvor vestlig politikk ville føre. Forsøkene på å omskrive historien er typisk for en utenrikspolitisk elite som ikke vil erkjenne feil, eller holde seg selv ansvarlige».
Agget er i og for seg forståelig, all den tid mange ikke forstår skillet mellom ‘å forstå’ og ‘å ha forståelse for.’ Selv om dette er grunnlag for all samfunnsvitenskap. Og kritikerne har et poeng, for teorier er ikke bare analyseverktøy, de har også en normativ dimensjon.
Denne er spesielt sterk i liberalismen, som hevder seg å være en universell ideologi, gyldig over alt. E. H. Carr (1939) oppsummerer dette skillet: «Utopisten gjør politisk teori til en norm som politisk praksis burde bekrefte. Realisten ser på politisk teori som en slags kodifisering av politisk praksis.»
For realister er internasjonal politikk et farlig sted. Mangelen på noen overordnet autoritet gjør urett tenkelig, mulig og tidvis sannsynlig. Så hva mener Walt med at ‘realistene hadde rett’? Realister mener, som Max Weber (1905), at interesser motiverer menneskers handlinger mer enn idealer.
Hans Morgenthau peker på animus dominandi, altså maktbegjær, som stormaktenes fellestrekk. Stormakter er, ifølge Rudolf Kjellén (1914) «ekspansive legemer» som alle «opptrer med et større eller mindre anheng av interessesfærer».
I Ukraina-debatten kolliderer realistenes betoning av stormakters trang til interessesfærer med liberalernes tro på en sone av fred og stabilitet som stråler ut av Europa. Problemet for liberale internasjonalister, er at deres teori vanskelig kan forklare hvorfor Russland har gått til ulovlig, umoralsk og uvinnelig krig.
Gjensidig økonomisk avhengighet stagget ikke Russland, heller ikke i møte med de hardeste sanksjoner som noensinne er rettet mot en stor økonomi. Internasjonale normer om når bruk av våpenmakt er legitimt, var ikke nok til å avskrekke Russland.
Internasjonale institusjoner som EU og FN har opptrådt uvanlig samlet, men uten effekt. ‘Myk makt’ er et begrep som oftest beskriver Vestens evne til å endre andre staters beslutninger gjennom tiltrekning, snarere enn gjennom tvang, makt eller økonomisk press. Heller ikke dette virket.
Realister, meg selv blant dem, har i lang tid advart mot nedrustningen av Europa, fordi Russland er en farlig stat: Svekket, men med minnene om fordums prestisje intakt. En lang rekke professorer har i lang tid advart mot at forsøk på å bringe Ukraina inn i Vesten vil kunne utløse en storkrig.
Dette er ikke et normativt standpunkt. Putin har truet med krig over Ukraina siden 2008. At Russland bærer all skyld for konflikten endrer ikke at Vestens politikk førte til det motsatte av hva vi hadde ønsket, håpet og forventet.
Noe av grunnen ligger i hva realistene kaller ‘sikkerhetsdilemmaet’ der ting en stat gjør for å være tryggere, ofte får andre stater til å føle seg mer utrygge. Det er lett å forstå hvorfor statene i øst ønsket seg NATO-medlemskap, gitt nærheten til Russland.
I geopolitisk forstand er det også forståelig at russerne ser på østutvidelsene med voksende uro. NATOs insistering på å holde døren åpen, kombinert med amerikansk våpenhjelp gjorde lite for å dempe denne uroen.
Krigen har også bekreftet en realistisk antagelse om allianser: De holdes best sammen av en felles trussel. Putin har klart hva ingen amerikansk president har maktet: en rask styrking av Europeiske forsvar.
Selv pasifistiske Tyskland ruster nå opp. En tysk venn sendte meg en oppdiktet diplomatisk uttalelse: «Vi forstår det rett i at dere ber oss om å bygge opp en kjempehær, som vi skal ta gjennom Polen for å gjøre oss klare til å sloss mot Russerne? Bare så vi unngår misforståelser i fremtiden.»
Liberalerne har naturligvis sin egen forklaring på det hele: Putin er irrasjonell. Kenneth Waltz (1953) kvitterer: «Å si at visse ting skjer fordi menn er dumme eller onde er en hypotese som aksepteres eller forkastes alt etter skribentens sinnsstemning.»
Hadde han vært irrasjonell hadde han, som Sersjant Blackadder, tatt underbuksen på hodet, to blyanter i neseborene og svart på alle spørsmål med ordet «wobble». Det er en logikk i Russlands krav til Ukraina, selv om de er uakseptable og illiberale.
Maktforholdene i verden er i endring. Realister advarer mot at Ukraina-krisen har potensial til å utløse en verdenskrig. Uavhengig om Russland lider det forsmedelige nederlaget i Ukraina som de fortjener, er ikke dette slutten – det er begynnelsen på en tid preget av stormaktspolitikk.