Morgenbladet Jun 30, 2014
«Resultatet kan bli en ny intifada», sa NRKs midtøstenkorrespondent håpefullt. President Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad syntes å gi gode muligheter for retro-journalistikk.
Men Palestinerne er ikke hva de engang var. Reaksjonene var dempede og de eneste som snakket om folkereisning var journalistene.
Det statsløse folket har lenge hatt en overdimensjonert rolle i norsk utenrikspolitikk, uten at det har vært helt klart hvorfor.
I årenes løp har Palestina blitt et eksempel på politisk hjemmesløyd der den enes fløyte er den andres blåserør, er den tredjes bong.
For Diplomatene i UD har det å gjøre Osloprosessen – et diplomatisk strandfunn som ga oppblåste budsjetter og bidro til å utvide norske interesser til ‘hva enn UD driver med’.
For norske journalister var palestinaskjernet en mulighet til farefri voldsromantikk. Avstanden gjorde det mulig å skape glansbilder, gjøre Yasir til Sølvpilen.
For den røde venstresiden var PLO et revolusjonssurrogat da det på 80-allet ble vanskelig å unnskylde kommunismen. Det ga også et utløp for anti-amerikanisme fra en av USAs nære allierte til en annen.
For den kristne høyresiden hadde Israel en lignende funksjon. Det var fint å heie på jødene, som protestantene – rent teologisk – har like mye til felles med som hva LO har med PLO.
For sivilsamfunnet var palestinerne en relativ sikker inntektskilde og for kirken var de symbol på bispenes uegennyttige godhet. For du vet at ditt engasjement er rent når du er mer opptatt av muslimske asylsøkere med avslag enn dine forfulgte trosfeller i Midtøsten.
Og politikerne likte palestinerne som symbol, omtrent slik protestantiske og katolske nabolag i Nord-Irland svøper seg i palestinske og israelske flagg.
Men nå er Palestinernes rolle som cause célèbre som i Norge nådde feberhøyden i 1995 er, raskt dalende.
Palestinaengasjementet ble drevet frem av overdreven tro på Norges innflytelse i Midtøsten. Denne troen på at norsk engasjement er det som mangler for å få på plass en fungerende tostatsløsning.
I virkeligheten har Norges engasjement for palestinerne vært en arv av aske. Norsk betalingsvilje har befestet bidratt til å gjøre status quo bærekraftig. Det har befestet Fatah-bevegelse som palestinere flest er hjertens lei av og har spart Israel kostnader ved sin egen okkupasjon.
Den andre, kalde realiteten er at palestinerne har ikke spilt sin tildelte rolle i lystspillet: snarere enn å være arbeiderklassens globale representant har en del av dem gitt seg islamismen i Vold. Fatah er latterlig korrupte og Hamas. Mange palestinere vet at levekårene er bedre enn i nabolandene, selv om de er lang fra Israelsk standard.
Også Israelerne sliter med å leve opp til forventningene. To-statsløsningen er det få som tror på, dels fordi de tror på sin egen Gaza-myte om at Palestinerne ikke kan styre seg selv, dels fordi de ikke vil gi slipp på nok land til å muliggjøre en bærekraftig stat.
Den største fremgangen i det norske palestinaengasmenetet var et lykketreff. Avtalen – som ble undertegnet i 1992 var mest av alt et resultat av at partene kjente ytre og indre press på at noe måtte skje. Avtalen som man kom frem tid var ved nærmere øyensyn ingen avtale. Dette er ikke for å nedvurdere norsk diplomati, kun beskrivelse av virkeligheten.
Mens Norge engang var de som tok mål av seg å tvinge partene til å forholde seg til ubehagelige sannheter, er det nå Nore som sliter med det samme. Vi later som of Fatha ikke misbruker pengene vi gir dem. Vi kritiserer USA for å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad, selv om vi vet at palestinerne må se dette faktum i hvitøyet for å få en tostatsløsning.
Men det er ikke helt over enda. Da Trump kom med sin erklæring – som strent tatt ikke betyr stort siden USA ikke flytter sin ambassade fra Tel Aviv og ble møtt av en like tomhendt reprimande fra FNs generalforsamling, enda ett rekken av symbolvedtak.
Det er ikke helt over enda. Den 21 desember gikk 1000 norske prester sammen om to opprop som tok til orde for. Hva egentlig? For å kritisere President Trump. Den 13 desember hadde Organisasjonen for islamsk samarbeid som representerer 57 stater anerkjent Jerusalem som palestinsk hovedstad, men det fant man ikke plass til å nevne eller kritisere.
På tross av alt engasjementet synes få i Norge å ha fått med seg at Osloprosessen er like død som Monty Pythons norske papegøye. Mahmoud Abbas mangler legitimitet; to tredjedeler vil at han skal gå av. Og Israelere har overbevist seg om at apartaid er en bærekraftig løsning.
Vanlige palestinerne har mer umiddelbare bekymringer, for eksempel mat, vann og ly. På Vestbredden drømmer unge mennesker om å migrere.
Ifølge en meningsmåling utført av Palestinian Centre for Policy and Survey Research der de spurte bes om å peke på det største problemet i det palestinske samfunnet, nevner færre enn en tredjedel okkupasjonen. Mange anser arbeidsledighet, fattigdom og korrupsjon mer presserende utfordringer.
Samtidig søker stadig fler palestinere om israelsk statsborgerskap. Enkelte tror at høye fødselsrater vil gi palestinerne råderetten når de en dag kommer i flertall.