Dagens Næringsliv 10.09.2019
Kombinasjonen av kommunisme og FN-sanksjoner har mørklagt Nord-Korea.
«Du är inte klok, du får dig själv skjuten!» Den svenske offiseren var oppbrakt. Jeg hadde gått tur i den demilitariserte sonen (DMZ) mellom Nord -og Sør-Korea er ingenmannsland, en minelagt jungel voktet av sveitsere og svensker på vegne av FN.
Hadde Korea vært en politisk satire av typen Animal farm ville du nok syntes at sistnevnte er et virkemiddel for mye. Det holder med ett folk og to ideologier, adskilt av en jungel hvor den ene siden er et 1950-tallsdiktatur og den andre et tjuetenåringsdemokrati. Svensker synes overdrevet.
Det er fortsatt krig i Korea, formelt sett. Noe som gjør det utilrådelig å tråkke over den tynne røde linjen som er malt på asfalten og markerer grensen. Menneskeliv står ikke høyt i kurs i Nord-Korea og deres internasjonale anseelse er så lav at det å skyte turister knapt ville merkes.
Det var august og jeg var på stedet der President Trump noen uker tidligere hadde tatt noen symbolske skritt inn i Nord-Korea for å møte sin ‘gode venn,’ den noen-og-tretti gamle år lederen av verdens eneste arvelige marxistmonarki, Kim Jong Un.
Hvorfor er President Trump så opptatt av Nord-Korea? Fordi de ikke kan ignoreres. Despotiets strategi er kjevefallende ambisiøs. Kim-klanen har investert alt i regimeoverlevelse via atomvåpen. Det er kanskje forståelig når vi så hva som skjedde med Irak, Libya og med Iran.
Men Nord-Korea nøyer seg ikke med avskrekking, nei – de har utviklet og testet hydrogenbomber. Den typen som flater millionbyer. Og de har bygget en ballistisk rakett som kan treffe hele USA. De tar, med andre ord, mål av seg å true verdens mektigste land.
Prisen Nord-Korea har betalt, er høy. Landets nattlige lysstyrke falt med 40 prosent fra 2013-15. Lysmengden som på nattestid kan skues fra verdensrommet er et talende surrogat for økonomisk aktivitet. Kombinasjonen av kommunisme og FN-sanksjoner har mørklagt landet.
USA er uvant med utpressing. Etter måneder med eskalerende gjensidige trusler, sa Kim i januar 2018 at han var “åpen for dialog”. Trump gikk bort fra tidligere krav om at Nord-Korea måtte avruste først. I juni 2018 ble han den første sittende presidenten som møtte en nordkoreansk leder.
De to signerte en avtale som forpliktet til “fullstendig atomavrustning av den koreanske halvøya”, men uten detaljer om hvordan. Siden den gang har det vært lite fremgang. USA vil ha avrustning først og sanksjonslette siden mens Pyongyang ønsker det motsatte.
De er mest opptatt av å lette sanksjonsregimets kvelertak. 28. februar 2019 møttes de to til nytt toppmøte i Hanoi, men samtalene brøt sammen. Trump satser på dialog, men det synes usannsynlig at diktaturet vil gi slipp på sin livsforsikring.
De to landene har ingen grunn til å stole på hverandre. Nord-Korea mener USA i kjølvannet av krigen mot terror gikk tilbake på inngåtte avtaler. Nordkoreanerne, på sin side har vist seg til de grader uredelige at amerikanerne ikke vil avtale noe ikke kan overvåkes og verifiseres.
Den fastlåste prosessen er resultat av internasjonalt krysspress. Russland og Kina ønsker å bevare nord som buffer. Japan og USA ønsker en ‘tysk’ gjenforening mens sør, spesielt de unge, er skeptiske til en enstatsløsning. Hva nord måtte ønske bryr de færreste seg om. Derfor utagerer de.
Tilbake i DMZ. Sørkoreanere får ikke dra dit. Det nærmeste mange kommer er den ubrukte jernbanestasjonen Dorosan hvor et underlig ritual utspiller seg to ganger i året. På et alter dekker familier et bord, drikker et glass for slekten i nord og rydder plass til neste på under fem minutter.
«Jungelen vokser tilbake» er tittelen på Bob Kagans siste bok. Tysklands utenriksminister Heiko Maas gir den i gave til kolleger han liker. Kagan mener den ordnede verden vi har vokst opp under, er unntaket. Faren er at vi vet den liberale verdensordens pris, men ikke dens verdi.
Amerikansk tilbaketrekning ville være det verst tenkelige respons på kaos. Kagan skriver at som en jungel som vokser tilbake etter å ha blitt hugget ned, har verden alltid vært full av farlige aktører som, dersom de ikke holdes i sjakk, besitter ønsket og evnen til å gjøre ting verre. Han har rett.
Men metaforen halter, for jungelen mellom Nord og Sør-Korea er et mirakel, full av liv. Soldaten som eskorterer bussen, er en bredskuldret sørkoreaner med amerikansk aksent. Som mangt fra Sør-Korea er kopien bedre enn originalen. De amerikanske soldatene jeg støtte på, var annensortering.
På grensen står Sørkoreaneren i sin amerikansk-inspirerte uniform og pilotbriller overfor sitt Nordkoreanske speilbilde. En dårlig kopi av den gode kopien av en original amerikanerne ikke klarer å rekruttere. Det ligger en dypere innsikt i dette skuet, som jeg gikk og funderte på da en svensk FN-offiser informerte meg om at jeg hadde vandret inn i Nord-Korea.