Tid for i tenne lyktene i den norske fredstradisjonen?
Publisert: i E24 26. desember 2023
Sentrifugalkreftene som nå river i vår verdensorden, er for farlige til å få fortsette. Mens mellomstatlige konflikter sprer seg som løvetann, har lederne for verdens to største atommakter utvekslet trusler om tredje verdenskrig og regimeskifte. Potensialet for kjernefysisk krig – det være seg med vilje eller ved et uhell – forblir høyt i Ukraina.
Europas snakkesalige svekkelse har satt maktbalansen i bevegelse, vekk fra Vesten og i retning det fremadstormende Asia. Maktskifter som dette er farlige, fordi de oppmuntrer opportunistiske stater til å utfordre det etablerte; det fremmer ondsinnede oppfatninger av andres intensjoner og kan gjøre katastrofale feilberegninger mer sannsynlig.
Mens verden skrollet har atommaktene koblet av blinklysene, fjernet speilene og airbagen. De fleste internasjonale avtaler som regulerer atomvåpnene er blitt offer for mistillit. Tillitsskapende tiltak er, ifølge FNs nedrustingsbyrå: «prosedyrer for å forhindre fiendtligheter, avverge eskalering, redusere militær spenning og bygge gjensidig tillit mellom land.»
Det var derfor gledelig å se at Norge som ett av få vestlige land valgte nylig å delta i møtet for ‘State Parties to the Treaty on the Prohibition of Nuclear Weapons’ i New York i november. Norge er NATO-medlem og har derfor ikke ratifisert atomvåpenforbud-avtalen som fikk Nobels fredspris i 2017. Likevel holdt vår observatør et klokt innlegg, som fortjener anerkjennelse.
For kontekst: Norge har ofte brukt slike fora til å moralisere mot atomvåpen som vi villig nyter godene av, i form av Natos løfte om kollektivt forsvar. Omtrent som en dyrevernsaktivist i pels. Denne gangen gikk Norge inn for realistiske tiltak, som å få Russland til å vende tilbake til Prøvestansavtalen (1996) som setter forbud mot alle typer kjernefysiske prøvesprengninger.
I talen ble det også understreket at Norge ønsker å spille en ledende rolle i atomnedrustning. Kan vi være vitne til et comeback for den norske fredstradisjonen? Norge fortsatte å snakke om fred mens fredsnasjonen ble til Den humanitære stormakt, som ble til Miljøforegangslandet.
Troverdigheten ble riktignok skadelidende av at vi i dette hundreåret har støttet og deltatt i stadig nye kriger.
Atomsaken har alltid vært fredsbevegelsens sterkeste kort. Bare ni av de 195 landene i FN har atomvåpen – mens alle land har et ønske om å overleve. Ny forskning viser at en atomkrig vil forårsake katastrofale klimaendringer som vil føre til sult og nød. Millioner vil kunne dø, som følge av selv en «liten» atomkrig.
For å redusere risikoen for dette, bør atommaktene samarbeide om et lite sett med tillitsskapende tiltak. Noe så uformelt som en felles erklæring blant de fem største atommaktene, kan bidra til å senke spenningsnivået, selv om et slikt dokument ikke er juridisk bindende.
Noen må jo tale på vegne av menneskeheten, hvorfor ikke Norge? Den kosteligste ressursen i norsk utenrikspolitikk er ikke penger, men oppmerksomhet. Norge bør vurdere å bruke sine begrensede ressurser på tre tillitsskapende tiltak mellom atommaktene:
- Det første er et løfte om å sikre direkte menneskelig kontroll over faktisk bruk av atomvåpen. Mens kunstig intelligens er kommet for å bli, er risikoen for kortslutning høyst reell. Automatiserte systemer har sviktet oss før. Av denne grunn må atomstatene forsikre om at det alltid vil være mennesker som kontrollerer beslutningsprosessen.
- For det andre, Nuclear Risk Reduction Centers (NRRCS) som gir informasjon om bevegelse av missiler og bombefly mellom Russland og USA, må gjenopptas. Dette vil være en viktig investering for å unngå katastrofale misforståelser. De halvårlige oppdateringene om antall stridshoder og inspeksjoner på stedet bør også gjenopprettes. Disse ordningene bør utvides til alle de fem store atommaktene.
- For det tredje, for å dempe spenninger og oppmuntre til større tillit blant atomstatene, er det avgjørende at alle atomvæpnede stater erklærer «ikke første bruk», enten ensidig eller kollektivt. Det betyr at atomstatene erklærer at de avstår fra all bruk av atomvåpen i krigføring, bortsett fra som gjengjeldelse for et atomangrep.
En slik forsikringen ville være i tråd med Ikke-spredningsavtalen for atomvåpen (NPT).
La oss ikke glemme at atomstatene har lovet å ruste ned. Det er grunnen til at de kan nekte andre land å utvikle atomvåpen. Arsenalene har falt fra en topp på 70 000 til de rundt 12 500 atomvåpen som de ni atomstatene har i dag. Dette er fremgang, som vi må minne oss selv på, spesielt i denne internasjonale skumringstiden.
Ting kan alltid bli verre. En del av bakteppet for krisen i Midtøsten er frykten får at Iran kan finne på å teste en atombombe. Iran har nok uran anriket til opptil 60 prosent renhet – nær våpenkvalitet – til å lage tre atombomber, etter Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) definisjon. Landet fortsetter å nekte byrået innsyn, ifølge en IAEA-rapport som ble referert i internasjonale medier i november.
Det er ingen ideelle omstendigheter å vente på. I dette øyeblikket, når verdensfreden blir utfordret fra så mange retninger, bør Norge kjenne sin besøkelsestid.
«Norge har alle forutsetninger for å være en fredsnasjon. Med vårt utgangspunkt har vi intet annet enn et soleklart ansvar for å være en nasjon for fred.» Så sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2006.
Han kan ha rett i det.