Takk og lov for Ryanair. Jeg sovner før avgang og våkner etter landing. Søvndrukkent har jeg snublet ned gudsforlatte flystriper fra Poznan til Prestwick, fra Haugesund til Santander. Med ti kilo håndbagasje og kink i nakken fra hardplastsetet. Billigfly har blitt en viktig del av studie- og arbeidslivet for oss som betaler våre egne flyreiser. Jeg tenkte derfor jeg denne gang ville sende dere noen betraktninger fra avgangshallen på Torp.
La oss ha én ting klart. Mobilitet er politikk. Øresundsbroen er et åpenbart eksempel. Mange svensker foretrekker å arbeide og skatte i Danmark, mens de nyter Sveriges generøse velferdsordninger. Norsk barnetrygd til Polen er et annet eksempel. Den slags mobilitet som billige flyreiser gir, har også utenrikspolitiske implikasjoner. For land i den tredje verden er hjerneflukt et stort problem. De med utdanning flyr avsted til de utviklete landene.
Mens vi beveger oss friere innad i EU, blir det stadig vanskeligere å komme inn i Europa. Vel. Det stemmer ikke helt. Vanskeligere og lettere, er kanskje mer presist. Det kommer atskillig flere innvandere nå enn før. Men det er vanskelig å få permanent opphold. Etter flere tiår med storstilt innvandring fra Afrika, Vest-Asia og Midtøsten er nå en rekke land i ferd med å legge om innvandringspraksisen. De økonomiske og sosiale belastningene blir for store. Man innser at man må integrere de som har kommet, før man tar inn flere.
Asylinnvandring og familiegjenforeningspraksisstrammes derfor inn i mange land.På dette punktet ligger Norge noe etter trenden i resten av Europa. Her blir de negative effektene av masseinnvandring av en eller annen grunn tiet i hjel – selv om de er åpenbare for enhver som går ned Karl Johan en kveldstime. Hvorfor domineres hovedgata i hovedstaten av sex-selgersker, dopselgere og aggressive tiggere? Dette er ikke fargerikt fellesskap, det er bare trist.
Jeg vet heller ikke hvorfor dette emnet er omgitt av slik giftig politisk korrekthet. Dessverre har vi akademikere delvis bidratt til dette. Enkelte samfunnsvitere finner det dessverre lettere å forholde seg til normative «verdier» enn til etterprøvbare fakta. Kanskje det ville vært lettere å ta grep hvis man innser at dette ikke handler om ’internasjonal solidaritet’ eller ’menneskehandel’, men om arbeidsinnvandring – uortodoks arbeidsinnvandring, ja vel – men arbeidsinnvandring like fullt.
I motsetning til hva man vil tro, topper Nordvest-Europa ikke listen over land som tar imot flest innvandrere. Der troner, ifølge tall fra FN, Bosnia-Herzegovina (1.3 prosent per år) med Burundi og Jordan på annen- og tredjeplass. Danmark er det eneste skandinaviske landet blant topp femten. København har styrt landets innvandringspolitikk bort fra den modellen vi kjenner i Norge. I Danmark må mannå oppfylle krav for å få rettigheter. Goder som familiegjenforening tillates kun i den grad borgeren selv er i stand til å bære kostnadene ved dette selv.
Formannen for det danske regjeringsutvalget for integrasjon, Erik Bonnerup, forklarer åpenhjertig: «Den innvandring vi hittil har hatt, har gitt et stort negativt bidrag til dansk økonomi». Jeg kommer sannsynligvis i trøbbel for å si dette høyt, men dette er trolig også sant for Norge. Problemet er at dette over tid vil minske skatteviljen til de som finansierer velferdsgodene. Slik undergraver trygdeinnvandring velferdsstaten.
Tilhengerne av ukritisk innvandring har gjennomgående ikke tatt seg bryet med å vurdere erfaringene i de landene som alt har prøvd denne modellen. Helmut Schmidt, mannen som gav hundretusener av «gjestearbeidere» tysk statsborgerskap refererte nylig til det som en stor tabbe ’at vi på begynnelsen av 60-tallet hentet gjestearbeidere fra fremmede kulturer til landet.’ Den tidligere kansleren sa i et intervju med Hamburger Abendblatt. Det kom som en overraskelse at et «flerkulturelt samfunn» kunne være et samfunn mange ikke deler våre grunnverdier.
Mye tyder på at Norge er i ferd med å gå i samme fella. Vi forveksler det flerkulturelle med det multietniske. Trond Giske definerte det flerkulturelle Norge: «Vi er ikke i mål før en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt uten at noen tenker over at det er noe spesielt». Men hva er da flerkulturelt med det? Kulturbiten er jo fortsatt norsk. Flerkulturelt ville vært hvis Shahid Nadeem ble satt opp på urdu på nasjonalteateret. Dette er ikke flisespikking. Faren ved slikt selvbedrag er at det kommer som et sjokk når deler av samfunnet har krekarske holdninger til terror og kvinner eller tar for seg med begge hender av trygdeordninger mens de unndrar sin egen inntekt beskattning.
Professor Robert D. Putnam ved Harvard-universitetet har funnet at jo større etnisk mangfold det er i et lokalsamfunn, jo mindre er tilliten mellom innbyggerne. Dette undergraver igjen viljen til å bidra til fellesskapet. Vår egen professor Sigurd Skirbekk har kommet med lignende perspektiver. Og har måttet tåle mye usaklig kritikk for å ha våget seg inn i dette minefeltet.
Heller ikke listen over utvandringsland er som man skulle tro. At listen toppes av Mali (0.6 prosent per år) er kanskje ikke overraskende, men landene som følger burde få noen øyebryn til å heve seg. Saudi-Arabia, Albania, Georgia, Armenia og Estland er jo ikke åsteder for humanitære katastrofer. Mens vi ofte fokuserer på såkalte push-faktorer – de økonomiske, politiske, kulturelle og miljømessige problemene som gjør at folk forlater hjemlandet – må vi ikke glemme at de tilsvarende pull-faktorer – ønsket om et bedre liv – ofte er viktigere.
FNs demografiske kontor har fastslått at Europas folketall trolig vil utgjøre en stadig mindre del av verdensbefolkningen. Forsiktige prognoser anslår at Europas andel vil synke fra 21 prosent i 1950 til 7 prosent i 2050. Over alt debatteres det hva som må gjøres for å hindre en fremtid hvor det er to pensjonister for hver lønnstaker.
Sveits har eksperimentert med en løsning som en rekke land nå studerer: tidsavgrenset innvandring. Det vil si at en person får opphold for en avgrenset tid, men må så returnere til sitt hjemland. Statsborgerskap gis kun til integrerte innvandrere. Den sveitsiske forskeren Jean-Marc Rickly oppsummerte denne tanken: «Dette er en vinn-vinn-situasjon. Sveits får arbeidskraft, mens arbeidskrafteksportørene får kvalifiserte og pengesterke borgere tilbake. Og det beste er at medisinen ikke er verre enn sykdommen. Sveits får beholde sin egenart.»
Tilbake på Torp venter jeg på englandsflyet og korter tiden med å lese Stieg Larsson. Foran meg i innsjekkingskøen står to studenter. Den norsk-indiske jenta leser avisen over kameratens skulder. Utviklingsminister Solheim har hatt et innfall. Han vil importere hundre tusen afrikanske «helsearbeidere» til Norge. Med familiegjenforening vil dette tallet mangedobles. Hun sukker: «Er han helt sprø? Har han aldri vært i USA? Hvorfor vil han gjøre det mot Norge?»
Kameraten med SOAS-hettegenser svarer uten å ta øynene fra artikkelen: «Du veit du er i Norge når de vil bøffe de få helsearbeiderne som finnes i Afrika – og kaller det solidaritet». Med dette emnet utdebattert går de over til å se The Daily Show på podcast – ørepropper på deling. – En fredelig øy midt i den anspente bølingen som venter på at utgangsdørene skal åpne seg.
Billigfly gjør det lettere å bevege seg. Og i alle møtene som følger av dette oppstår kanskje en felles kultur, kan hende vi sågar blir litt mer europeiske? Og vi, de nye europeere er hardføre. Det vet enhver som har gått gjennom sikkerhetskontrollen på Stansted med skoene i den ene hånden, toalettsakene i den andre – og kink i nakken.
Trykket i ErlikOslo 31.10-2007