Morgenbladet Nov 14, 2008
Jonas Gahr Støre er Norges eneste profesjonelle politiker. Han er en av få norske ledere som ville kunne holdt samme taburett i nær sagt ethvert annet land. Utenriksministeren har skrevet en bok som uten tvil vil finnes under mange juletrær dette året – og hvorfor ikke? Det er en god bok.
Å gjøre en forskjell handler om opp- og nedturer under tiden som utenriksminister 2005–2008. Boken er strukturert etter de store utenrikspolitiske spørsmålene som har stått sentralt i disse årene. Ti av de tolv kapitlene kan leses som enkeltstående essays. Det vil glede mange å få en ryktene fersk beretning fra frontlinjene med referanser helt frem til utgivelsestidspunktet.
Tanker og tenkere. Støre er den første sittende norske utenriksminister siden den utskjelte Halvdan Koht som gir ut bok om utøvelsen av norsk utenrikspolitikk. Her er tanker om stort og smått, ofte skrevet i stikkordsform på vei til eller fra møter. Utenriksministeren forteller utvungent om møter og steder som har gjort inntrykk på ham. Selv fremstår Støre som suveren i møte med vår tids lederskikkelser, som i sin tur fremstår som menneskelige.
Støre skriver godt. Selv om endringer i språkføringen enkelte steder bærer preg av hjelp utenfra, er hans stemme alltid til stede. De første sidene trår han vannet med noe som synes å være følgeteksten til Refleks-prosjektet som ministeren hevder at boken er en del av, avbrutt av Obama-inspirerte slagord. Det svake anslaget glemmes likevel fort når man merker møyen som ligger bak bokens struktur. Hvert av kjernekapitlene omhandler et sentralt utenrikspolitisk tema.
Effektivt. Møtet med Orhan Pamuk er et av bokens absolutte høydepunkter. Den tyrkiske forfatteren har en herlig politisk ukorrekt snert som Støre naturlig nok avstår fra. Hadde han tillatt seg det, ville kanskje kapitlet om norske selvbilder blitt mer spenstig? Enkelte vil nok undre hvorfor han vier så lite oppmerksomhet til nordmenn med norsk bakgrunn i drøftingen av det flerkulturelle samfunnet vi visstnok er i ferd med å bygge.
Med gode og overraskende eksempler fra forskning og litteratur gir han et bilde av den generelle utenrikspolitiske utviklingen. Også fagfolk vil finne glede i hans tanker omkring forskjellige tenkere, fra Robert Putnam og Sam Huntington via Tariq Ramadan og Paul Valéry til størrelser som Andrej Sakharov og Jens Bjørneboe. Det er effektivt og ettertenksomt gjennomført, om enn noe selvgratulerende, men fanken heller, mannen kommer fra et miljø hvor man dyrker den slags.
Irettesetter Jagland. Støre er tydelig. Han er klar i sin støtte til norsk EU-medlemskap, og avfeier SVs famøse programformulering om USA som den største trusselen mot verdensfreden som en «villedet observasjon». Han koster også på seg et spark til den amerikanske ambassaden, som han kritiserer for å forsure transatlantiske forbindelser, og han irettesetter Thorbjørn Jagland for å ha satt spørsmålstegn ved engasjementspolitikken.
Enkelte steder går det fort i svingene. Støre burde vite bedre enn å hevde at Montreal-protokollen reddet ozonlaget. Det stemmer ganske enkelt ikke. Han vil heller ikke ta inn over seg at Putnams samfunnsforskning peker i retning av at dagens innvandringspolitikk trolig vil underminere sosialdemokratiet.
Et pussig mellomspill inntreffer når Støre etter å ha beskrevet vennen Jostein Gaarder som en som «gikk seg vill i metaforer og ordvalg» i sitt utspill om Israels eksistensberettigelse, presterer å banke på akkurat samme dør, med hva enkelte har oppfattet som en sammenligning mellom Israel med Nazi-Tyskland. I en rapport fra Hebron på Vestbredden skriver Støre: «De fleste forretningene er stengt. Skoddene som er slått for og boltet igjen er merket med det israelske politiets tegnspråk. De er merket, slik andre forretninger har vært merket andre steder og til andre tider.»
Nordområdene. Mange har nok sett frem til å høre mer om hvordan utenriksministeren ser på forholdet til Russland og til USA. Leseren blir sittende igjen med et inntrykk av at mens Norges forhold til USA handler om globale spørsmål knyttet til verdier, er forholdet til Russland lokalt og interessepreget. De to forholdene møtes i nord.
Da Støre inntok UD, hadde han fire hovedprioriteringer: Å videreføre freds- og forsoningspolitikken, vitalisere Norges forhold til EU, omorganisere UD og å satse på nordområdene. Av disse velger han å presentere nordområdesatsingen som sin viktigste arv. Det er da også her han har oppnådd mest.
Mosaikk. Hva sier boken om Støre som utenrikspolitisk tenker? Innfallsvinkelen er en særnorsk form for idealistisk realisme. En konstruktivistisk antagelse om at det er ideer som driver utviklingen kombineres med et realistisk fokus på makt, geografi og ressurser. Han får dette til ved å hevde at verdier og interesser er to sider av samme sak. Det er kanskje ikke logisk holdbart, men det gjør det mulig å bringe interesser inn i utenrikspolitikken og samtidig slippe å ta et oppgjør med engasjementspolitikken som er Aps varemerke.
Resultatet er hva tilhengerne kaller en «multidimensjonal mosaikk» – og kritikerne kaller «full fart i alle retninger».
Innenriks. Støre har både intellekt og innsikt til å kunne komme med en mer dypsindig analyse enn den vi finner i biografien. Men han ser seg ikke som en Fareed Zakaria eller Carl Bildt. Jonas Gahr Støre har andre ambisjoner enn kun å bidra til det utenrikspolitiske ordskiftet, han vil også lansere seg selv som innenrikspolitiker. Tittelen Å gjøre en forskjell er en honnør til rekken av arbeiderpartiledere som har skrevet bøker med lignende titler.
Støres mye omtalte «fire råd til Amerika» er trolig også ment til innvortes bruk. En ambassadør jeg diskuterte dette med, oppsummerte punktene slik: «USA bør bli mer som Norge.»
Dialog? Et av de avgjørende poengene i boken er troen på dialog som universalmiddel til å begrave motsetninger: «Debatten bør bli bredere.» Deler av Støres suksess som politiker kommer av at han er flink med mennesker. Han er raus med kontakten og gir partifeller, byråkrati, presse og opposisjon en følelse av å bli tatt med på råd. Også de som har interesse av å stille ham til veggs, er synlig stolte av å motta tekstmeldinger «fra Jonas».
I boken kan man få inntrykk av at Støre slett ikke har så høye tanker om de som er uenige med han. Da får snakket om dialog en ny mening. Måten han selv bruker dialog på, er ikke som reell utveksling, men mer som en passiviseringsmekanisme.
Pragmatisk. Støre kommer også inn på noen av de mest kontroversielle øyeblikkene i tiden som utenriksminister. Elektronaffæren, Muhammed-karikaturene, skuddene på Serena Hotell og det iskalde forholdet til Bush-administrasjonen. Boken tilbyr lite nytt på disse punktene. Mest av alt fordi Støre ikke velger å stille seg de vanskelige spørsmålene. Mens kritikernes standpunkter ofte karikeres, sitter honnørordene løst når han beskriver sin egen håndtering av sakene. Her blir det mye «på en god måte» og «klokt og konsekvent».
Man får inntrykk av at norsk utenrikspolitikk er, som Candide ville sagt, «den beste av alle mulige verdener». Og her er det at noe skurrer.
Håndteringene av krisene viser at bak den slepne retorikken, hvor Støre tilsynelatende tar alle på alvor, ligger det ikke – som han selv hevder – umistelige verdier, men snarere en grunnleggende pragmatisme. Man kan man få følelsen av at verdienes funksjon er å bygge opp om det etablerte «godt mot ondt-skillet» i norsk politikk, hvor venstresiden fremstilles som godhet manifestert.
Smak og verdier. I den nye boken Kampen om sandhederne gir redaksjonssjef i Information Rune Lykkeberg en dyptpløyende analyse av den danske kulturradikale overklasse. Han beskriver en, for nordmenn, kjent politisk virkelighet hvor nytenkning og begavelse kun tilskrives venstresiden, som også har vent seg til et monopol på å definere den politiske anstendighet. Smaksregimet håndheves ved å vise til at «det handler om verdier».
Ifølge Lykkeberg ser den kulturradikale overklassenpå improvisasjon som en dyd, de fører ikke så nøye regnskap, er søkende og ser på diskusjon som et mål i seg selv. Den delen av befolkningen som snakker mest om de fattige, bruker dette til å fremme egne privilegerte prosjekter. Enkelte vil nok se paralleller til slike smaksdommere i Støres bok. En litt mindre overkjørende åpenhet ville stått bok og forfatter til heder.
Asle Toje
bok@morgenbladet.no
Asle Toje er utenrikspolitisk forsker ved
Bedriftsøkonomisk Institutt.
anmeldelse
Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell
342 sider. Cappelen Damm. 2008
Leave a Reply