Jo­nas Gahr Stø­res bio­gra­fi gir et tids­rik­tig bil­de av ut­ford­rin­ge­ne i norsk uten­riks­po­li­tikk, men et­ter­la­ter en bi­smak av ma­ni­pu­la­sjon.

Morgenbladet Nov 14, 2008 

Jo­nas Gahr Stø­re er Nor­ges enes­te pro­fe­sjo­nel­le po­li­ti­ker. Han er en av få nor­ske le­de­re som vil­le kun­ne holdt sam­me ta­bu­rett i nær sagt et­hvert an­net land. Uten­riks­mi­nis­te­ren har skre­vet en bok som uten tvil vil fin­nes un­der man­ge ju­le­trær det­te året – og hvor­for ikke? Det er en god bok.

     Å gjøre en for­skjell hand­ler om opp- og ned­tu­rer un­der ti­den som uten­riks­mi­nis­ter 2005–2008. Boken er struk­tu­rert et­ter de sto­re uten­riks­po­li­tis­ke spørs­må­le­ne som har stått sen­tralt i dis­se åre­ne. Ti av de tolv ka­pit­le­ne kan le­ses som en­kelt­stå­en­de es­says. Det vil gle­de man­ge å få en ryk­te­ne fersk be­ret­ning fra front­lin­je­ne med re­fe­ran­ser helt frem til ut­gi­vel­ses­tids­punk­tet.

Tan­ker og ten­ke­re. Stø­re er den før­s­te sit­ten­de nor­ske uten­riks­mi­nis­ter si­den den ut­skjel­te Halv­dan Koht som gir ut bok om ut­øv­el­sen av norsk uten­riks­po­li­tikk. Her er tan­ker om stort og smått, ofte skre­vet i stikk­ords­form på vei til el­ler fra mø­ter. Uten­riks­mi­nis­te­ren for­tel­ler utvun­gent om mø­ter og ste­der som har gjort inn­trykk på ham. Selv frem­står Stø­re som su­ve­ren i møte med vår tids le­der­skik­kel­ser, som i sin tur frem­står som men­nes­ke­li­ge.

     Stø­re skri­ver godt. Selv om end­rin­ger i språk­fø­rin­gen en­kel­te ste­der bæ­rer preg av hjelp uten­fra, er hans stem­me all­tid til ste­de. De før­s­te si­de­ne trår han van­net med noe som sy­nes å være føl­ge­teks­ten til Re­fleks-pro­sjek­tet som mi­nis­te­ren hev­der at boken er en del av, av­brutt av Oba­ma-in­spi­rer­te slag­ord. Det sva­ke an­sla­get glem­mes li­ke­vel fort når man mer­ker møy­en som lig­ger bak bo­kens struk­tur. Hvert av kjernekapitlene om­hand­ler et sen­tralt uten­riks­po­li­tisk tema.

Ef­fek­tivt. Mø­tet med Orhan Pa­muk er et av bo­kens ab­so­lut­te høy­de­punk­ter. Den tyr­kis­ke for­fat­te­ren har en her­lig po­li­tisk ukor­rekt snert som Stø­re na­tur­lig nok av­står fra. Had­de han til­latt seg det, vil­le kan­skje ka­pit­let om nor­ske selv­bil­der blitt mer spens­tig? En­kel­te vil nok und­re hvor­for han vier så lite opp­merk­som­het til nord­menn med norsk bak­grunn i drøf­tin­gen av det fler­kul­tu­rel­le sam­fun­net vi visst­nok er i ferd med å byg­ge.

     Med gode og over­ras­ken­de eks­emp­ler fra forsk­ning og lit­te­ra­tur gir han et bil­de av den ge­ne­rel­le uten­riks­po­li­tis­ke ut­vik­lin­gen. Også fag­folk vil fin­ne gle­de i hans tan­ker om­kring for­skjel­li­ge ten­ke­re, fra Ro­bert Put­nam og Sam Hun­ting­ton via Ta­riq Ra­ma­dan og Paul Valéry til stør­rel­ser som And­rej Sak­ha­rov og Jens Bjør­ne­boe. Det er ef­fek­tivt og et­ter­tenk­somt gjen­nom­ført, om enn noe selv­gra­tu­le­ren­de, men fan­ken hel­ler, man­nen kom­mer fra et mil­jø hvor man dyr­ker den slags.

Iret­te­set­ter Jag­land. Stø­re er ty­de­lig. Han er klar i sin støt­te til norsk EU-med­lem­skap, og av­fei­er SVs fa­mø­se pro­gram­for­mu­le­ring om USA som den stør­ste trus­se­len mot ver­dens­fre­den som en «villedet ob­ser­va­sjon». Han kos­ter også på seg et spark til den ame­ri­kan­ske am­bas­sa­den, som han kri­ti­se­rer for å for­su­re trans­at­lan­tis­ke for­bin­del­ser, og han iret­te­set­ter Thor­bjørn Jag­land for å ha satt spørs­måls­tegn ved engasjementspolitikken.

     En­kel­te ste­der går det fort i svin­ge­ne. Stø­re bur­de vite bed­re enn å hev­de at Montreal-protokollen red­det ozon­la­get. Det stem­mer gan­ske en­kelt ikke. Han vil hel­ler ikke ta inn over seg at Putnams sam­funns­forsk­ning pe­ker i ret­ning av at da­gens inn­vand­rings­po­li­tikk tro­lig vil un­der­mi­ne­re so­si­al­de­mo­kra­ti­et.

     Et pus­sig mel­lom­spill inn­tref­fer når Stø­re et­ter å ha be­skre­vet ven­nen Jo­stein Gaar­der som en som «gikk seg vill i me­ta­fo­rer og ord­valg» i sitt ut­spill om Is­ra­els ek­si­stens­be­ret­ti­gel­se, pre­ste­rer å ban­ke på ak­ku­rat sam­me dør, med hva en­kel­te har opp­fat­tet som en sam­men­lig­ning mel­lom Is­ra­el med Nazi-Tysk­land. I en rap­port fra He­bron på Vest­bred­den skri­ver Stø­re: «De fles­te for­ret­nin­ge­ne er stengt. Skod­de­ne som er slått for og bol­tet igjen er mer­ket med det is­ra­el­ske po­li­ti­ets tegn­språk. De er mer­ket, slik and­re for­ret­nin­ger har vært mer­ket and­re ste­der og til and­re ti­der.»

Nord­om­rå­de­ne. Man­ge har nok sett frem til å høre mer om hvor­dan uten­riks­mi­nis­te­ren ser på for­hol­det til Russ­land og til USA. Le­se­ren blir sit­ten­de igjen med et inn­trykk av at mens Nor­ges for­hold til USA hand­ler om glo­ba­le spørs­mål knyt­tet til ver­di­er, er for­hol­det til Russ­land lo­kalt og interessepreget. De to for­hol­de­ne mø­tes i nord.

     Da Stø­re inn­tok UD, had­de han fire ho­ved­pri­ori­te­rin­ger: Å vi­de­re­fø­re freds- og for­so­nings­po­li­tik­ken, vi­ta­li­se­re Nor­ges for­hold til EU, om­or­ga­ni­se­re UD og å sat­se på nord­om­rå­de­ne. Av dis­se vel­ger han å pre­sen­te­re nordområdesatsingen som sin vik­tig­ste arv. Det er da også her han har opp­nådd mest.

Mo­saikk. Hva sier boken om Stø­re som uten­riks­po­li­tisk ten­ker? Inn­falls­vin­ke­len er en sær­norsk form for idea­lis­tisk rea­lis­me. En kon­struk­ti­vis­tisk an­ta­gel­se om at det er ide­er som dri­ver ut­vik­lin­gen kom­bi­ne­res med et rea­lis­tisk fo­kus på makt, geo­gra­fi og res­sur­ser. Han får det­te til ved å hev­de at ver­di­er og in­ter­es­ser er to si­der av sam­me sak. Det er kan­skje ikke lo­gisk hold­bart, men det gjør det mu­lig å brin­ge in­ter­es­ser inn i uten­riks­po­li­tik­ken og sam­ti­dig slip­pe å ta et opp­gjør med engasjementspolitikken som er Aps va­re­mer­ke.

     Re­sul­ta­tet er hva til­hen­ger­ne kal­ler en «mul­ti­di­men­sjo­nal mo­saikk» – og kri­ti­ker­ne kal­ler «full fart i alle ret­nin­ger».

In­nen­riks. Stø­re har både in­tel­lekt og inn­sikt til å kun­ne kom­me med en mer dyp­sin­dig ana­ly­se enn den vi fin­ner i bio­gra­fi­en. Men han ser seg ikke som en Fa­reed Zakaria el­ler Carl Bildt. Jo­nas Gahr Stø­re har and­re am­bi­sjo­ner enn kun å bi­dra til det uten­riks­po­li­tis­ke ord­skif­tet, han vil også lan­se­re seg selv som in­nen­riks­po­li­ti­ker. Tit­te­len Å gjø­re en for­skjell er en hon­nør til rek­ken av ar­bei­der­par­ti­le­de­re som har skre­vet bø­ker med lignende tit­ler.

     Stø­res mye om­tal­te «fire råd til Ame­ri­ka» er tro­lig også ment til inn­vor­tes bruk. En am­bas­sa­dør jeg dis­ku­ter­te det­te med, opp­sum­mer­te punk­te­ne slik: «USA bør bli mer som Nor­ge.»

Dia­log? Et av de av­gjø­ren­de po­en­ge­ne i boken er tro­en på dia­log som uni­ver­sal­mid­del til å be­gra­ve mot­set­nin­ger: «De­bat­ten bør bli bre­de­re.» De­ler av Stø­res suk­sess som po­li­ti­ker kom­mer av at han er flink med men­nes­ker. Han er raus med kon­tak­ten og gir par­ti­fel­ler, by­rå­kra­ti, pres­se og op­po­si­sjon en fø­lel­se av å bli tatt med på råd. Også de som har in­ter­es­se av å stil­le ham til veggs, er syn­lig stol­te av å mot­ta tekst­mel­din­ger «fra Jo­nas».

     I boken kan man få inn­trykk av at Stø­re slett ikke har så høye tan­ker om de som er ueni­ge med han. Da får snak­ket om dia­log en ny me­ning. Må­ten han selv bru­ker dia­log på, er ikke som re­ell ut­veks­ling, men mer som en passiviseringsmekanisme.

Prag­ma­tisk. Stø­re kom­mer også inn på noen av de mest kon­tro­ver­si­el­le øye­blik­ke­ne i ti­den som uten­riks­mi­nis­ter. Elektronaffæren, Muhammed-karikaturene, skud­de­ne på Se­re­na Ho­tell og det is­kal­de for­hol­det til Bush-ad­mi­nist­ra­sjo­nen. Boken til­byr lite nytt på dis­se punk­te­ne. Mest av alt for­di Stø­re ikke vel­ger å stil­le seg de van­ske­li­ge spørs­må­le­ne. Mens kri­ti­ker­nes stand­punk­ter ofte ka­ri­ke­res, sit­ter hon­nør­or­de­ne løst når han be­skri­ver sin egen hånd­te­ring av sa­ke­ne. Her blir det mye «på en god måte» og «klokt og kon­se­kvent».

     Man får inn­trykk av at norsk uten­riks­po­li­tikk er, som Candide vil­le sagt, «den bes­te av alle mu­li­ge ver­de­ner». Og her er det at noe skur­rer.

     Hånd­te­rin­ge­ne av kri­se­ne vi­ser at bak den slep­ne re­to­rik­ken, hvor Stø­re til­sy­ne­la­ten­de tar alle på al­vor, lig­ger det ikke – som han selv hev­der – umis­te­li­ge ver­di­er, men sna­re­re en grunn­leg­gen­de prag­ma­tis­me. Man kan man få fø­lel­sen av at ver­di­enes funk­sjon er å byg­ge opp om det etab­ler­te «godt mot ondt-skil­let» i norsk po­li­tikk, hvor venst­re­si­den frem­stil­les som god­het ma­ni­fes­tert.

Smak og ver­di­er. I den nye boken Kam­pen om sandhederne gir re­dak­sjons­sjef i In­for­ma­tion Rune Lyk­ke­berg en dypt­pløy­en­de ana­ly­se av den dan­ske kul­tur­ra­di­ka­le over­klas­se. Han be­skri­ver en, for nord­menn, kjent po­li­tisk vir­ke­lig­het hvor ny­tenk­ning og be­ga­vel­se kun til­skri­ves venst­re­si­den, som også har ven­t seg til et mo­no­pol på å de­fi­ne­re den po­li­tis­ke an­sten­dig­het. Smaks­re­gi­met hånd­he­ves ved å vise til at «det hand­ler om ver­di­er».

     Iføl­ge Lyk­ke­berg ser den kul­tur­ra­di­ka­le over­klas­senpå im­pro­vi­sa­sjon som en dyd, de fø­rer ikke så nøye regn­skap, er sø­ken­de og ser på dis­ku­sjon som et mål i seg selv. Den de­len av be­folk­nin­gen som snak­ker mest om de fat­ti­ge, bru­ker det­te til å frem­me egne pri­vi­le­ger­te pro­sjek­ter. En­kel­te vil nok se pa­ral­lel­ler til sli­ke smaks­dom­me­re i Stø­res bok. En litt mind­re over­kjø­ren­de åpen­het vil­le stått bok og for­fat­ter til he­der.

Asle Toje

bok@morgenbladet.no

Asle Toje er uten­riks­po­li­tisk fors­ker ved
Be­drifts­øko­no­misk In­sti­tutt.

an­mel­del­se

Jo­nas Gahr Stø­re

Å gjø­re en for­skjell

342 si­der. Cap­pe­len Damm. 2008

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *