Hva skal vi lese nå, som sannsigerne tok feil om verdenspolitikken?
PUBLISERT i Minerva Mandag 31. januar 2022
«Internasjonal politikk, i likhet med all politikk, er en kamp om makt.» Hans J. Morgenthaus (1904-1980) første bud kan tjene som en betimelig påminnelse til vestlige ledere ved inngangen til 2022. Det siste tiåret har vist at en rekke antagelser vi holdt for å være sanne, ikke var sanne.
Dette var tiår da akademikere ville være samfunnsarkitekter. Mange gikk fra å studere fortiden til å spå om fremtiden. Samfunnsvitere ble ideologenes håndlangere. En mengde bøker ble skrevet om en fremtid der EU var supermakt, USA et imperium og liberalismen verdens endelige styreform.
For også i akademia finnes det moter – intellektuelle moter. Innen mitt fagfelt, europeiske studier, fikk forskningsobjektet forvalte brorparten av forskningsmidler, og resultatet var en «EU seirer på alle fronter»-kanon. Dette under et tiår da unionen gikk på nederlag etter sviende nederlag.
I 2005, da jeg studerte ved Colombia-universitetet, var venstreliberale tenkere som Michael C. Doyle og Jeffrey Sachs så populære at det var flere studenter enn stoler, mens erkerealisten Kenneth Walz’ seminarer hadde fem studenter og en kineser som ikke våget å si at hun hadde gått feil.
Akademikere liker å tro at forskningen er kumulativ, altså at vår forskning inngår i en voksende sum av kunnskap. Virkeligheten er ikke helt slik. Forskningstradisjoner vokser og faller, ofte uten å avgi nevneverdig DNA til den påfølgende tradisjonen. De er markblomstens møte med vinteren.
Vesten svekkes. Normene, verdiene og institusjonene som den vitenskapelige konsensus fortalte ville erstatte makt, interesser og nasjonalstater, viste seg å være kråkesølv. Demokratiene er allerede en minoritet. Kun 8,4 prosent av verdens befolkning lever i fullblods demokratier, ifølge The Economist Democracy Index.
Utviklingen har devaluert en generasjon akademiske superstjerner, de forutså ikke dette. En verdensordens svekkelse er kilde til bekymring, men også håp. Venstreliberalerne styrte med uforstand, kan andre klare bedre? Hva skal vi så lese, for å forstå vår tids uro, mistro og rust?
I boken som markerer starten på internasjonal politikk som forskningsfelt, skriver Morgenthau at enhver politisk orden må levere sikkerhet, vekst og legitimitet. Når de ikke leverer, vil enhver orden slite. Derfor sliter Vesten.
En kaldhjertet lesning av status quo viser et Europa befolket av sikkerhetskonsumerende stater, ute av stand til å forsvare seg selv. Europa har hatt nær nullvekst de siste to tiårene, den laveste i noen verdensdel, unntatt Antarktis.
Verre, politisk opposisjon finner stadig oftere utløp utenfor valgkanalen i form av protestbevegelser – noe som tyder på svekket tillit til systemet. Mange føler at de mangler representasjon. I USA har konsensus omkring meningen med Amerikas makt brutt sammen.
Morgenthau advarte mot å forløse slike indre spenninger med utenrikspolitikk: «Statsmannen må tenke ut fra nasjonale interesser, som en makt blant makter. Den folkelige forståelse, uforstående til nyanser, [ser verden i] moralistiske kategorier; absolutt godt og absolutt ondt.»
Morgenthau ser internasjonal politikk som en farefylt arena, et anarki der det ikke finnes noe politi eller rettsvesen som garanterer den svakes rett. Han hevder det internasjonale systemet formgis av staters makt og av deres interesser.
Han lånte denne grunntanken fra Max Weber, som skrev: «Interesser, ikke ideer, styrer menneskenes handlinger direkte.» Likevel har «verdensbildene» skapt av disse ideene ofte fungert som brytere som styrer hvilke spor interessedrevne handlinger følger.
Vesten tok altså feil da vi konkluderte at drivkreftene som førte oss til makt og velstand ble uvirksomme da vi nådde toppen. I ettertid synes det rørende naivt hvordan vestlige akademikere postulerte liberalismens universalisme, gyldig over alt til alle tider. Kron: vi vinner, mynt: dere taper.
Morgenthau er skeptisk til slik selvbetjening. I hovedverket Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace (1948) skriver han: «Politisk realisme avslår å identifisere de moralske ambisjonene til en bestemt nasjon med de moralske lovene som styrer universet.»
Før identitetsaktivistene og liberalistene, før konstruktivistene og postmodernistene, ja selv før marxistene tok studiet av internasjonal politikk et enkelt utgangspunkt: Nasjonalstater er hovedaktørene i det internasjonale systemet og at vårt hovedanliggende, er studiet av makt.
Men hva med samarbeid, som jo preger den overveldende overvekt av internasjonale relasjoner? Morgenthau mener moralske prinsipper må filtreres gjennom de konkrete omstendighetene i tid og sted. Hva som gagner freden, er kontekstavhengig.
Dette er en viktig advarsel til et Norge hvor det «å støtte opp om forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet […]» gjøres til utenrikspolitikkens hovedmål. Vi glemmer at Norge er en småstat. Å bære eller bryte verdensordener er hinsides vår evne.
Men, vil enkelte si, munner ikke dette ut i å legitimere realpolitikk, der makt dyrkes som et gode hinsides godt og ondt? Morgenthau svarer kaldt: «Maktposisjoner gir ikke etter for argumenter, de være seg rasjonelle og moralsk gyldige, men bare for overmakt.»
Morgenthau hevder at fingernemt diplomati som dette kan levere stabilitet gjennom maktbalanse. Og det er vår tids store problem. Globale maktbalanser er i rask endring og styrker mistroiske aktører på randen av den internasjonale orden. Det er krig på horisonten.
Rådene er relevante for fredselskere som Norge. Fra å nøye definere våre nasjonale interesser til å gjennomgå egne maktressurser med tanke på å motstå press. Utenfra og fra allierte. For Morgenthau lærer oss at stater har ikke permanente venner, kun permanente interesser.