Her er en statusrapport fra den norske kulturkampen, skriver Asle Toje.
Morgenbladet Apr 8, 2016
Til enhver tid og på ethvert sted finnes det etablerte sannheter, en samling antagelser som det ventes at ethvert rimelig menneske vil slutte seg til uten ettertanke. Å slutte opp om disse sannhetene er et tegn på at man er et godt menneske, omtrent slik det var å gå i kirken på søndager for våre forgjengere.
Det er ikke ulovlig å gå imot samfunnets sannheter, bare upassende. Prøv bare å si «jeg er ikke så opptatt av miljøet, jeg» i høflig selskap. Genuint ufasjonable meninger vil bli stilnet med forbløffende effektive sosiale sanksjoner. Vi gikk inn i det nye årtusen med et sett sannheter med tilhørende offerhierarkier. Den som definerte seg som del av en minoritet som hadde opplevd urett hadde gode tider.
I dag forbinder vi kulturradikalisme med opprør mot tradisjon og seksualmoral koblet med generell entusiasme for fremmede kulturer. Prosjektet var større og mer håpefullt; å frigjøre individet fra innsnevrende normer. Noens frihet var andres undertrykkelse. De selverklærte motstandere av «vi»- og «dem»-tenkning hadde nemlig sine egne «vi» og sine egne «dem» – med nasjonalister på topp, fulgt av FrP-ere, evangelisk kristne, amerikanere og så videre.
Dette kulturradikale prosjektet brast overraskende raskt. Dels fordi disse holdningene aldri dominerte utenfor Oslo og dels fordi de aldrende forsvarerne av etablerte sannheter falt for fristelsen å tillegge sine meninger moralsk merverdi. De endte opp i en nær permanent tilstand av moralsk forferdelse. Ikke engang moralister liker moralister.
Ordskiftet har gjennomgått et tiår med turbulens. Vi produserer nye tabuer like raskt som kommentariatet hevder å ha brutt det siste av dem (Siste registrerte: Marie Simonsen, Dagbladet 30.mars, der selvpåført lungekreft var “siste tabu”). “Islamofobi” var, for eksempel, et høyst temporært tabu. Ordforrådet endrer seg så raskt at vi alle sliter med å holde tritt. Jeg ble nylig overfalt av en sentrumspolitiker på vei til podiet. Med panikk i blikket ville han vite «hva kaller vi handikappende nå for tiden?».
Mye har endret seg. På få år sluttet NRK å sende bistandsreklame på søndager og i stillhet har pedagogenes månelanding, baseskolen, blitt erstattet av klasserom. Politi er igjen et anstendig yrke og forsvaret er ikke lengre et nødvendig onde, bare nødvendig. Statsfeminismen har blitt hjernevasket og det har blitt mulig å ønske redusert innvandring uten å være rasist. Andre sannheter holder stand. Ikke engang rasisten vil være rasist.
Lenge var det norske ordskiftet betryggende forutsigbart. Det var en nesten rørende enighet, i avisene og i valgkampene, om hva som var godt, sunt, viktig og riktig.
Kulturkampen som fulgte har ikke vært ryddig, ei heller vakker.
Ikke alle har lik tilgang til samfunnets talestoler. Ordskiftet gir sjelden et proporsjonalt bilde av meningsblokkene i samfunnet. Det er her den kreative klasse, trendsettere eller smaksdommere kommer inn. Det er dette segmentet som bestemmer hva som står i avisene, hvordan fjernsynsnyhetene skal vinkles.
Endring skulle være umulig. Det var jo en opposisjonell sannhet at venstrevridde journalister agerte som dørvoktere som dels hindret at ubehagelige fakta kom fram og at enhver debatt ble vektet slik at ‘de progressive’ vant. De norske ‘dørvoktere’ har vist seg forbausende troløse. De sluttet seg til den vinnende side.
I motsetning til hva de selv ofte tror, er de fleste opinionsdannere ikke tenkere. De er hva Friedrich Hayek kaller second hand dealers of ideas – det er de som sørger for at oppfatninger utbres og bruker sin kulturelle kapital til å gi visse oppfatninger tyngde. I Norge har tenkerne i kulturkampen i oppsiktsvekkende grad vært ex-Akp-ml’ere, med Bjørgulv Braanen, Terje Tvedt og Hans Rustad i tet. Med fremveksten av nye medier som document.no, samt Facebooks funksjon som nyhetsforsterker tapte riksmediene agendamakt. Sigøynerkvinne-saken i 2013 var i så måte et vannskille.
Sannheter skapes i det ytre ved at det skapes gehør for visse perspektiver, som gitt tid blir ny ortodoksi. Den italienske marxisten Antonio Gramsci pekte på at ideologisk hegemoni produserer konsensus. De som ønsker endring må innta de intellektuelle kommandohøydene, slik venstresiden i sin tid gjorde. På judo-maner har utfordrerne brukt de selverklært progressives tyngde mot dem: De kalte dem ‘eliter’. For i Norge er elite et skjellsord. Og sannhetenes bevegere har i mindre grad vært folk som Jon Hustad selv, enn Kjetil Rolness og Harald Eia som har spredt det hustadianske budskap ut til folket.
Utfordrerne liker å hevde at de “sier det som det er”, ofte med referanse til evnen til å gjenkjenne hageredskaper. Men bærerne av konkurrerende sannheter henfalt snart til den samme moralisering som de opponerte mot. Kanskje vi kan si at to offerhierarkier kolliderte: Den lesbiske handikappende samen braste inn i den tvangsomskårne innvandrerkvinnen og heterofile hvite menn styrtet til for å avlegge vitneforklaring. Resultatet har vært dette krenkelseskappløpet som vi alle er hjertens lei av.
For å gjøre en lang historie kort: Et sett med sannheter har havarert, uten at noe nytt har oppstått. Mens karikaturstriden ga den danske prosessen fokus har det norske ordskiftet vært preget av endeløse omkamper. Som så ofte før i norsk politisk historie står et “svenskeparti” mot et “danskeparti”. Svenskepartiet holder fortsatt flest kommandohøyder, men er under betydelig press, ikke minst fra kommentarfeltet, som er dansk i sin takt og tema. Det er verd å merke seg ubalansen mellom hva som kommer på trykk og kommentartrådene som, feilstavet raseri til side, vitner om meningsblokker som står utenfor og vil inn. Kampen om sannhetene vil fortsette.
