Stadig flere amerikanere spør seg om Biden er rett mann i 2024.
Publisert i E24 fredag 20 oktober 2023
Til sist ga han opp. Robert F. Kennedy Jr. fikk ikke sjnsen til å utfordre Joe Biden gjennom primærvalg i det demokratiske partiet. I oktober annonserte arvingen til Kennedy-dynastiet at han stiller som uavhengig kandidat. I andre år ville det knapt vært en nyhet.
RFKs politiske program synes å ligge et stykke til siden for det demokratiske partiet. På kampanjens nettside oppsummeres dette som «Vi vil avslutte de endeløse krigene, rydde opp i offentlig sektor, øke velstanden for alle og fortelle amerikanerne sannheten.»
Robert Kennedy er en politisk novise, nesten uten styringserfaring. Han er en naturverner og advokat med en forkjærlighet for alternative sannheter av det konspirative slaget. Kandidater som ikke har ett av de to store partiene bak seg er uansett sjanseløse. Vanligvis.
Men dette er ikke vanlige tider. Joe Biden er alt er den eldste amerikanske presidenten noensinne. Han vil måtte overbevise velgerne om at han har livskraft nok for ytterligere fire år i Det hvite hus. Demokrater uroes av hans alder og hans upopularitet.
Komikeren Bill Maer har myntet skjellsordet ‘Ruth Bader Biden’ – som viser til geriatriske ledere som setter ego over felleskapet. Bader Ginsberg er høyesterettsdommeren som, tross fremskreden alder, nektet å tre til side og slik gjorde at Trump fikk utpeke hennes etterfølger.
Mange demokratiske velgere er nå usikre på om Biden vil være i stand til å slå Trump i 2024.
De færreste ser Visepresident Harris som noe troverdig alternativ. Dersom Biden trer tilbake vil Gavin Newsom være mange demokraters foretrukne innbytter.
Newsom er kjekk, glatt og progressiv. Han ligner den kanadiske statsministeren Justin Trudeau. Men han styrer ‘demokratenes laboratorium’ – California, en stat som med sine høye skatter, høy kriminalitet og utvandring av middelklassen, har blitt et litt ugreit visittkort.
Denne høsten har Newsom stått opp mot den progressive venstresiden. Men er det for sent?
Amerikanske velgere synes ikke å etterspørre en ‘beskatt og spander’ – demokrat akkurat nå. Dersom Biden trer til side før valgkampen starter kan Newson fort bli det eneste alternativ.
I likhet med individer kan nasjoner tidvis bli deprimerte. Akkurat nå er USA, vanligvis verdens mest selvsikre sted, mismodig. 74 prosent av amerikanere mener landet deres er på vei i feil retning.
President Joe Biden tillegges noe av skylden for dette: hans ’approval ratings’ er dårligere enn Nixons. For mange stikker uroen dypere enn irritasjon over en snøvlende president, det handler om en stormakt i forfall, om en apatisk, fremmedgjort befolkning, splittende alt-eller-ingenting politikk og en langsiktig nedgang i nasjonal konkurranseevne
En kilde til tristesse er den sørgelige tilstanden for amerikansk kapitalisme. Det forgangne ‘Washington-konsensus’ fortalte verden at åpne markeder og deregulering ville forløse enhver spenning. Nå bruker USA økonomi som utenrikspolitisk våpen, uten at det virker lønne seg.
USA har kollektivt sett blitt fattigere under Biden. Drivstoff er dyrere enn før, bankene utsuger kundene, veksten har utvandret til Asia, kreditten er knapp, resesjon og inflasjon truer økonomien og Budweiser, ‘America’s beer’ har blitt et splittende symbol som færre drikker.
Og det er ikke bare dyrtid som har forårsaket denne misnøyen. Mange amerikanere føler at de gikk glipp av medgangstidene. I 2021 hadde finansavisen Bloomberg overskriften «Topp 1 % av amerikanske inntekter har nå mer i formue enn hele middelklassen».
Mangt har gått feil i utlandet også. Flukten fra Kabul i 2021 var et sleggeslag mot USAs prestisje utenfor vesten. Hamas’ angrep på Israel fikk Bidens ouverturer overfor Iran til å se naive ut. Velgernes vilje til å finansiere enda en lang krig, denne gang i Ukraina, er dalende.
Joe Bidens styrke er hans styringserfaring; at han appellerer til viktige sentrumsvelgere, til hovedstrøms mediene – og til 1%-oligarkene som eier mediene og som finansierer så mange amerikanske valgkamper.
For ikke lenge siden var demografi skjebne for demokratene. De antok – selvtilfreds – at voksende minoritetsbefolkninger og venstreorienterte yngre velgere ville danne en vinnende valgblokk, som med tiden ville bli uovervinnelig.
Nå splittes demokratene over viktige spørsmål som identitetspolitikk og migrasjonspolitikk. Demokrater, i likhet med Europas falmede sentrum-venstrepartier, må avgjøre om det å slå høyresiden betyr å låne fra dem, eller om de ikke kan gjøre det – moralsk og praktisk.
Dette handler også om lederskap. Joe Bidens valgseier kom av hans talent, effektive kampanje og store pengesekk -men også av fraværet av alternativer. Listen over talenter for toppverv i det demokratiske partiet forblir overaskende kort og overaskende… gammel.
Disse svakhetene kompenseres for tiden ikke av Bidens X-faktor; at han hovedstrømmediene på sin side. Amerikanere er stadig mer mistroiske til narrativ-dreven journalistikk. I dette tilfellet, nyheter som vinkles slik at de systematisk bekrefter venstresidens fordommer.
Mens 6.-januarhøringene hadde forbløffende liten effekt på hvordan velgerne ser på Trump, synes medias ‘ingenting å se her’-dekning av riksrettssaken mot Biden og presidentens hang til å ljuge å ha blitt en kilde til mistro, også blant vekselvelgerne som vil avgjøre valget.
Alt dette bidrar til å forklare hvorfor den avtakkede Donald Trump er tilbake som troverdig presidentkandidat. Alle vet hvordan mediene vil dekke Trump. Det vil ta spissen av [de tidvis sanne] påstandene som vil tromme mot avisenes forsider de kommende tolv månedene.
Det er tenkelig at Biden av ulike årsaker ikke kommer i havn. Som Bader Ginsberg kan det tenkes at han viker for sent. Da vil presidentvalget bli enda mer spennende – og kaotisk – en det ligger an til i dag.