Dagens Næringsliv 03.07.2019
Hvorfor vender Vesten seg bort fra Kina?
Den 17 januar, 2017: Kommunistpartiets leder, den nye Mao, ble tatt imot på Davos-møtet til stående ovasjoner. I globalismens katedral – kringsatt av kapitalister – holdt Xi Jinping frem Kina som frihandelen og globaliseringens sanne forsvarer – til stor applaus fra folk som vet bedre.
Siden den gang har miljøet Kinas politikk utspiller seg i gjennomgått dramatiske klimaendringer. Velvilje er blitt til motvilje. Årsak er at President Trump har definert Kina som strategisk rival. Også de som er uenige vender kappen. Det er saken med makt; den krever ikke tilslutning for å virke.
Det snakkes mye om viktigheten av å bedre forstå kinesisk kultur. Men akkurat nå er Kinas mangelfulle forståelse av Vesten viktigere. Beijing har prestert å tape mediekrigen mot Trump, en president mediene hater så inderlig at de står villige til å gi enhver anklage grundig dekning.
Kinas landnåm i Sør-Kinahavet er hovedgrunnen til forverrede Sino-Amerikanske relasjoner. På tross av løfter om det motsatte har Beijing befestet en serie omstridte atoller. Ved å sette makt bak kravene om dramatisk utvidede territorialfarvann, utfordrer Kina havretten.
Det kolliderer med USAs forpliktelse til å holde verdenshavene åpne for fri ferdsel. I det stille har Kina blitt en militær stormakt med verdens nest største forsvarsbudsjett. Når millitærmakt brukes til å utvide innflytelsessfæren, vekker det bekymring.
Gjennom å kopiere russisk og amerikansk teknologi har Kina bygget opp en respektinngytende marine og rakett-kapasitet. Krigsmarinen vil ha mellom 313 og 342 krigsskip innen 2020, sammenlignet med US Navys 280. Kina har alt verdens største ubåtvåpen, med flere nye ubåter enn USA.
Kinas forsvarsplanleggere har satset på nektelsesvåpen (A2/AD) – primært missiler – som gjør det sannsynlig at US Navy vil ta betydelige tap dersom de vil tett nok på Kinas kyster til å bruke sjøbåren luftmakt effektivt. De befestede atollene er som usenkbare hangarskip.
USAs nye marinesatsning på opptil 40 nye skip er forberedelse på en mulig krig med Kina. Russlands ovstore militærøvelse Vostok2018, var også et dulgt signal til Kina om at Moskva står rede til å forsvare sitt grisgrendte Østen. Hvem ellers kunne tenkelig angripe i Sibir?
Handelskrigen med USA smerter Kina mer enn ventet. Landet var uforberedt og sliter med å finne effektive mottiltak. Den gamle devisen om at Kina kunne presse USA med den amerikanske statsgjelden de eier, har vist seg hul. De ville oppnå lite annet enn å selge med tap.
Det kan se ut til at kinesiske myndigheter er for usikre på hva den reelle tilstanden er i kinesisk økonomi til å gjøre annet enn å la valutaen falle til sitt laveste nivå siden finanskrisen. Det puster nytt liv i Trumps gamle anklager om valutamanipulering.
USA står rede til å innføre straffetollen på resten av importen fra Kina, verdt 257 milliarder dollar, ifølge Bloomberg News. Trump hevder at dette kan unngås dersom han finner en avtale med Xi på et møte sent i november, men det virker usannsynlig. Amerikanerne mener tilsynelatende alvor.
Da Trump først sa at han ville straffe Kina, var ‘alle’ var enige om at ‘ingen vinner på handelskriger’. Nå, etter to år med aggressiv handelspolitikk, vender industri tilbake til rustbeltet, arbeidsledigheten er den laveste på 49 år og vanlige lønninger har økt med 3,1 prosent siden i fjor.
Trumps hovedtanke er enkel: Kina skal ikke få nyte godt av ordninger som er ment å hjelpe underutviklede land til å utkonkurrere Vesten. Dette var hovedgrunnen til at USA trakk seg fra Paris-avtalen og nylig sa opp postavtalen som dumper kostnader ved Kinesisk eksport på vestlige postverk.
Ekspertene stiller nå kritiske spørsmål om Kinas økonomi. Hvor sunn er økonomien bak de vanvittige vekstratene? Er Kinas investeringer i Afrika kloke, gitt andre investorers tap på kontinentet? Og om du skulle kjøpt en trygg havn i Europa, ville du kjøpt Pireus?
Prestisjeprosjektet «Ett belte, én vei» møter motbør. Siden 2013 har Kina brukt 700 milliarder dollar i seksti ulike land, i form av infrastrukturprosjekter og lån til lite betalingsdyktige regimer. Uviljen mot de ufordelaktige kontraktene som ledsager Kinas gavmildhet voksende blant mottakerne.
‘I 1820 stod Kina for en tredjedel av verdens samlede verdiskapning og i 2050 vil gjøre det igjen’. Så sier Ted-talkerne. Men det å trekke en strek fra noen punkter inn i fremtiden er ingen prognose. For Japan ble vill vekst fulgt av stagnasjon etter handelskonflikter med USA.
Stormakter stiger og faller i en verden formet av makter de ikke selv kontrollerer. I ly av gode relasjoner med USA har Kina fått vokse uhemmet. Eksportdrevne økonomier avhenger av vennlige omgivelser. Det se ut til at Kina har hisset på seg bjørnene for tidlig.