Å investere i droner er å investere i overlevelse. Derfor trenger vi en ny våpengren.
Publisert i E24 den 8. mars, 2024
Norge befinner seg i en mer utsatt sikkerhetspolitisk situasjon enn på svært lenge. Krigen i Ukraina har ikke gått som forespeilet. Vi kan i nær fremtid stå overfor et militaristisk og revansjesugent Russland; i en tid da væpnet unnsetning fra våre allierte er mindre pålitelig.
I denne situasjonen kommer krav fra mange hold om å oppfylle NATOs minstekrav om å bruke to prosent av nasjonalproduktet på forsvar. Skulle bare mangle. Men det er lett å overse at Norge alt bruker enorme summer på forsvar, uten å få forsvarsevne som står i forhold til utleggene.
Det er ulike grunner til dette. En hovedårsak er at forsvaret er prisgitt offentlig administrasjon. Staten forvalter hæren etter samme logikk som veivesenet. Til dette kommer det at vi har forfremmet militære ledelse som har vist at de kan bygge ned et forsvar, men ikke bygge det opp.
De svermer for Wunderwaffe. Men rådyre ‘plattformer’ [tenk F-35] har vist liten evne til å levere i Ukraina. Den slags kjedelig materiell som støvler, miner og forsterkede forsvarslinjer har færre talsmenn i Norge. Det er grunn til å spørre: Har dagens system evnen til å gjenreise forsvaret?
Krigen i Ukraina [2014-2024] har hatt forbløffende lite effekt på norsk forsvarsplanlegging. Omtrent slik den spanske borgerkrigens frempek om kva som ville vært greit å ha den 9. april 1940, ble ignorert. Den gangen tok vi ikke inn over oss effekten av luftmakt. Og vi gjør det igjen.
Førstepersonsvisning [FPV] -droner er nå allestedsnærværende ved frontlinjene. De er små, billige, eksplosivbærende fly, ofte utbedrede butikk-modeller, og de gjør soldatlivet farligere og kortere. De jakter byttet på avstand før de angriper og de slår til når det passer dem.
Droner har endret hvordan krig utkjempes. Effekten av flyvende, sjøfarende og – i mindre grad – landgående droner kan sammenlignes med effekten av armbrøsten, kruttet eller stridsvognen i forgangne tider. Ikke siden 1930-tallet har teoretisk potensial blitt omsatt i kampkraft så raskt.
Siden 2022 har dronenes evne til å speide og overvåke blitt innarbeidet i all bruk av våpen med dødelig formål. Angrepsdronen har ikke blitt et ubemannet fly, slik amerikanerne trodde, men et styrt missil. Lancet-3 har blitt Ukrainakrigens ikoniske våpen. Rådyrt luftvern er på defensiven.
Kampdroner kompenserer et relativt lite sprenglegeme med stor treffsikkerhet. Flyvende droner vil altså ikke være kostbare og fåtallige. Om dagens trender vedvarer, vil de bli like tallrike som artillerigranater, og ikke stort dyrere. De vil rettes mot alt fra fly til infanterister.
Norge har sovet i timen når det kommer til kampdroner. Forsvaret behandler dem som det metaforiske rødhårede stebarnet. Men svakhet kan gjøres til styrke. På to år har pionerne gått fra å være verdensledende til akterutseilt da krigen favoriserte kvantitet over kvalitet.
Vi ser en lignende utvikling der ubemannede undervannsbåter settes i skyggen av styrte, langtrekkende torpedoer. Selv om denne våpengruppen er kommet kortere enn luftdronene, er de milevis forut for de landgående dronene som nå prøves ut til å rydde minefelt og bunkere.
Samtidig ser vi en rivende utvikling innen anti-drone teknologien, der partene i Ukraina-konflikten har gått fra semi-stasjonære ‘jammere’ som forstyrrer dronenes signal og til å krympes til en ryggsekk båret inn i striden blant infanteristene for å forvirre antipersonelldroner.
Enhetskostnadene for kampdroner har falt, fra millioner til hundretusener. Snart vil kostnadene per stk måles i titusener. Å bygge opp forhåndslagre av kampdroner vil være vel så viktig som å ha rikholdige lagre av annen ammunisjon. Tusener av droneroperatører må trenes opp.
Det gir lite mening å diskutere hvorfor Norge er akterutseilt når det kommer til droner, et viktigere spørsmål er hva vi gjør med dette? Hvis vi fortsetter som før vil Norge ikke ha noen nevneverdig dronekapasitet i dette tiåret. Det er uakseptabelt i en situasjon da krig er tenkelig.
Mitt forslag er som følger: La oss gjøre slik vi, ifølge historiker Jostein Nærbøvik, gjorde da norsk sendrektighet med å legge om til dampskip gjorde hele vår seilskipsflåte utrangert og vi gjorde ulempe til konkurransefordel ved å legge om direkte til oljedrevne motorer.
Hva jeg tar til orde for er å opprette en ny våpengren, Droneforsvaret: Vår første nye våpengren siden Luftforsvaret ble etablert i 1944. President Zelenskyj var blant de første til å se nødvendigheten av en separat våpengren, opprettet i februar 2024. Norge bør lære av Ukraina.
Det er flere grunner til at dette er ønskelig. For det første er at egen budsjettlinje vil kunne unngå å kjøpe feil ting til feil pris til feil tid. Droneforsvaret skal håndtere droner i angrep og forsvar til lands og til vanns og i luften – i samspill med de andre våpengrenene.
Videre, kan vi da leie inn spisskompetanse fra utlandet til å lage strukturen, slik vi gjorde i oljeeventyrets første fase. Hyre folk som har brukt droner i strid, som vet hvordan det bør øves, hva vi bør kjøpe: Hele verdikjeden. Dette kan forhindre administrativ krybbedød.
Det siste momentet er personell. Droneforsvaret trenger gamerne, joystick-kompetanse. Deres kultur og kondis er vesensforskjellig fra det som trengs i infanteriet. Det fordrer en annen form for rekruttering, trening og disiplin. De bør få egen leir, egne insignia og sin egen militære kultur.
Et siste moment, er at dette er noe Norge har råd til og som regjeringen kan gjøre. De må bare få Stortinget med på å omgå den sedvanlige administrative ørkenvandringen som gjør at det kan ta tiår fra enighet inntreffer og til noe skjer. Sendrektighet kan koste liv, mange liv.
Historiens dom vil bli hard over folkevalgte som sank hen i byråkratisk handlingslammelse mens skyggen langs våre grenser vokste seg lange. Filosofen Immanuel Kant kalles den liberale internasjonalismens far og den norske utenrikspolitiske idealismens inspirator.
Norge rustet ned i tråd med ‘historien-er-over’-antagelser som nå har vist seg ikke å stemme. Kants elev, Johann Gottlieb Fichte [1762-1814], som opplevde krig, nederlag og okkupasjon, trakk en mer tidsriktig konklusjon: «Kjærlighet til fedrelandet fordrer vilje til å kjempe for det».