Minerva 15. jun. 2020
Okkupasjonen av Seattle er et politisk eksperiment. Et lignende eksperiment endte for hundre år siden. Et lignende eksperiment med okkupasjonen av Seattle skjedde i Kroatia for hundre år siden.
De fleste har fått med seg at drapet på George Floyd i Minnesota har ført til en bølge av demonstrasjoner og opptøyer i USA. En av de mer dramatiske hendelsene er okkupasjonen av en del av sentrum i Seattle i Washington. Demonstrantene har erklært deler av sentrum å være Capitol Hill Autonomous Zone, forkortet Chaz, etter flere kvelder med gatekamper mot politiet.
Okkupert bydel blir politisk eksperiment
Dette skjedde da en rekke advokatkontorer gikk sammen og saksøkte politietaten i byen for en fantasillion dollar for vold mot fredelige demonstranter som var voldelige. I et forsøk på å avspenne, beordret borgermesteren politistyrken til å «redusere sitt fotavtrykk». I praksis innebar dette å evakuere et politihovedkvarter og overgi bydelen til demonstrantene.
Barrikader har blitt bygget rundt sonen og en rapper ved navn Raz Simone har tatt rollen som en slags leder. Konservative vil uroes når politikere undergraver statens voldsmonopol ved å behandle vold utført av dem som støtter en viss sak, som legitim.
Svermere fra ulike deler av USA har satt kursen mot Chaz, hvor det er vegansk mat, pingpong-roping av slagord og masse marihuana. Dette høres unektelig ut som denne Paradise City som Guns N’ Roses sang om, før de byttet «where the grass is free» til «the grass is green» for å gjøre låten mer salgbar.
Dette er også et slags politisk eksperiment der radikale krefter fra en mengde motkulturer kommer sammen. Black Lives Matter, Occupy Wall Street, Antifa og Puget Sound John Brown Gun Club setter sine idealer ut i livet, utenfor den etablerte samfunnskontrakten.
Røverstaten Fiume
Noe lignende har faktisk skjedd før, i den kroatiske adriaterhavsbyen Rijeka. Tidligere het byen Fiume og var overveiende italiensk. Italia hadde håpet å få Fiume som belønning for krigsdeltagelse mot sentralmaktene i første verdenskrig, men vestmaktene nektet.
I 1919 gikk italienske nasjonalister til privat okkupasjon, ledet av poeten, krigshelten og nybegynnerfascisten Gabriele D’Annunzio. Britiske og franske styrker som var sendt til Fiume for å forhindre dette, trakk seg tilbake i møte med D’Annunzios «legionærer». Men Roma ville ikke ha gaven og i to år var Fiume en røverstat.
Byen tiltrakk seg radikalere, utskudd, idealister og fantaster fra hele Europa. Fiume ble et fyrverkeribatteri som skjøt ut glimt av fremtiden. I løpet av 16 måneder ga byen frempek mot viktige øyeblikk i resten av 1900-tallet.
Her brøt man først med Folkeforbundets prinsipper, uten at stormaktene reagerte. Her debuterte svartskjorter og hakekorset som politiske symboler. Her eksperimenterte de med radikalt demokrati, med fascisme, kommunisme og med hippie-livsstilen.
Det var flytende seksuelle identiteter, homofili, nudisme og yoga, det var vegetarianisme og – naturligvis – narkotika. I Fiume solgte de kokain på apoteket, morfin dryppet som en lekk vannkran og cannabiståke svøpte gatefestene.
Fiume fikk et bedre rykte enn fortjent, hjulpet av vennligsinnede medier. Avisredaktøren Benito Mussolini skrev støttende artikler fra Milano. D’Annunzio viste Mussolini hvordan han kunne ri på bølgene av offentlig hysteri som han pisket opp med talene sine.
Fiume utstedte sine egne penger og frimerker. Du ville tro at så mange politisk våkne mennesker ville klart å styre en liten by, men Fiume-eventyret tok slutt da de 2000 okkupantene gikk tom for mat og tjuvgods. En tid forsøkte de seg som sjørøvere, uten hell.
D’Annunzio hadde frie tøyler i ett år, før han med «skam og skade [ble] jaget væk av regulære italienske soldater» skriver Aftenpostens korrespondent Béla Leffler (23. september 1923). Michael Artur Ledeen skriver i sin biografi om D’Annunzio:
«Det som var oppsiktsvekkende, var hvor lenge vanviddet varte, det pågikk helt opp til slutten på D’Annunzios herredømme. Som [en samtidig kilde] skriver ‘Det så ut til at feiringen aldri ville ta slutt på tross av den stadig vanskeligere økonomiske situasjonen i byen […]’.»
D’Annunzio var en feiret forfatter i sin samtid. Hemingway ga hans verker til kvinner han var interessert i. Jeg har forsøkt å lese flere av bøkene og har mislyktes, mest fordi jeg ikke er utrustet til å forstå klassisistisk kliss.
«Verden må være overbevist om at jeg er i stand til hva som helst», skrev D’Annunzio og finner samklang med ordsmed, og opprørslederkollega Raz Simone: «Real niggas where we at, right here, I be solo dolo most of the time though, with my 44.»
Idealer satt ut i livet
Man kan fargelegge Chaz i de fargene som er nærmest hånden, en sval observatør vil trolig finne at ved å flette de konkurrerende mediebildene kommer man nærmere sannheten enn noen av dem klarer på egenhånd.
Kanskje vil eksperimentet bryte sammen i en storm av kuler som i Mario Vargas Llosas Dommedagskrigen. Kanskje vil politiets abdikasjon utløse vold mellom grupper, eller kanskje blir Chaz en akseptert anomali, som Kristiania i København.
Hva enn som kommer, vil det være nyttig å følge med på Chaz, for dette er ett av de første stedene hvor den nye venstresiden setter sine idealer ut i livet. Dette er deres stjernestund, deres skinnende øyeblikk, dette er hva de vil ha.