BERGENS TIDENDE 22.04.2016
Enkelte sosiale strukturer er uforenlige.
Vi antar gjerne at ting vi ser på som gode virker gjensidig forsterkende, som at bistand fører til utvikling, eller at storstilt innvandring skaper mer dynamiske samfunn. Nyere forskning fra Sverige setter et spørsmålstegn ved sistnevnte. Sverige lå lenge i toppen av spekteret for tillit mellom medmennesker. Denne siden ved det svenske samfunn har i de senere år gjennomgått et dramatisk fall. Hvorfor er det slik?
De fleste steder i verden ville du ikke finne på stole på dine medmennesker. Tillit til andre mennesker sammenlignes ofte med samfunnets lim. Land med høy tillit har vanligvis et stabilt demokrati, sterk økonomi, god folkehelse, lav kriminalitet og lite korrupsjon. De nordiske landene er ekstreme i global sammenheng. Den mellommenneskelige tilliten er gjennomgående lav i Midtøsten, Afrika og deler av Latin-Amerika.
De fleste skandinaver tar dette for gitt. Vi antar at manglende tillit var et resultat av fattigdom i sør og at vi simpelthen er bedre mennesker enn si, amerikanerne. Antagelsen er at sosialdemokratiet skaper tillit, ikke omvendt. Når tilliten nå synker i Sverige er fallet er mest markant på innvandrertette steder. Landet har på få tiår tatt inn nær en million ikke-vestlige innvandrere. Fremtidens statsvitere vil undre seg over at skandinaver ikke innså i hvor stor grad vår samfunnsorden var betinget av en sterk grad av samhold, og i hvilken grad dette samholdet bunnet i etnisk, kulturell, religiøs og økonomisk homogenitet.
En tenkelig forklaring på enkelte innvandrergruppers mangelfulle integrering i det norske samfunnet kan ligge i klansstrukturer. I vestlig perspektiv er klan noe eksotisk. Dette kommer, skriver litteraturviter Johan Lundberg, av at vi ser den moderne rettsstat som naturgitt, mens klanen et innbilt felleskap. Han påpeker at klan er den, historisk sett, åpenbare måten å organisere samfunn på. Klanen kan fungere som en velferdsstat i miniatyr – den er sin egen domstol, NAV-kontor og Tinder. Dette fordrer kontroll over medlemmene i klanen. Arrangerte ekteskap og kvinneundertrykking handler også om å regulere innpass i felleskapet.
I klanskulturer er klanen kollektivt ansvarlig for hva hvert medlem gjør. Klanens status er grunnet i at hvert medlem ser seg selv som forsvarere av kollektivets ‘ære’. Hver persons verdi i klanen er således knyttet til en annen persons handlinger. Derfor kan klanen være en vellykket måte å organisere samfunnet, hevder Lundberg i boken Europas skugga. Problemer er, som Per Brinkemo berører i boken, Mellom klan og stat at klanenes makt vanskelig kan forenes med en ekstern sentralmakt.
Dette er ikke rakettvitenskap. Vi nordmenn vet mye om klanssamfunnets mekanismer. Ætten i sagalitteraturen er klan. Utvandringen til Island kan anses som et siste forsvar av klankulturen mot en fremvoksende statsmakt. Men uten slik myndighet fantes det heller ingen rettsvern. Enhver måtte selv forsvare sin rett med ættens hjelp, og de første 100 årene var den kongeløse staten preget av blodige ættefeider, som igjen er tema for islendingesagaene.
Historikeren Mark S. Weiner beskriver klan som en kollektiv form for identitet. For enkeltmedlemmet er det å bli utvist fra klanen å miste sin identitet. Klanen konkurrerer med kjernefamilien om individets lojalitet. Men motsetningen med den moderne staten er mer fundamental. Weiner ser nemlig staten som garantist for enkeltmenneskets uavhengighet.
Forskerne Lars Trägårdh og Henrik Berggren tar samme utgangspunkt når de hevder at svensker ikke er spesielt venstrevridde. I boken Är svensken människa? beskrives en trend hvor drivkraften i den skandinaviske velferdsstaten ikke er å sosialisere økonomien, men å frigjøre den enkelte borger fra avhengighet av familie: de fattige fra veldedighet, koner fra sine ektemenn, barn fra foreldre og de gamle fra sine barn. Norden er de minst familieavhengige og mest individualistiske samfunn på jorden.
Det er således et besynderlig når Nordiske land velger storstilt innvandring nettopp fra land hvor klanskulturer råder. Når stater med utstrakte tillitsbaserte velferdsordninger gjøres tilgjengelig for medlemmer av klansamfunn, oppstår et problem: Enkelte dannet seg en annen oppfatning av hensikten med sikkerhetsnettene. Dette ser vi i enkelte gruppers overforbruk av sosiale tjenester. Sysselsettingsraten for Pakistanere som kom til Norge på 1970-tallet er hele 35 prosent lavere i dag enn hva den er for nordmenn. Den ekstremt høye trygdeprosenten blant den somaliske minoriteten forteller en lignende historie.
Klansperspektivet kan være med å forklare hvorfor enkelte grupper integreres i det norske samfunnet, mens andre grupper dyrker utenforskap. I et klansperspektiv er velferdsstaten gratispenger, mens klanen er det sanne sikkerhetsnett. Vi undervurderer klanssamfunnets styrke. Raskt fallende tillit i Skandinavia indikerer at det ikke er gitt at den moderne velferdsstaten vil overvinne klansimpulsen. Kan hende har Bruce Springsteen rett når han synger: «Maybe everything that dies someday comes back».