Når nedrustning betyr ensidig avrustning.
La meg begynne med det kontroversielle. Jeg er skeptisk til klasebombeavtalen. Ikke fordi jeg er for klasevåpen – jeg skulle ønske de aldri hadde vært funnet opp – men fordi jeg er redd vi har valgt feil midler til å nå målet. Nedrustning i form av ensidig avrustning svekker Norge til liten nytte.
1. august i år trådte konvensjonen som «forbyr» bruken, lagring og overføring av klasevåpen i kraft, etter at 107 land hadde undertegnet, og 38 av disse igjen ratifisert, avtalen. Jeg skriver forbyr i hermetegn fordi etterlevelse er frivillig. Det finnes ikke noe apparat for å overvåke eller å håndheve «forbudet». Norge er ett av få land som faktisk har ødelagt sine våpenlagre.
Listen av signaturland domineres av småstater og mikrostater. De største våpenprodusentene i verden, USA, Kina og Russland, har ikke sluttet seg til. Aftenposten skriver på lederplass: «Det er selvsagt et skår i gleden, men erfaringen viser at innbitt motstand kan overvinnes.» Dessverre er dette langt mindre automatisk enn hva Aftenposten synes å tro.
En av verdens fremste eksperter på nedrustning, Richard D. Burns, viser i sin nye bok The Evolution of Arms Control til en lang liste over mislykkede initiativer. Dette inkluderer forsøk på overstyring, som Kirkens forbud mot bruk av armbrøst i krig mellom kristne i 1139; og selvpålagte restriksjoner, som det japanske totalforbudet mot skytevåpen fra midten av 1700-tallet. Men flertallet er mellomstatlige avtaler, som Kellogg-Briand-pakten fra 1928, der de fleste land i verden, stormaktene inkludert, undertegnet en avtale som (i teorien) gjorde krig ulovlig.
Hva disse avtalene har til felles, er at de ikke ble levd opp til. Mens armbrøstforbudet hadde liten annen effekt enn å blottlegge pavemaktens begrensninger, la det japanske forbudet landet åpent for amerikansk kanonbåtdiplomati i 1853. Kellogg-Brian-pakten huskes mest for at den oppmuntret demokratiene til å ruste ned, mens diktaturene rustet opp. Siden forsvarsløshet kan øke insentivene for aggresjon, er de fleste nedrustningseksperter i dag skeptiske til ensidige tiltak.
Ensidig avrustning gir en taktisk fordel til den som ikke ruster ned. Christopher Andrew viser i boken Mithrokin Archive at Sovjetunionen sponset den vesteuropeiske fredsbevegelsen på 1980-tallet, nettopp fordi disse krevde ensidig avrustning fra Vestmaktene. Richard Burns går langt på vei mot å stemple nedrustningsavtaler som ikke omfatter stormaktene eller som mangler verifikasjons og håndhevingsmekanismer, som meningsløse.
I NRK-dokumentaren «Klasevåpen, det umuliges kunst» beskriver journalist Tormod Strand betydelig motstand innad i utenrikstjenesten mot at Norge skulle gå i tet i dette spørsmålet. I programmet gjøres det ikke noe forsøk på å forklare hva grunnen til denne opposisjonen kunne være. Seeren blir sittende igjen med inntrykk av at innsigelsene bunnet i kunnskapsløshet, vrang vilje, eller en kombinasjon av de to.
En kort forklaring er derfor på sin plass. Klasevåpen – et stort antall småbomber innfor et større skall – ble utviklet for å møte et storstilt konvensjonelt angrep med panserstyrker. Dette er vår nabo i østs foretrukne modus operandi – sist sett i krigen med Georgia i august 2008. Grunnen til at klasevåpen finnes, er at de er effektive. De tillater land med store territorier og en liten befolkning å gjøre uforholdsmessig stor skade på en overmektig angriper. Og av denne grunnen er de avskrekkende.
Det er derfor grunn til å stille spørsmål om misjonerende idealisme vil trumfe overlevelsesinstinktet i dette spørsmålet. Dette er trolig årsaken til at Norges viktigste allierte aktivt saboterte denne norske fanesaken. Når et militært svakt Norge «forbyr» våpen som den eneste tenkelige aggressor ikke nekter seg, gjør Norge seg mer avhengige av USA som sikkerhetsleverandør. Norge holder sine hender rene i trygg forvissing om at USA vil få hendene skitne på våre vegne.
Den overveldede tausheten blant landets sikkerhetspolitiske forskere er i seg selv verdt å nevne. Norge kvitter seg med et av de effektive våpnene vi har til å forsvare landet uten at noen sier ’vent litt’. Norsk akademia overrepresenterer en smal fredsstudietradisjon som neglisjerer historiske erfaringer som en relevant kilde til lærdom.
En representant for Norsk Folkehjelp oppsummerte klasebombeavtalen til avisa Nordlys med at «vi har radert ut en rekke våpen av denne karakteren». En slik tro at forhåpninger og realiteter går ut på ett, er ikke prisverdig — det er naivt. Sagt på en annen måte: At 42 av de minst tørste innbyggerne i ei bygd med 192 sjeler slår seg sammen i et avholdslag, betyr ikke at bygda er tørrlagt. Ei heller at den vil bli det.
I all selvgratulasjonen synes de færreste å bry seg om at av de 42 landene som så langt har ratifisert avtalen, har mange aldri hatt klasevåpen. Eller at stormaktene som har dem, ikke har skrevet under. Når vi ser på listen av signaturstater finner vi mikrostater som Palau – som ble latterliggjort da de fungerte som fyllmasse i USAs «coalition of the willing» forut for Irak-krigen. Land som ofte beskyldes for å selge sin stemme til høystbydende.
Jeg mener at Norge skal arbeide mot bruk av klasevåpen, men jeg stiller spørsmål om ensidig avrustning er den rette måten å gjøre det på. Det er ingen tvil om at bruk av klasevåpen skaper store lidelser og kan utgjøre en fare for sivile. Like fullt er det slik at gradvise nedrustningstiltak ofte er mer effektive enn krav om avrustning. Tiltak som våpenreduksjon samt regulering av bruk, lagring og produksjon.
Norge finner det stadig vanskeligere å forstå verden slik den er. Hvorfor ruster andre land opp (en massiv 49 prosents økning på verdensbasis siden 2000) når Norge ruster ned (I 2009 brukte vi historisk lite på forsvar: 1,3 % av BNI)? Svaret er fordi forsvarsløshet, dessverre, ikke er noen garanti for fred – snarere tvert imot. Iveren etter å forbedre verden har gitt norsk utenrikspolitikk et populistisk preg. Nordmenn liker tanken på at Norge er verdensledende og politikere nører villig opp under denne forestillingen. Faren er at politikere ofrer landets langsiktige nasjonale interesser for å få noen minutter i rampelyset.
ErlikOslo 21.10-2010