Klimaprofetene

Minerva Sep 10, 2021

Hvordan jeg lærte å slutte å bekymre meg og elske klimakatastrofen

Dette er ikke min første verdens ende. Da jeg vokste opp på 1970-tallet, skremte de barna med befolkningseksplosjonen. Så kom atomvinteren på 80-tallet, via hullet i ozonlaget på 90-tallet og den globale oppvarmingen på 2000-tallet før vi når vår tids bebudede klimakatastrofe.

‘Enden er nær’ er menneskenes mantra. Det går igjen i skrifter, tilbake til de tidligste tider. Det er alltid noen som svarer på motgang med å tenne fyr på håret og kaste seg ut gjennom et lukket vindu.

I boken Longing For The End: A History of Millennialism in Western Civilization skriver Frederic Baumgartner at den beste måten å beskytte samfunnet mot de destruktive handlingene til ildsjeler på […] er gjennom «en seriøs undersøkelse av millennialismens historie». ”

Han finner visse fellestrekk:. For det første er det alltid vår skyld. Det er ikke problemet, som er problemet, men synden som gjør at vi straffes. Derfor er løsningen å gjøre avbikt.  Det andre elementet, er at undergangen alltid ligger alltid litt frem i tid.

FN-approbert alarmisme

Nå skal det sies at FNs klimapanels 6. rapport ikke faller i denne kategorien. De færreste har lest den 4 000 sider lange rapporten, som for det meste er en kopi av den foregående rapporten, fra 2014. Det står ingen ting der om at klimaendringer vil føre til katastrofe.

Det er i de ledsagende kommentarer apokalypsen nærmer seg: FNs generalsekretær António Guterres sa at arbeidsgruppens rapport var intet mindre enn «en kode rød» for menneskeheten. Dette en nødvarselkode som brukes på sykehus [og selvjustis i U.S. Marine Corps]. Utsagnet passer seg inn i en lang forhistorie av alarmisme fra den kanten.

I 1972  advarte FN-diplomaten Fabricio Strong om at «vi har ti år på å redde menneskeheten». I 1989 skrev Associated Press en advarsel fra en FN -tjenestemann: «hele nasjoner kan bli slettet av jordens overflate hvis global oppvarming ikke reverseres innen år 2000.».

I 2006 promoterte Al Gore filmen ‘An Inconvenient Truth’, med advarsler om at menneskeheten bare hadde 10 år igjen før verden ville nå et punkt hvor det gikk lukt i undergangen. Økonom Walter E. Williams erkjenner at miljøvernere overdriver.

«Vi må tilby skremmende scenarier, komme med forenklede, dramatiske uttalelser og ikke nevne den tvil vi måtte ha»,” sa Stanford professor Stephen Schneider, til tidsskriftet Discover i 1989. «”Hver av oss må finne rett balansen mellom å være effektiv og å være ærlig.»

Mye skremsel rettes mot barna. Ta NRKs intervju med en ung kvinne som er så redd at hun vil sterilisere seg for klimaets skyld. Hun får støtte av «Kklimapsykolog» Erik Nakkerud, som synes 24-åringens valg er «drastisk», men «gir mening ut ifra et klima- og miljøperspektiv».

Det er talende at frykt har blitt en positiv parameter for å måle hvor alvorlig barn tar utfordringen. Cicero konkluderte nylig fornøyd med at vi har lyktes med å skremme vettet av de unge. De vet ikke bedre. Det er jo deres første dommedag.

Reelle utfordringer betyr ikke dommedag

Det er viktig å forstå at klimautfordringen er reell. Og det er viktig å forstå at dommedag ikke er en nødvendig følge av klimaendringene. Profetiene er uttrykk for en menneskelig impuls som formes av sin tids utfordringer, men alltid har samme konklusjon.

Det er to veier dommedagstenkerne kan går herfra. Den ene er kvasivitenskapelig malthusianisme, den andre er religiøs Millenarisme. La oss gå dem begge:

Thomas Malthus er kjent for sitt Essay on the Principle of Population fra 1798. Hovedpoenget med essayet hans var at befolkningen multipliserer seg eksponentielt (2-4-16) mens mattilførselen øker aritmetisk (2-3-4).

Derfor vil befolkningen raskt vokse ut over sitt eksistensgrunnlag og reduseres som følge av sult, krig, sykdom og pandemier.

 Denne tesen nevnes oftere enn den danske økonomen Ester Boserups helmantlede gjendrivelse av den. Hennes svar var at nød skaper innovasjon. Og

Historien har gitt Boserup rett. Moderne jordbruk metter 7,9 milliarder mennesker. Da Malthus uroet seg over bærekraft, var den 1 milliard. Moderne medisin har reddet utallige liv. Knapt ett år går uten at en sykdom som før ville vært en dødsdom, kureres.

I klimadebatten er mange av dem som frykter dommedag, malthusianere. For dem er tilpasning ikke mulig når klimaproblemene vokser eksponentielt. Det er talende at forskeren Bjørn Lomborg er utdefinert. Han er den ledende eksponenten for Boserups tenkning i klimadebatten.

Lomborg slutter seg til dent vitenskapelige konsensus på klimaendringer, men mener det rasjonelle er å tilpasse oss, ikke å forsøke å stanse en prosess det er liten grunn til å tro at vi kan endre med midlene vi har til rådighet.

Den store transformasjonen

I ulike tider og på ulike steder har grupper fått det for seg at enden er nær. Millenarisme er forestillingen om en framtidig og total transformasjon av verden; som regel dreier det seg om religiøse forestillinger om verdens undergang.

Enkelte har opplevd å se at de tok feil, andre har begått selvmord for å gi seg selv rett ([i individuell forstand)]. Men dommedag er ikke bare forbundet med frykt – for den bærer også i seg drømmen om Den store omveltningen: kjent som Det grønne skiftet

Tolstoj beskriver i romanen Krig og Fred hvordan russere fryktet at Napoleon bebudet Armageddon. I 1997 begikk 39 kultmedlemmer i San Diego masseselvmord fordi de trodde kometen Hale Bop signaliserte verdens undergang.

Nyreligiøs milleniarisme har sin fremste eksponent i fenomenet Greta Thunberg. Hun er åpen om at hun mener panikk er påkrevd for å forhindre verdens ende. Interessant nok hevder hun at hennes dommedagsprofetier er vitenskapelig fundert, hvilket de ikke er.

Om det er en ting du skal ta med deg fra denne spalten, er det følgende: I en allment akseptert artikkel fra i tidsskriftet Science konkluderer Gerard Roe og Marcia Baker at klimaet er for komplekst for å kunne komme[ET1]  med presise prognoser om konsekvensene av klimaendringer.

Drømmen er en ny verden, alt det gamle skal bort. For klimakrisen handler ikke bare om CO2: Det handler om kolonialistiske, rasistiske og patriarkalske undertrykkelsessystemer – og alt skal rykkes opp med roten. «For å endre alt, trenger vi alle», skriver Thunberg. Eller som det står i Åpenbaringen: «For se, jeg skal gjøre alle ting nye!»

Det er på mange sett passende at tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams, fant det passende å sammenligne den svenske klimaaktivisten med bibelske profeter. «Politikkens religion», skrev poeten Octavio Paz, «ble født fra ruinene av kristendommen».

Klimasaken har utviklet seg på en måte som gir åpner for en spennende hypotese om uventede konsekvenser av sekularisering. Har den religiøse impulsen som ikke finner utløp i organisert religion, funnet utløp i politikken?

Flere svar er tenkelige, men det avkrever svar at rasjonalitetens og opplysningens tidsalder avfødte en politikk som tar opp i seg tidligere religiøse praksiser, sommed kansellering, dogmer, kjettere og helgener. Folk skremmes, ikke med skjærsilden, men med en brennende klode.

Et tegn på dette er et kvasireligiøst fenomen, er at klimaendringene presenteres som et trosspørsmål, ikke som en vitenskapelig teori. Enten er du troende, eller klimafornekter. Dommedagens profeter er journalister, dets evangelister er oftest universitetsansatte med kompetanse på fag som ikke fantes for 20 år siden.

Så hva kan vi lære av dette? Det første er åpenbart. Dommedag har ikke inntruffet. På tross av at mennesker har forutsett den i svært lang tid. Det andre er at unge bør spare litt energi. Om klimaundergangen skulle utebli i 2031, vil det helt sikkert komme nye dommedager.