Minerva Jul 2, 2021
Hvorfor pipekonserten mot EM-markeringen bør ønskes velkommen.
Jeg er visst ikke den eneste som får fnatt av den endeløse markeringstrangen under fotball-EM 2021. Alle spillerne har en Respect-logo på skulderen. «Hovedmålet er å arbeide for enhet og respekt på tvers av kjønn, rase, religion og evner», ifølge UEFA.
Antirasisme er altså et av poengene med Respect, men det er ikke nok. En del landslag i årets mesterskap mente at noe av dette måtte fremheves ytterligere, så de kneler før avspark. Alle som har barn vet hva som skjer når alle fikk noe, men noen fikk mer. Hva med LHBT+?
Riktig nok hadde EMs hovedsponsor Volkswagen valgt Pride-flagget som logo, så EM-stadionene har hatt flere regnbuer enn My Little Pony. For å være føre var bestemte englenderne at det nok var best å lage et kapteinsbind i regnbuefarger.
Naturligvis kan noe lett og underholdende brukes til å trekke oppmerksomhet mot noe alvorlig. Naturligvis kan et viktig budskap løfte en sammenkomst. Men under fotball-EM har de moralske rotorbladene løsnet. De farer i alle kanter; kolliderer med hverandre i lufta.
NRKs fotballkommentator Aleksander Schau hadde noe i retning av en psykotisk episode da UEFA nektet Allianz Arena å fargelegges i regnbue for å protestere mot Ungarn. Men er det «Fair Play» med en politisk markering mot bortelaget som skal møte overmakten Tyskland?
For det ungarske fotballandslaget representerer ikke regjeringen og markeringen er jo rettet mot dem, spillerne. Fair Play er UEFAs grunnverdi, ifølge fotballforbundet selv. Med ett stod de oppe i en teologisk diskusjon om hvorvidt Respect er en grunnere grunnverdi enn Fair Play.
Nye Monty Pyton-øyeblikk fulgte, som da England ville gjøre knefall før avspark. Tyskland hadde ikke tenkt å knele. Det ble jo uheldig optikk, det at det engelske fotballandslaget kneler foran det tyske fotballandslaget på Wembley. De to landene har, som kjent, en forhistorie.
Så tyskerne reddet englenderne med å sympati-knele. Publikum hadde pepet ut sitt eget landslag gang på gang, kanskje fordi de vet at å knele er et universelt tegn på underkastelse.
Produser hadde fått beskjed om å spille høy musikk under knelingen.
TV-seerne måtte ikke skulle få høre pipekonserten. Som ikke fant sted. Wembley-publikummet brukte nemlig all sin kraft på å pipe ut den tyske nasjonalsangen. Det fikk vi høre usensurert.
Det er nesten uhøflig å spørre, men hvorfor kneler de? Alle vet at det er en skikkelig god sak, hva var det nå igjen? Tre ulike forklaringer er anført: Ifølge spillerne er gesten rettet mot all rasisme; ifølge landslagstrener Gareth Southgate er det mot diskriminering og Football Assosciation mener det er for Black Lives Matter. Det går ikke ut på ett. De burde enes om hva de kneler for.
Min belgiske kollega Jonathan Holslag har skrevet litt om substansen i markeringene. Før dere leser vil jeg få advare dere mot denne skribenten. I motsetning til undertegnede ga han opp en lovende fotballkarriere for å bli akademiker.
Holslag er professor i statsvitenskap. Han er den belgiske kongens utenrikspolitiske rådgiver og har skrevet flere bøker enn Margit Sandemo. Dessuten bor han i et kloster han har pusset opp med sin kone, som han er gift med – og barna som han tar vare på.
Han er også yngre enn meg, som plager meg mer enn jeg er villig til å innrømme. Holslag mener alle markeringene er et tegn på skamløsheten som preger moderne fotball: «Fotball handler om penger og de pengene kommer i stadig større grad fra autoritære land.»
Han påpeker at alle gestene har til felles at de vil «sende et signal», mens signalet europeiske klubber sender er at de er villige til å normalisere autoritære regimer gjennom sponsing og hjelpe virksomhetene deres til å slippe til i europeiske markeder.
«Jeg kjemper for rettferdighet», sa Romelo Lukaku, som for egen regning supplerer knelingen med en black-power knyttneve. Holslag legger bistert til: «Herr Lukaku spiller for en klubb i Milano eid av Suning, et kinesisk megaselskap. Sjefen, milliardæren Zhang Jindong, er en del av kommunistpartiets rådgivende organ som år etter år støtter Beijings undertrykkelse av uigurene og tibetanerne.»
Om vi går noen tiår tilbake var ikke europeiske toppklubber eid av oligarker fra diktaturer. Den enorme lønnsveksten i europeisk fotball er i betydelig grad drevet av disse aktørenes inntog. Europeisk fotball har vært villig til å hvitvaske ufortjent rikdom.
Holslag påpeker at de belgiske stjernene er ivrige på å forhandle seg frem til så mye av disse pengene som overhodet mulig. Han går videre til landsmannen Kevin de Bruyne, som har krevd at Manchester City må begynne å knele før avspark.
«Den klubben eies av Khaldoon Khalifa Al Mubarak, en nær venn av kongefamilien i De arabiske emirater. Man må bare åpne en hvilken som helst menneskerettighetsrapport om det landet for å få litt perspektiv på mangfoldspolitikken der til lands.»
Poenget er at dette ikke engang er godhetsposering – det har mindre troverdighet. De teatralske oppmuntringene til publikum om å «gjøre det rette» kommer fra folk som tjener seg rike i en bransje som har null moralske skrupler. De håper folk vil forveksle gestene med substans.
For er det virkelig noen som tror at transseksuelle får det bedre i fengsel av at Volkswagen koopterer regnbueflagget, eller sorte menn vil skyte færre sorte menn fordi fotballaget kneler for Black Lives Matter? Det britiske politiet er, som kjent, ubevæpnet.
Vi er alle i stand til å støtte ting vi ikke ha satt oss inn i, og når det blir åpenbart at vi er lurt, retter vi sinnet mot de ikke-knelende som vi tillegger meninger som får oss til å se dydige ut. Dersom ingen sier ifra, vil fotballspillerne dynges ned i stadig flere markeringer.
I intellektuell forstand er det mulig å fortsette denne runddansen inn i evigheten. Den eneste begrensingen er når blendverket før eller siden kolliderer med den fysiske virkeligheten, i vårt tilfelle pipekonserten på stadion.