Dagens Næringsliv 29.04-2020
Da identitetspolitikken kom til Norge.
For noe over ett år siden skrev jeg om ‘Den nye intoleransen’ i Dagens Næringsliv. Teksten handlet om hvordan identitetspolitikk har skapt en stemning av lummer intoleranse amerikanske universiteter. Resultatet har blitt en innsnevring av meningskorridoren.
Hva er det som skjer? Sett fra barrikadestormernes perspektiv ser vi nå en oppvåkning på vegne av ulike undertrykte grupper – grovt sagt alle som ikke er hvite, heterofile menn – som i kraft av sine opplevde og arvede traumer vil skape en mer rettferdig verden.
Men vent litt, tenker du kanskje. Er ikke det hva som har vært en av de store trendene i annen halvdel av 1900-tallet, kampen for likestilling, antirasisme, homofiles rettigheter, bistand og så videre?
Nei, vil da de noe radikalerne si; det finnes usynlige strukturer som fortsetter å diskriminere i samfunnet. Derfor må kampen føres om mennesker sinn, om hvordan vi tenker, hvordan vi snakker og hvem som definerer samfunnets sannheter.
Vent litt, vil enkelte si – går ikke dette imot tanken om meritokrati, om at vi vil ha like muligheter? Og de vil ha rett, for identitetspolitikk splitter samfunnet i et stadig større antall grupper på basis av dominans og undertrykkelse i kampen om offerrollen og privilegiene som følger med denne.
Denne striden utspiller seg i mediene, naturligvis. Men mediene har alt forspilt mye av den troverdighetskapitalen de gikk inn i det nye tusenåret med. Gro Harlem Brundtland satte dette nylig på spissen i Dagsavisen: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt».
Hva hun siktet til var feilinformasjon, som er et problem, om ikke så stort som enkelte vil ha det til, om avsløringene i faktisk.no er noe å gå etter. De nye medienes viktigste bidrag er at de fortolker fakta gjennom andre linser enn de etablerte mediene og således fremmer meningsmangfold.
Kanskje derfor står nå kampen om universitetene. Hvorfor? På det teoretiske planet handler dette om filosofen Antonio Gramscis idé om at de intellektuelle skulle bruke sin definisjonsmakt til å ta rollen som samfunnsarkitekter, fødselshjelpere for en ny tid. Og hvis det stemmer at «de herskende tanker er de herskendes tanker» ble målet for radikalerne å ta over universitetene, hvor samfunnets sannheter skapes.
Ideologiproduserende akademikere er ikke noe nytt. De har skapt sine egne lekeplasser, kjønnsstudier, pedagogikk, kriminologi og så videre. Hva som er nytt, er at disse nå forsøker å påtvinge alle fagfelt deres egen metodologi, som i sin tur vil forme hvilke spørsmål som er verdt å stille og hvilke konklusjoner som kan trekkes.
Tidligere i år vedtok Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond ( SAIH) resolusjonen «Avkolonisering av høyere utdanning». Alle fagfelt, selv matematikk må «avkoloniseres». Tanken, slik de akademiske fødselshjelperne Cindy Horst og Ida Roland Birkvad sier, er at vitenskapen en arv fra kolonitiden, og den må dermed avkoloniseres.
De er pinnsvin i Isaiah Berlins metafor, der reven vet mange ting, men pinnsvinet vet en stor ting. Men universitetet er et sted for rever, ikke pinnsvin. Berlin viste at det finnes mange gode vitenskapsmenn – fra Platon til Nietzsche som ser verden gjennom en stor, definerende ide, og det finnes andre -fra Aristoteles til James Baldwin – som trekker på et antall ulike perspektiver. Nå vil pinnsvinene altså kuppe det hele.
‘Avkolonialisering’ deler i denne sammenheng altså meningsinnhold med ‘kolonialisering’.
Det er viktig å forstå at dette ikke er et krav om at disse perspektivene skal representeres ved universitetene, noe de bør, det handler om at absolutt all forskning skal siles gjennom disse filtrene. Mangfold er i dette perspektivet at folk med identitet som plasserer dem i en gruppe som har oppnådd status som marginalisert er representert.
Problemet med dette, er at det går på akkord med meningsmangfold, som jo er selve drivkraften i vitenskapens fremdrift hvor kritikk står i sentrum. Lanseringsseminaret ved Prio vise uforvarende dette ved at man ikke fant plass til kritikere på panelet.
Dette vil, om det implementeres i stor skala, meningstyranni som driver maskerade som toleranse, det er det motsatte av vitenskap, det er en dyrking av den postmoderne tesen om at det ikke finnes objektive fakta, eller intersubjektive innsikter- kun identitet.
Denne bevegelsen er drevet av krenkelse, en følelse som oppildnes har anekdotiske berettelser om opplevd urett og innlevelse i historiske uretter, uten referanse til den etablerte forskningen på feltet. Nyanser demper jo den rå følelse av krenkelse som driver dette fremover.
Jeg avsluttet min soalte i DN med ordene: «En ny intoleranse er i bevegelse, en som ikke tåler innvendinger, båret frem av unge idealister som er for alle typer mangfold, unntatt meningsmangfold. Denne trenden vil komme til Norge med den sedvanlige tidsforsinkelsen, like sikkert som frossenpizza.» Nå er den her.