Dagens Næringsliv 18 Oct 2016
Theresa May har gitt konservatismen ny relevans. Det kan bli et problem for Høyre.
«Alle revolusjoner i historien begynte med et åndelig opprør og endte i kamp med blanke våpen. Vi gjorde det motsatte. Vi begynte på barrikadene. Og vi mislyktes.» Slik lyder gravskriften til mellomkrigstidens konservative revolusjon i forfatter Ernst von Salomons ord.
Siden den gang har Europa sett forbausende lite konservativ ideologiproduksjon. Jeg sier ‘forbausende’ siden de fleste Europeiske land har partier som kaller seg konservative, uten at dette sier stort om hvor de står politisk.
Før, men ikke lenger. Storbritannias statsminister Theresa May har startet kulturkamp. Hennes konservatisme er en utstrakt hånd til den pressede, patriotiske arbeiderklassen – snarere enn hvitsnippene som sosialdemokratene favoriserer. Innvandringen skal begrenses, grensene voktes, nasjonen bygges, lov og orden opprettholdes og fedrelandskjærlighet oppmuntres. Til liberalernes forferdelse står May villig til å gripe inn i markedet når det ikke tjener felleskapets interesser.
Staten er tilbake. I sin kjerne handler dette prosjektet om å forsvare nasjonalstaten, ikke som nødvendig onde, men som et høyeste gode. Det betyr å aktivt bekjempe ‘liberal internasjonalisme’ som søker å svekke nasjonalt selvstyre gjennom å tappe staten for makt og beslutningsmyndighet. I Theresa Mays ord: «Hvis du tror du er en ‘verdensborger’ er du en borger av ingensteds. Du forstår ikke hva selve ordet borgerskap betyr.» Røde internasjonalister som leker Robin Hood med andres skattepenger går også dårlige tider i møte.
Dette ville ikke vært mulig uten Brexit. May har tatt en krise og gjort den til en mulighet. Mange antok at Brexit-avstemningen ville bli omstøtt. Det ser ikke ut til å skje. EØS-avtalen er for mye av en leilendingskontrakt til å vurderes seriøst. May synes nå å bruke en ‘hard’ utmeldelse som lokomotiv til å flytte hele det politiske sentrum mot høyre.
Jeg kunne skrevet at «ekspertene er uenige om hvorvidt en ‘hard Brexit’ er en god ide», men ekspertene er alle enige om at det er en dårlig ide. Til alt (u)hell er britene, som Michael Gowe berømmelig konstaterte «lei av å lytte til eksperter». Dette er naturligvis en sjokkerende uttalelse, spesielt for eksperter. De glemmer at kombinasjonen av plutokrati og teknokrati knappest kan sies å ha levert varene de siste årene.
Theresa Mays tale til landsmøtet i 5. oktober gjorde det klart at David Camerons versjon av Tony Blairs versjon av Thatchers neo-liberalisme nå er et tilbakelagt kapittel. May angrep Europeiske politikere som huff-huffer over vanlige borgeres «patriotisme som de finner smakløs; bekymringer over migrasjon som de finner enfoldig og syn på kriminalitet som de opplever som illiberalt».
Men er det ikke bare et annet ord for populisme? Ja, det er det. Politiske ideologier er kontekstuelle. Dagens liberalere ville dånt i møte med 1800-tallets liberalere. Jeg nevner dette fordi det i Norge er vanlig å hevde at konservatisme er «et sinnelag», noe så florlett at det knapt kan fanges i ord. Mays konservatisme er et håndgripelig politisk prosjekt, hvor de konservative stjeler sosialdemokratenes klær mens sjampanjesosialistene er i boblebadet i Davos.
Bakgrunnen for slik folkelige konservatisme det åndelige opprøret Vesten gjennomlever. Jeg sikter ikke her til Le Pen, Orban eller Trump, jeg sikter til de endrede velgerpreferansene som skapte denne nye høyresiden. Gjennom å markedsføre seg som sliternes parti har May utvidet kampsonen. Hun håper å marginalisere Labour, utslette UKIP og hun vil slå de skotske nasjonalistene i deres i deres egen paradegren.
Det synes hevet over tvil at det finnes store velgerblokker som de sentrumsliberale partiene ikke har gjort stort for. I stedet for å anta at folk ikke vet sitt eget beste signaliserer May en folkelig konservatisme som tar mål av seg å se etter globaliseringens tapere, en visjon om et Storbritannia som er bedre mer moderne, mer innovativt og mer rettferdig enn andre land; en inspirasjon for andre snarere enn en ingrediens i en i en all-europeisk lapskaus.
Det er viktig at dette skjer i Storbritannia. Amerikansk konservatisme er Europeerne fremmed og forsøk på konservativ tenkning i andre land har blitt diskreditert av eksperter under samlebetegnelsen ‘høyrepopulisme’. Storbritannia har troverdighet, det samme har partiet som lenge har vært premissleverandør for Europeisk høyreside. Det er nesten rørende hvordan tyske Junge Freiheit alt har funnet samklang med Theresa May.
Hvordan vil dette påvirke Toryenes søsterparti, Høyre? Problemet for Høyre er at Mays konservatisme er usmakelig for mye av partiets ledelse. Å si slike ting som May sier er en garanti for lav listeplass. Det ikke rart at et parti som er liberalt og konservativt søker å unngå at fløyene braser sammen: Men det er vanskelig å unngå når liberalerne i partiet stenger de konservative ute fra makt og posisjoner. Derfor representerer Mays konservative revolusjon en stor mulighet, men også en stor trussel for partiet Høyre.