Ernst Jüngers konservatisme ligger bak ordene: Vi, Vaktsom, Våpen, Varg, Verge.
Publisert i Minerva Tirsdag 11. april 2023
«Hjemmets trygghet er til syvende og sist garantert av faren som, flankert av sine sønner, møter angriperen på dørstokken med øks i hende. Et folk som glemmer dette, er lett å undertrykke.» Sitatet er, etter en svensk kanselleringsdebatt, blitt en konservativ lakmustest.
Norsk konservatisme har tradisjonelt hentet inspirasjon fra Storbritannia: Burke Churchill og T. S. Elliot. For enkelte har Nord-Amerika tatt over med Huntington, Reagan og Jordan Peterson. Nå ser vi en ny interesse for tysk mellomkrigskonservatisme. Hvorfor?
Den enkleste forklaringen er ‘konservative’ hovedstrømspartier der Davos-liberalerne har gjort konservative til leieboere i eget hjem. Eller har kanskje Ed West rett når han beskriver den konservative etterkrigstradisjonen som en tapsrekke? Hvem lar seg inspirer av slikt?
Det er kanskje derfor tenkere fra mellomkrigstiden, som Kurt Erich Sucker, Ernst von Salomon, Ernst Jünger og Otto Strasser har fått en slags gjenoppvåkning. Merkelappen ‘revolusjonær konservatisme’ brukes flittig, selv om det er en semantisk absurditet.
Louis Dupeux, som er spesialist på denne bevegelsen, beskriver et prosjekt der bruk av moderne teknologi og konsepter, ville hjelpe de konservative å finne støtte for konservative ideer som et alternativ [ikke supplement] til liberalisme, sosialisme og internasjonalisme.
Arven er motsetningsfull. Enkelte gjorde felles sak med nazistene, andre ikke. Fritz Stern, skrev i 1974: «Den konservative revolusjonens genuine åndelige kvalitet [og] det tredje rikes virkelighet fikk mange til å gjøre motstand […].»Mange konservative døde på skafottet.
De konservative utgjorde kjernen i den indre opposisjonen mot nazismen og inspirerte Claus von Stauffenberg til attentatet mot Hitler i 1944. Det er kanskje talende at den mørkeblå Staffenberg fremstilles som en slags liberaler i Hollywoods versjon av historien.
De konservative revolusjonære var barn av skyttergravene. De ville redde samfunnet fra første verdenskrigs besteborgerlige masseslakt, kommunistenes diktatur og liberal normløshet. Målet var å skape en ny orden. Der det var rom for respekt, plikt, ære, offervilje og tradisjon.
Og veien til dette vidløftige målet? «Oppgaven kan ikke bestå i å bremse forfallsprosessen, men i å akselerere den mot det magiske nullpunktet som skiller to tidslinjer», skriver Carl-Göran Heidegren i boken Preussiska anarkister (2016). En viktig innsikt.
Derfor, beskriver Ernst von Salomon i boken De fredløse (1930), nødvendigheten av mobiliserende myter, nye idealer å strebe etter. I stedet for å vende tilbake til en svunnen tid, ville de mobilisere en konservativ urkraft; en ny mening for en ny tid.
Salomon skriver: «Hvor var Tyskland? I Weimar? I Berlin? En gang var det ved fronten, men fronten fantes ikke mer. Lå det i folket? Men dette ropte etter brød og valgte sine tykke mager. Lå det hos staten? Men staten søkte snakkesalig sin form og fant den i ansvarsfraskrivelse.»
Disse tankene spres i vår tid gjennom små forlag som Antaios, Augusti og Arktos og synes å appellere til en ny generasjon konservative, kanskje fordi forfatterne er unge, fremadstormende og kampvillige. Slik har et halvglemt essay av Ernst Jünger fått ny relevans.
«Skogvandringen – det er ikke en idyll som skjuler seg bak tittelen.» Dette er den ikoniske første setningen i Ernst Jüngers politiske essay, som fikk mye oppmerksomhet på den tiden, som konservativ motstand for et okkupert folk.
Ernst Jüngers Der Waldgang (1950) utforsker frihet under tvang: Hvordan kan en fri sjel motsette seg og motstå makten til den allestedsnærværende staten? Uansett hvor omfattende overvåkingsteknologiene blir, vil skogen gi opprøreren ly mot tyranniet.
Tittelen fordrer litt eksegese, en smule tekstutlegning. Waltgang betyr skogtur, som gir assosiasjoner til termos og kvikklunsj. Legg det til side. Ordet ‘Waltgänger’, er et bedre sted å starte. For nordmenn maner det frem to ulike skikkelser: Markmenn og Gutta på skauen.
Mens ‘gutta på skauen’ gir positive konnotasjoner, de som trekker til skogs for å bekjempe okkupanten, er sagaenes ‘markmenn’ både lovløse og fredløse. Det murrer stilltiende kritikk når Snorre skriver at Kong Olav Haraldsson rekrutterte ‘markmenn’ før han dro til Stiklestad.
Markmannen er hva Carl Jung kaller ‘arketype’ – et mønster som er gjenkjennelig for mennesker fra ulike tider, grunnet det kollektive ubevisste. Jüngers tittel er jungiansk. Han fyller den med andre skjebnesvangre ord: Wir, Wachsam, Waffen, Wölfe, Widerstand.
Jünger bodde på den tiden i den britiske okkupasjonssonen i Vest-Tyskland, hvor han hadde fått publiseringsforbud. Han flyttet til den franske sonen, hvor han forventet mildere behandling gjennom sine kontakter i Paris, ervervet under okkupasjonstiden.
Essayet er en overlevelsesguide i møte med politisk manipulasjon og prefabrikkert konsensus. Som et svar på tyske erfaringer med fascisme, kommunisme og okkupasjon er Der Waldgang relevant hvor enn de mektige har tatt patent på sannheten.
Hvordan leve i indre eksil? Kanskje Jünger oppleves spesielt relevant i et Vesten der det å vise tilslutning til stadig endrede politiske imperativer er påkrevd, mens listen over meninger som kan føre til sosial utestengelse har vokst seg lang. Enkelte av sannhetene er åpenbart usanne.
En annen konservativ tenker, Botho Strauss, skrev i 1993 om det å være konservativ «ikke av billig overbevisning eller med nedrige intensjoner, men av hele sitt vesen, er å oppleve minnets overmakt. Det griper mennesket snarere enn borgeren, det ryster ham og får ham til å føle seg ensom i de moderne, opplyste rammer, hvor han lever sitt gjennomsnittlige liv.»
Utgangspunktet for Jünger er valg som styres slik at det ikke finnes reelle alternativer og opinionen er kompakt. De få som nekter la seg betvinge er de mulige markmenn. Han plasserer markmannen ved siden av arbeideren og den ukjente soldat blant den nye tids helter.
At en markmann faktisk må gjøre motstand er unntaket. Det hindret ikke at sitatet i innledningen ble brukt til å prøve å definere konservative som voldsbejaende: Yxhögern. Sosialister er, dessverre, mer opptatt av å begrense retten til selvforsvar enn grunnene til det.
Markmannen må imidlertid være forberedt på at toleranse er midlertidig og han vil til sist bli konfrontert med et kriminelt system: Med ett er det ikke tilstrekkelig å unngå åpen opposisjon, systemet krever tilslutning. Enkelte kan leve med en støvel i nakken, andre ikke.
Konservatismen er for tiden mer relevant enn på lenge og på samme tid føler mange seg fremmede for den nye høyresiden i USA. De som kaller seg konservative fremstår som oppfarende og radikale. Er Trump konservativ? Hvor ble det av den forsiktige endringen?
Samtidig, i Europa, er partiene som kaller seg konservative så dvaske og koopterte at de ikke ville levert konservativ politikk, selv med rent flertall i ryggen. Markmannen er fåtallet som unndrar seg begge disse gruppenes ideologiske renhetstester. Og finner frihet i skogen.