Dagens Næringsliv 19. okt – 2016
«Alle revolusjoner i historien begynte med et åndelig opprør og endte i kamp med blanke våpen. Vi gjorde det motsatte. Vi begynte på barrikadene. Og vi mislyktes. » Slik lyder gravskriften til mellomkrigstidens konservative revolusjon i forfatter Ernst von Salomons ord.
Siden den gang har Europa sett forbausende lite konservativ ideologiproduksjon. Jeg sier ‘forbausende’ siden de fleste europeiske land har partier som kaller seg konservative, uten at dette sier stort om hvor de står politisk.
Det kan nå endres. Storbritannias statsminister Theresa May har startet kulturkamp. Hennes konservatisme er en utstrakt hånd til den pressede, patriotiske arbeiderklassen – snarere enn hvitsnippene som sosialdemokratene favoriserer. Innvandringen skal begrenses, grensene voktes, nasjonen bygges, lov og orden opprettholdes og fedrelandskjærlighet oppmuntres. Til liberalernes forferdelse står May rede til å gripe inn i markedet når det ikke tjener fellesskapets interesser.
Staten er tilbake. I sin kjerne handler dette prosjektet om å forsvare nasjonalstaten, ikke som nødvendig onde, men som noe viktig og godt. Det betyr å aktivt bekjempe ‘liberal internasjonalisme’ som søker å svekke nasjonalt selvstyre gjennom å tappe staten for makt og beslutningsmyndighet. I Theresa Mays ord: «Hvis du tror du er en ‘verdensborger’ er du en borger av ingensteds. Du forstår ikke hva ordet borgerskap betyr. » Røde internasjonalister som leker Robin Hood med andres skattepenger går også dårlige tider i møte.
Dette ville ikke vært mulig uten brexit. May har tatt en krise og gjort den til en mulighet. Mange antok at brexit-avstemningen ville bli omstøtt. Det ser ikke ut til å skje. EØS-avtalen er for mye av en leilendingskontrakt til å vurderes seriøst. May synes nå å bruke en ‘hard’
utmeldelse som lokomotiv til å flytte hele det politiske sentrum mot høyre.
Jeg kunne skrevet at ekspertene er uenige om hvorvidt en ‘hard brexit’ er en god idé, men ekspertene er alle enige omat det er en dårlig idé. Til alt (u)hell er britene, som Michael Gove berømmelig konstaterte «lei av å lytte til eksperter». Dette er naturligvis en sjokkerende uttalelse, spesielt for eksperter. De glemmer at kombinasjonen av plutokrati og teknokrati, som enkelte forveksler med demokrati, knappest kan sies å ha levert varene de siste årene.
Theresa Mays tale til landsmøtet i 5. oktober gjorde det klart at David Camerons versjonav Tony Blairs versjon av Thatchers neoliberalisme nå er et tilbakelagt kapittel. May angrep europeiske politikere som huff-huff-er over vanlige borgeres «patriotisme som de finner smakløs; bekymringer over migrasjon som de finner enfoldig og syn på kriminalitet som de opplever som illiberalt».
Men er det ikke bare etannet ord for populisme? Kan hende. Politiske ideologier er kontekstuelle. Dagens liberalere ville dånt i møte med 1800-tallets liberalere. Jeg nevner dette fordi det i Norge er vanlig å hevde at konservatisme er «et sinnelag», noe så florlett at det knapt kan fanges i ord. Mays konservatisme er et håndgripelig politisk prosjekt, hvor de konservative stjeler sosialdemokratenes klær mens disse sitter i boblebadet i Davos.
Bakgrunnen for slik folkelig konservatisme er det åndelige opprøret Vesten gjennomlever. Jeg sikter ikke her til le Pen, Orban eller Trump, jeg sikter til de endrede velgerpreferansene som skapte denne nye høyresiden. Gjennom å markedsføre seg som sliternes parti utvider May kampsonen. Hun håper å marginalisere labour, utslette Ukip og hun vil slå de skotske nasjonalistene i deres egen paradegren.
Det synes hevet over tvil at det finnes store velgerblokker som de sosialliberale partiene ikke har gjort stort for. I stedet for å anta at folk ikke vet sitt eget beste, signaliserer May en folkelig konservatisme som tar mål av seg å se etter globaliseringens tapere, en visjon om et Storbritannia som er mer moderne, mer innovativt og – kort sagt bedre, eninspirasjon for andre land snarere enn en ingrediens i en alleuropeisk gryterett. Hun vil bygge det Jerusalem William Blake beskrev i hymnen.
Det sentrale er at dette skjer i Storbritannia. Amerikansk konservatisme er europeere fremmed, og forsøk på konservativ tenkning i andre land er blitt diskreditert av eksperter under samlebetegnelsen ‘høyrepopulisme’. Storbritannia har troverdighet, det samme har partiet som ofte har vært premissleverandør for Europas konservative. Den tyske avisen Junge Freiheit har alt funnet en rørende samklang med Theresa May.
Hvordan vil dette påvirke Toryenes søsterparti, Høyre?
Problemet for Høyre er at Mays konservatisme er usmakelig for mye av partietslederskap. Å si slike ting som May sier har lenge ført til lav listeplass. Det ikke rart at et parti som er liberalt og konservativt søker å unngå at fløyene kolliderer: Men det er vanskelig å unngå når liberalerne i partiet har stengt de konservative ute fra makt og posisjoner. Derfor representerer Mays konservative revolusjon en stor mulighet, men også en stor trussel for norske Høyre.