Juli 3003. I en mosekledt skråning ved elven under eiketrærne kneler arkeologen og hennes assistent i den fuktige grøften. Noe kommer til syne under de ivrige børstene. Begge gisper. Kan det være? Kan det virkelig være… et eksemplar EUs første grunnlov? Sekunder etter er skuffelsen total. De hadde bare funnet grunnlovstraktaten fra 2004.
Anekdoten kan kanskje høres søkt ut, men EU-lederne har en tendens til å bruke ordet ’historisk’ i utide og får tåle sin egen medisin. Mot slutten av 1900-tallet vokste Den europeiske union raskt i antall oppgaver og medlemsstater.
Unionen var innenfor de fleste felt blitt det viktigste samarbeidsforumet i Europa. Men EU var ikke en folkekjær organisasjon. Folk flest opplevde unionen som fjern, byråkratisk og udemokratisk.
Man hadde dessuten gjort lite for å forberede EU på de stadige utvidelsene. Beslutningsprosessene hadde blitt for trege, for kompliserte, for ugjennomtrengelige. Innmaten i EU-samarbeidet minnet mer om etterlevninger fra fortiden enn det fremtidens Europa man snakket om i festtalene. Det var på høy tid med reform.
«Konventet om Europas framtid», under ledelse av Giscard d’Estaing, ble kalt sammen ved århundreskiftet for å løse disse problemene en gang for alle. Konventet skulle sette i gang reformer som skulle gi et nytt og forbedret -et mer effektivt og samstemt EU.
Dette ble fremstilt som synonymt med å bringe unionen nærmere borgerne gjennom økt demokrati, innsyn og effektivitet. Arbeidet skulle munne ut i en samlende traktat, en grunnlov som oppsummerte EU-samarbeidet.
Det begynte håpefullt. Man la stor vekt på åpenhet og folkelig deltakelse da de 105 konventsdelegatene fra EUs institusjoner, medlemsstater og søkerland møttes i Brussel. Det var internettsider, konkurranser og ungdomskongress. Det var EU-flagg og EU-ballonger. Man ville markere en ny start.
Bort fra de lukkede regjeringskonferansene hvor unionen så langt hadde blitt formet. Men parringssangen fra Brussel fikk ikke noen respons fra folkedypet. Konventets nestleder, Jean-Luc Dehaene innrømmet senere motvillig at man hadde feilet i å vekke en bredere debatt om hva slags Europa man ønsker i framtiden. På grunn av manglede interesse blant EU-borgerne.
Da konventet presenterte traktatsutkastet i juni 2003 tydet allikevel skuffelsen i eurofobe og eurofile miljøer på at konventet hadde lyktes i å finne en balanse mellom integrasjon og sjølråderett. Grovt sett hadde man ryddet opp i gamle traktater, lagt dette på toppen av en borgerettighetserklæring og krydret med noen nye leder-poster.
Mens britiske Daily Telegraph hevdet harmdirrende at konventets utkast var ’”verre enn ventet”, mente Economist at utkastet ikke gikk langt nok og at søppelbøtta var riktig adressat for dokumentet.
Alltid avmålte Frankfurter Allgemeine Zeitung i Tyskland var mer forsonlig og berømmet delegatene for å ha kommet i mål med en vanskelig oppgave men påpekte at mange nok hadde ventet mer grunnleggende endringer enn de som ble foreslått.
Ifølge grunnlovseksperten ved Stanford-universitetet, Jack Rakove ligger mye av problemet i at konventet hadde seilt under falsk flagg. Det som forelå var primært en traktat mellom nasjonalstater, ikke en grunnlov for et all-europeisk folk slik retorikken fra konventstilhengerne kunne tyde på. Den formelle rollen til konventet er nemlig beskjeden.
Forsamlingen fikk kun mandat til å foreslå traktatendringer til de europeiske regjeringslederne. Disse kunne ikke engang bli enige om man hadde bestilt om en grunnlov eller en traktat. Man ”løste” tvisten ved å kalle dokumentet en grunnlovstraktat.
Konventets anbefalinger hadde ikke, som man hadde håpet, fått tyngde og legitimitet fra å være et resultat av en grasrotsdebatt. Giscard d’Estaing advarte forut for regjeringskonferansen om at konventet var et ”skjørt men balansert byggverk” og at forsøk på endring kunne ”sette hele prosjektet i fare.” Et lønnlig håp.
Da de Europeiske lederne møttes i Roma i desember 2003 forliste traktaten i en storm av nasjonale særinteresser, stormaktsarroganse og ukyndig Italiensk lederskap. På det neste forsøket i Dublin i juni 2004 lyktes man å nå et kompromiss men ikke før statslederne hadde gått løs på konventets utkast med blanko og tusj.
Teksten regjeringslederne godkjente skal nå ratifiseres av medlemsstatenes parlamenter og vil trolig legges ut til folkeavstemninger i om lag 10 land, blant annet Storbritannia og Danmark.
Lederen for EU-skeptikergruppen i konventet, dansken Jens-Peter Bonde, har ved en rekke anledninger påpekt at traktaten vil få store vansker med å komme gjennom dette siste nåløyet. Fremgangen blant anti-integrasjonslister i Europaparlamentsvalgene i juni i år kan tyde på at grunnlovstraktaten vil avvises i en eller flere av avstemningene. EU-skepsis er i vinden.
Massiv innsats vil være nødvendig for å hindre nederlag. Nei-sidene vil få en lettere jobb med å fremstille traktaten som et angrep på medlemsstatenes sjølråderett enn ja-siden vil ha med å hevde at dette er en nødvendig traktat.
Man må få spørre om resultatet av konventets arbeid er bryet verdt? EU-tilhengerne har gjort seg selv stor skade ved å presse fram en grunnlov ingen hadde bedt om. Konventet handler også om kontroll på kontinentet -og i randstatene. Det handler om å gi en ny sentralmakt legitimitet. Det handler om EU vil lykkes i å sette seg over skrevs på nasjonalstatene uten å bli kastet av.
De eurofile ønsker ikke å lytte til at et flertall av borgerne ikke vil ha ”en stadig tettere union.” De forstår ikke at den svulstige retorikken som er god tone i EU-sammenheng virker fremmedgjørende for de aller fleste. Konventet kunne ikke utviklet seg til å bli et slikt barnekorstog hadde det ikke vært for et intellektuelt klima der realisme ses på som et tegn på manglede tro.
De ideologiske pro-europeerne må ta sin del av skylden for at integrasjonsprosjektet står i fare for å synke hen i handlingslammelse. På et tidspunkt da det stormer ute i verden og landene i Europa mer enn noen sinne trenger å stå samlet for ikke å bli holdt gissel av begivenhetene.
Man har skrevet en traktat som verken tilhengere eller motstandere bekjenner seg til. Det beste ville trolig være om man innså at Europa enda ikke er klar for noen grunnlov og begraver grunnlovstraktaten av 2004. – Til glede og skuffelse for fremtidens arkeologer.
Trykket i Adresseavisen 10.08-2004