Kosovos uavhengighetserklæring 17 februar har blitt møtt i Europa med nervøsitet, uvisshet, og ikke så rent lite ubehag. Selv om landavståelsen var ventet og alle parter hadde nok av tid til å planlegge sine reakjsoner, fikk det endelige øyeblikket noe skjebnesvangert over seg.
Unionen gikk glipp av enda en sjanse til å vise seg som bærebjelken i den europeiske orden. Brussel viste seg enda en gangkraftløs i et avgjørende øyeblikk. Som EUs rolle under opptakten til balkankrigene på 1990-tallet: Det var tapre ord og lite handling: Europa vred seg i hendene mens Balkan brant.
Til tross for godt med tid til å slutte rekkene, var ikke EU i stand til å sende et sterkt og enhetlig signal til de som hadde motarbeidet et selvstendig Kosovo – om at et samlet Europa står som fadder og garantist for den nye statens uavhengighet. Dette har ikke skjedd. Ved utgangen av april har bare 18 av EUs 27 medlemsland og 37 av FNs 192 medlemmer anerkjent den nye staten.
Det er spørsmålet om presidens som gjør Kosovos uavhengighet vanskelig. Skal nasjonal selvbestemmelsesrett gjelde alle minoriteter med statsambisjoner? Kan tyrkiske kyprioter, baskere, ungarske rumenere, og lengre borte, kan sydossetere, abkhasere og transnistrere med samme rett kreve uavhengige stater for dem selv?
Nei, det kan de ikke all den tid hvert og ett av disse tilfellene er grunnleggende forskjellige fra tilfellet Kosovo. Dette enkle budskapet var det et samlet EU burde sendt ut og gjentatt helt til det ble en selvinnlysende sannhet.
Det gjorde de ikke. Og som et resultat vil ikke land som Spania, som står under trykk for å avstå selvråderett til minoriteter, komme nær Kosovo med en ildtang. EU har blitt gjort til gissel for en russisk logikk som sier at Kosovo gir presidens- ’separatister i alle land, del dere!’ for å skrive om et gammelt slagord.
Men Kosovo duger ikke som eksempel fordi det finnes ikke sidestykker der en regions befolkning sine rettigheter har blitt systematisk ringaktet, bøyd og brutt – kronet med forsøk på kollektiv etnisk renskning. Løsrivingen av Kosovo var det siste elementet i dekonstruksjonen av Jugoslavia, og bør behandles deretter.
Med Russland i ryggen valgte Serbia en «alt eller ingenting»-strategi i et tilfelle da «alt» ikke var et alternativ. Dette var uten tvil en medvirkende faktor i å styrke de som mente at Kosovo måtte gis full uavhengighet. Serbias oppførsel viste at de ikke kunne ventes å behandle den albanske minoriteten rettferdig hvis denne forble innenfor Beograds innflytelsessfære.
Russland har mer enn noe annet land bidratt til den fastlåste situasjonen. Kjempen i øst har støttet Serbias obstruksjonslinje hvert skritt på veien. Det var Moskva som brukte Kosovo som arena for konfrontasjon med vestmaktene som de ikke har gjort noen verdens ting for å unngå, men tvert om har grepet med begge hender.
Russland kunne ha spilt en konstruktiv rolle i forhold til forslagene om utstrakt autonomi som ble diskutert og som ville vært mer akseptabelt for serberne. De russiske makthaverne valgte i stedet konfrontasjonslinjen, som har mer å gjøre med russisk selvhevdelse enn med Serbias interesser.
Slik har Russland styrt ikke bare Serbia men også EU inn i et hjørne. Gjennom nyoppdaget panslavisk engasjement for et hjørne av Europa som Moskva i flere tiår aktivt undergravde, har Russland også intensivert EUs dilemma verdrørende hvordan man skal forholde seg til naboen i øst.
EUs manglende evne til å stå sammen om Kosovos uavhengighet biddrar til å sette et spørsmålstegn ved Unionens faktiske vilje til å bevare det unge staten. Uten serbisk tilsluttning vil Kosovos uavhengighet ha noe ikke-permanent over seg, at siste ord ikke er sagt. Slik ting har utviklet seg kan man si at Kosovo ikke er et eksempel til gjentakelse verken på den ene eller på den andre måten.
Trykket i Nationen 08.05-2008