Trykket i ErlikOslo januar 2010
Amerikanske krigsfilmer viser en supermakt med dalende idealisme.
Den siste hylleraden med amerikanske krigsfilmer byr på et vaklende og selvransakende USA. Det synes som mer enn et par år siden det amerikanske lederskapet applauderte Hollywood. Filmer som «Black Hawk Down», «Three Kings» og «We Were Soldiers» var langt på vei offisiell kunst under de neokonservative høyreidealistene. Folkene bak «Three Kings», som handlet om et gullrøveri med en humanitær vri, skrøt under lanseringen av å ha mottatt «enorm» hjelp og støtte fra Pentagon. «We Were Soldiers», som handler om amerikanernes første store slag i Vietnamkrigen, fikk forhåndsvisning for president Bush den yngre i Det hvite hus.
«Black Hawk Down» står i en særstilling. Filmen kunne skilte med å være den første filmen der amerikanske soldater har blitt utplassert på fremmed jord, Marokko, i ens ærend for å lage film. En av visepresident Cheneys første offisielle opptredener etter 11. september var da han gikk på premieren. Også de militære var fornøyde med resultatet. Filmen, som handler om den humanitære intervensjonen i Somalia i 1993, ble distribuert med utstyrsleveransene til amerikanske militærbaser.
I både «Black Hawk Down» og i «We Were Soldiers» fortelles historien om hvor tappert de amerikanske soldatene kjempet før de ble dolket i ryggen av politikere som vegret seg for å slåss for å vinne. Allikevel er ikke soldatene fremstilt som ofre. Filmene er trygt plantet i Andre verdenskrigs-tradisjonen av krigsfilmer – litt pliktfølelse og mye kameratskap blandet opp med litt romanse og tårer. Systemet som sender soldater i krig skyves i bakgrunnen. Heltene er noble, oppmerksomheten rettes mot deres tapperhet og idealisme.
Siden den gang har krigslykken snudd seg. Det som startet som en bassdunkende turné for vestlige verdier har endt opp i skingrende diskant. De nye krigsfilmene er blant andre ting også nasjonal selvterapi. Filmer som «The Hurt Locker», «The Mssenger» og «Green Zone» tar om temaer vi kjenner fra vietnamfilmene fra 80-tallet: utakknemmelig lokalbefolkning, dobbeltmoralske politikere og forvirrede soldater. Soldatene tar stort sett livet av sivile eller hverandre. Alle parter er grusomme. Idealer er mangelvarer.
«Generation Kill» er en HBO-serie fra 2008 som for tiden går på norske fjernsyn. Svensken Alexander Skarsgård spiller en sentral rolle i dramaet som handler om marineinfanterister under første fase av Irak-krigen i 2003. Krigsdramaet gir et svært realistisk bilde av forholdene til amerikanske krigere i Irak under invasjonen av Bagdad i 2003. Etter å ha nådd Bagdad, er soldatene sjokkert over størrelsen på byen. Når de begynner sine daglige patruljer i Bagdad finner de ut at hindringene er mye større enn de noensinne kunne tenke seg.
De nye krigsfilmene har en mer realistisk, mer selvkritisk tone. Et trekk som er verdt å merke seg, er at amerikanske soldater dør i fleng. Det dør riktig nok flere fiender, men amerikanere dør også. Gjerne så blodspruten står i været. Bush-årenes tema ærefull død, flagg og selvrettferdighet er langt på vei erstattet av tragisk død, plikt og standhaftighet. Borte er den selvgratulerende idealismen. I stedet ser vi en verden hvor makt, kunnskap og interesser ikke sammenfaller. Hvor gode intensjoner er alminnelige, men gode resultater er sjeldne. Svart og hvitt erstattes av gråtoner.
I 2002 advarte filmkritikeren Kenneth Turan i Los Angeles Times om at de krigsbejaende filmene var i ferd med å nøre opp under en amerikansk følelse av uovervinnelighet. Sju år senere har tonen endret seg. Filmkritikeren Kevin Maynard spekulerer åpent i om de nye krigsfilmene undergraver moralen på hjemmebane og bidrar til rekrutteringssvikten i det amerikanske forsvaret.
De nye amerikanske krigsfilmene er ikke bare en indikasjon på den amerikanske tidsånden, men også på gapet som har åpnet seg mellom USA og Europa. Det er påfallende hvor få filmer som har blitt laget om de europeiske soldatene. Et av de få unntakene jeg kan komme på, er den danske filmen «Brødre» fra 2004, som handler om hvor vanskelig det er for dagens soldater å komme hjem til et samfunn som ikke vedkjenner seg krigen. I Europa er det liten vilje til å legge krigen foran egen dør. Kan hende har Robert Kaplan rett når han sier i siste nummer av The Atlantic at «med sin svekkede patriotisme, kan europeiske regjeringer ikke lenger be om offer fra deres befolkninger når det kommer til spørsmål om krig og fred».
Hvis kunst imiterer livet, så sier krigsfilmene kan hende noe om synet på krig. Hva vi ser er et Amerika med en ny realisme. Spørsmål stilles ved om misjonerende idealisme virkelig er en del av jobbeskrivelsen for verdens ledende stormakt. De idealistiske heltene fra Bush-tiden er erstattet av en ny generasjon realister som forsøker å forholde seg til verden slik den er.
En illustrasjon på hva som skiller mellom krigsfilmene fra i går og i dag, er nøkkelreplikkene til de to offiserene representert i henholdsvis «The Hurt Locker» og «We were soldiers». Mens Mel Gibsons sentrale replikk som Vietnam-offiser er «I will leave no man behind», kvitterer minerydderen Jeremy Renner med den lakoniske « I want to die comfortable». Når vyene om nasjonsbygging, liberaldemokrati og universelle rettigheter har gått i søpla, må man bare gjøre det beste ut av det.