Et liv i en skoeske. En sommerdag for en tid tilbake satt jeg og slet med en tekst på folkebiblioteket i Bengtsfors i Sverige. Dødsboet etter et barnløst ektepar, som var donert til biblioteket, skulle brennes. Ut av haugen stakk en skoeske med fotografier. Da jeg var moden for litt adspredelse, ga jeg meg til å se på dem. I esken lå Bertil Birkfeldts feriebilder fra Tyskland i årene etter andre verdenskrig.
Hamburg, Nürnberg og Magdeburg ligger i ruiner. Knapt noe hus har tak. Og midt i dette står den svenske turisten, Bertil, himmelfallen i sin beige frakk. Han står der som vår representant. For Bertil var ikke part i denne krigen, han deltok verken i nederlagets fortvilelse eller seierens bistre triumf. Krigen kom aldri til Sverige. Ødeleggelsene hadde han nok lest om i avisen, men opplevelsen av å stå midt blant ruinene av et moderne land står skrevet i ansiktsuttrykket hans.
I 1945 lå 4,8 millioner av Tysklands 18,8 millioner hus i grus. Etymologisk har ordet «ruin» sine røtter fra den latinske ruere, å falle, å falle fra hverandre. Ruinen er del av sivilisasjoners forløp, deres ikke-gravlagte levninger. Som kropper er bygninger dømt til å smuldre. For Magdeburg tok århundrers forfall 36 minutter. Den 16. januar 1945 slapp Royal Air Force tusen tonn bomber på byen. De hadde allerede perfeksjonert bombing av sivile nabolag. Først bomber som rev av takene, deretter brannbomber, og til sist bomber som smadret veiene og forhindret brannslukking.
De alliertes flyfoto viser en folketom by. Opprevne furer mellom rekker av vegger uten tak. Ikke siden mongolenes herjinger hadde noen gjennomlevd et så smadrende nederlag som Tyskland. Det hadde vært ødeleggende kriger, ja mange, men aldri i en slik skala at hvert hus, hvert hjem, hver familie ble direkte rammet. Det var vanskelig å se noen framtid etter dette. USAs finansminister, Henry Morgenthau, foreslo at Tyskland burde reduseres til «beitemark for geiter».
Øst-Tysklands nasjonalsang het, passende nok, «Auferstanden aus Ruinen», gjenoppstanden fra ruiner. I en kraftanstrengelse ble byene ryddet. Kvinner, «Trümmerfrauen», gjorde mye av arbeidet ettersom anslagsvis fire millioner menn var døde og ytterligere fire millioner var i krigsfangenskap. Midlertidige jernbanespor ble lagt slik at en hel by kunne flyttes, trillebårlass for trillebårlass.
På vei inn i Magdeburg stanser jeg ved en ruin. Der Krystallpalast var Magdeburgs mest fasjonable danselokale. Etter å ha forsert gjerdet og klatret inn gjennom garderobefløyen kommer jeg til storsalen. Taket har falt ned, et uoverstigelig hinder mellom meg og scenen som står under åpen himmel. Det er som om hundre år med musikk, latter og glede hvisker på randen av erkjennelsen der jeg vandrer fra sal til sal og til sist slår meg ned i baren på en krakk langs en uendelig lang disk av grønnmugnet nøttetre.
Krystallpalasset brant under bombingen i 1945, men gjenåpnet i 1949. Det deler skjebne med mange bygg i Øst-Tyskland som tilsynelatende overlevde krigen. Midlertidige reparasjoner utsatte bare siste akt. I 1986 overlot myndighetene danselokalet til forfallet. Murverket smuldrer av vasstrukken råte. Nå, som det er for sent, annonserer et oppslag utenfor at Krystallpalasset skal reddes. Slik er det med mange bygg i det tidligere Øst-Tyskland. Anslagsvis 1,3 billioner euro er overført fra vest til øst, men det var ikke nok.
Jeg går videre. Den gotiske katedralen hvor Luther holdt sine prekener, er stengt, så gudstjeneste utgår. Jeg setter meg på en benk i solen. Et lite stykke unna står et monument over de magdeburgske regimentenes rolle i de tyske samlingskrigene (1864–1872). Det er scener der soldatene tar avskjed med sine familier, kamp og død på slagmarken, seieren over Frankrike og proklamasjonen av et samlet Tyskland. Og over dette: generalen, kansleren og keiseren, omgitt av løver. En gjeng ungdommer har lagt scooterne på gresset. De drikker øl, og når flaskene er tomme, knuser de dem mot monumentet med en selvfølge som bekreftes i teppet av brune glasskår. Et bilde på tyskernes problematiske forhold til sin egen fortid.
DDR ønsket å gjenoppbygge Magdeburg. Byen var en av få steder som ble utpekt til å gjenoppbygges i den «nasjonale tradisjonen», den skulle altså minne om byen som før stod der. Ødeleggelsen ga arkitektene et «tabula rasa». Dette ble tydeligst manifestert i Großer Platz, et gigantisk åpent torg i sentrum. Men gjenoppbyggingen ble aldri ferdig, og mange byrom i Magdeburg forble tomme.
Magdeburg ble skadelidende fordi byen hadde hatt mange kirker i sentrum. Kommunistene likte ikke kirker. For å lage Großer Platz ble den framtredende og lite ødelagte Ulrikskirken revet sammen med to andre katedralstore i sentrum. Ideen om å gjenoppbygge byen med de resirkulerte mursteinene i gammel stil ble gitt opp i 1960-årene og Magdeburg fikk rekker med prefabrikkerte bygninger, uten noen åpenbar plan for hvordan byen til slutt skulle se ut.
Magdeburg var en tidligere prøyssisk garnisonsby, og byens militære identitet ble uholdbar etter nederlaget. Det er kanskje derfor ungdommen finner det naturlig å vandalisere monumentet over Magdeburg-regimentenes ofre. Tidligere hadde industriherrer finansiert byens forskjønnelse, kulturliv og berømte museumssamlinger.
Det var ingen plass for mesener under kommunismen. Bybefolkningen var uansett ikke den samme etter krigen, mange kom fra tapte tyske provinser i øst. Nylig var det folkeavstemning om Ulrikskirken fra 1000-tallet skulle gjenreises. Domkirken ble revet i 1956, for å gjøre plass til et tomrom på størrelse med en fotballbane midt i sentrum. 75 prosent stemte mot gjenreisning. Magdeburg manifesterer ruinens kontrast. En by som en gang var så viktig, er nå dels uglesett, dels glemt.
Tyskland valgte ikke bare å glemme, de ble også tvunget til det. Filmhelten Arnold Schwarzenegger, som ble født i landsbyen Thal i 1947, hvor de svenske ruinturistene ved et sammentreff ferierte, skriver i selvbiografien Total Recall (2012): «Hvordan kunne vi forholde oss til dette utrolige dramaet når ingen skulle snakke om det? Det tredje riket skulle viskes ut. Alt som hadde å gjøre med Det tredje riket, ble konfiskert. Bøker, filmer, postere, til og med dagbøker og fotoalbumer. Alt måtte leveres inn. Krigen skulle slettes fra minnet».
Slik ble krigen et ikke-tema for krigsgenerasjonen. De alliertes motiv var forståelig ettersom tysk militarisme hadde styrtet verden ut i to verdenskriger. Alle var enige om at dette tankegodset måtte lukes ut med roten. Vest-Tyskland ble avmilitarisert, de fikk ikke bli med i NATO før i 1955, og styrker fra okkupasjonsmaktene ble stående til 1989.
Kansler Angela Merkel har sagt at «Tyskland må finne seg til rette med seg selv». Det at tyskerne trenger «å komme over seg selv» blir oftere hørt i NATO-kretser, hvor de er lei av passiviserende selvbebreidelse. Spørsmålet om Tysklands identitet er avgjørende for Europas framtid. Ny patriotisme kan avspore det europeiske prosjektet, og den selvutslettende impuls som utløste migrasjonskrisen i 2015 kan gjøre det samme.
Dette spørsmålet er større enn Tyskland. Alle samfunn trenger et kollektivt «vi». Mange konservative vil mene at uten en felles identitet vil potensialet for konflikt i samfunnet stige og tilliten som underbygger folkestyret, velferdsstaten, rettsvesenet og økonomien, svekkes. Når et fragmentert samfunn settes under press, kan det bryte sammen. Til dette vil liberale si at fortiden er irrelevant, og at nasjonalisme er i alle sine manifestasjoner feil løsning. Svaret ligger i å utvikle nye felleskap basert på verdier. Deres verdier. Alt dette gjør en forløsende overenskomst om identitet og fortid usannsynlig.
Julia Hell og Andreas Schönle skriver i boka Ruins of Modernity (2010) at ruinene har «omfattende politiske implikasjoner, som avslører og forstyrrer antagelser om makten til enkeltmennesket, staten [og] ideologiens rolle i sosial, moralsk og økonomisk forstand». Kanskje Tyskland kunne finne sammen ved å gjenoppbygge sine ruiner? Dette kunne bidra til å lette den avmakten mange tyskere føler i en global tidsalder. Som forfatterne konkluderer: «Ruiner kan bety slutten på noe gammelt, eller begynnelsen på noe nytt.»
Trykket i bladet Luftmakt 22.02-2021